Alternativt Forum

De to regjeringsbærende partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, har siden Forsvarsreform 2000 iverksatt en gjennomgripende omlegging av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Den har funnet sted stykkevis og delt og i det stille. I den utstrekning den har vært gjenstand for offentlig debatt har debatten funnet sted i etterkant, etter at beslutningene er fattet og tiltak iverksatt.

Den mest dramatiske endringen er at den nasjonale forsvarsevnen nå er så godt som avviklet. Mens NATO tidligere kom i tillegg til vår evne til å forsvare oss selv, er forsvaret av Norge nå i det store og hele overlatt til USA som står for 72% av utgiftene i NATO.

Den andre pilaren i norsk sikkerhetspolitikk, de selvpålagte restriksjonene som ble innført av Gerhardsen-regjeringen ved NATO-medlemskapet i 1949 for å berolige russerne i tillegg til å avskrekke dem, er i ferd med å bli satt til side, eller i det minste bli sterkt uthulet.

Ved stasjoneringen av 700 amerikanske marinesoldater på Vernæs i Trøndelag og på Sætermoen i indre Troms, er basepolitikken og forsikringen om ikke å ha fremmede lands baser på norsk territorium i fredstid endret.

At de er på en rotasjonsordning og derfor ikke permanent stasjonert er ikke annet enn en semantisk omskrivning av de faktiske forhold. Rotasjon eller ikke rotasjon, det er første gang siden krigen vi har hatt utenlandske styrker fast på norsk jord.

Likedan var NATO-øvelsen ’Joint Viking’ i mars 2017 med 8000 allierte soldater i Finnmark et eksempel på helt ny praksis i forhold til øvelsesrestriksjonen om ikke å øve med allierte soldater tett opp mot den russiske grensen. Det var den første allierte øvelsen i Finnmark siden 50-tallet.

Regjeringens vedtak nylig om stasjonering av 5 amerikanske P-8 overvåkingsfly på Andøya og 2 amerikanske F-22 Raptor kampfly og bygge amerikanske flybunkerser på Rygge, faller inn i samme mønster.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen påstår at “den norske basepolitikken ligger fast” og sier ”atvi trener og forbereder oss på å forsvare Norge bør ikke bekymre noen”. Det siste er selvsagt riktig, men representerer en avsporing i forhold til det saken egentlig dreier seg om, de sikkerhetspolitiske konsekvensene av å i realiteten overlate forsvaret av eget territorium fullstendig til en annen makt, om enn en alliert sådan.

Denne omleggingen i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk blottlegger en manglende forståelsen for grunnleggende geopolitiske forhold, hva som er stormaktenes egentlige sikkerhetsinteresser og at Norge med sin geografiske beliggenhet er særlig eksponert i en eventuell konflikt mellom stormaktene.

Den amerikanske militære støtten til Norge er ikke drevet av filantropi og ønsket om at amerikanske skattebetalere skal betale for et forsvar av Norge som den norske regjeringen ikke ønsker å betale for selv. USA har 170.000 mannskaper stasjonert i mer enn 150 land omkring i verden. Det amerikanske engasjementet i Norge er drevet av amerikanske sikkerhetsinteresser.

Pentagon betrakter Norge som USAs fremskutte forsvarsperimeter. Norge er et egnet oppmarsjområde i tilfelle en konvensjonell opprustning mellom stormaktene i Baltikum eller det europeiske krigsteater. Og norsk territorium representerer en effektiv plattform for å ha kontroll med den russiske andreslagsflåten på Kola-halvøya i tilfelle frykt for kjernefysisk eskalering.

Norsk sikkerhetspolitikk kan ikke dikteres av russiske sikkerhetsinteresser, men det er klart at spenningsnivået i eget nærområde øker ved å invitere amerikanerne helt inn på russernes dørterskel.

Det er også åpenbart at selv om amerikanerne er våre viktigste allierte så er det en risikabel strategi å gjøre norsk sikkerhet ensidig avhengig av en annen nasjons kapasitet og vilje til å forsvare vårt territorium. Amerikansk isolasjonisme som med jevne mellomrom dominerer amerikansk utenrikspolitikk aksentuerer denne problemstillingen.

I tilfelle en eskalering er det også klart at det vil være amerikanske militære myndigheter som vil ta kommandoen over bruken av egne og allierte, inklusive norske styrker på norsk territorium og i våre nærområder. Det vil ikke være den norske regjeringen som vil bestemme hvordan, hvor og i hvilket omfang styrkene skal anvendes.

Det betenkelige med denne omfattende omleggingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er at den underminerer norsk suverenitet og råderett og bidrar til å øke spenningsnivået i vårt nærområde.

Det er oppsiktsvekkende at dette, som må karakteriseres som den største endringen i norsk utenrikspolitikk siden krigen, har funnet sted så godt som uten debatt og åpen parlamentarisk behandling. Det gir et mindre robust beslutningsunderlag. Og det underminerer legitimiteten i de beslutninger som er fattet. Det er ikke slik viktige og vanskelige veivalg for Norge skal foretas.

Våre allierte skal selvsagt kunne øve i Norge og jo mer jo bedre, og eventuell militær støtte i form av materiell bør mottas med åpne armer. Tidene endrer seg og våre sikkerhetsbehov med dem, men mange vil hevde at det er mer fornuftig å opprettholde allierte fellesfunksjoner der vi selv står for bl.a. overvåkingen i Nordområdene, gjenoppbygge landmakten, det territorielle forsvaret og den nasjonale forsvarsterskelen og videreføre de selvpålagte restriksjonene som har fungert så vel så lenge.

Det vil koste mer penger, og det er vel her skoen trykker, men det vil ivareta vår suverenitet og selvråderett og styrke vår motstandskraft mot press og overgrep og redusere faren for at norsk territorium skal bli gjort til objekt for stormaktenes interesser. De er ikke nødvendigvis sammenfallende med våre egne i enhver situasjon og til enhver tid.