Alternativt Forum

Av Rolf O. Berg, Ambassadør (p)

Målet for russisk utenrikspolitikk under Putin er antakelig å styrke og bevare regimet, svekke eller avskaffe det amerikanske hegemoni og gjeninnsette Russland som en global makt.
Lenge trodde USA og andre allierte at den moderate russiske politikk fra 1980 årene til midten av 1990 årene hadde blitt den nye normen for russisk utenrikspolitikk. Man trodde at Russland kunne bli integrert i et amerikansk ledet internasjonalt system.
Men Putin har nå ledet Russland i nærmere 20 år, og synes fremdeles opptatt av manglende amerikansk respekt for russiske interesser, og behovet for å opprette et multipolart internasjonalt system uten amerikansk hegemoni. I år 2000 mente Putin at Russland kunne samarbeide med NATO og USA.

Men i 2007 (Munchen) angrep han åpent det unipolare system. Russland har i dag – i motsetning til tidligere- ikke et statssystem som kan balansere den russiske leders oppfatninger. Putins lederkrets er relativt liten og består av mennesker som har klatret oppover sammen med Putin.
Putin har selv satt sitt preg på den russiske utenrikspolitikk, men denne bygger også på tradisjonell russisk tankegods fra 1945 – og vel antakelig også tidligere. I dette ligger en tradisjonell russisk mistro til Vesten og frykten for å bli omringet av fiendtlige makter. Dette er blitt forsterket under Putin – næret av en ny russisk nasjonalisme som mener at Vesten er «in decline» og at Russland moralsk sett er en mer høyverdig nasjon.

Mens Russland i 1992 kunne samarbeide med USA synes innstillingen i dag å være at Russland må slåss for sine interesser. Russland mener seg utsatt for vestlige provokasjoner og utfordringer de må forsvare seg mot.

Blant disse kan nevnes sanksjonspolitikken, innblanding i indre russiske forhold. angrepene mot den gamle russiske allierte Kosovo og Juguslavia i 1999, utvidelsene av NATO, roserevolusjonen i Georgia og Ukraina, invitasjonene fra Bucharest toppmøtet om NATO invitasjon til Georgia og Ukraina og videre Libya og Irak intervensjonen i 2003. samt den russiske intervensjon i Syria.

Et nytt nasjonalt sikkerhetskonsept slo fast at NATO utvidelse var en nasjonal sikkerhets trusel. De første russiske reaksjoner på NATO utvidelsen i 2004 var imidlertid ikke en fordømmelse, men en beklagelse over at dette skritt var kontraproduktivt. I 2002 kom et nytt sikkerhets konsept om et fredelig belte av vennligsinnede stater ved Russlands yttergrenser.
Mens Yeltsin lenge holdt fast på ønsket om å bevare et slags strategisk partnerskap med Vesten, endret forholdene seg når Putin tok kontrollen i 2002 og fremover. Retorikken endret seg , og Putin angrep sterkt den gruppe land som ønsket å forandre den bestående verdens orden, og spesielt «de såkalte Victors of the Cold war».

Putin betraktet Kosovo som en presedens som kunne true den russiske føderasjons suverenitet. Det het nå at Russland måtte slåss for sin eksistens. For å undgå desintegrasjon måtte Russland føre en mer aktive utenrikspolitikk.
I 2003 – 2004 forsterket Putin sitt grep på Russland og eliminerte sine rivaler. I 2004 – 2012 kom det en tilstand i Øst- Vest forholdet mer preget av åpen konfrontasjon. Man så en hardere politikk mot de baltiske stater, og i 2008 kom angrepet mot Georgia, kun 4 måneder etter Bucharest toppmøtet, og med cyberangrep mot «» Estland» Det kom en hardere russisk tone mot Vesten i Sikkerhetsrådet.

I tidsrommet 2012- 2018 kom Putins motoffensiv. I Ukraina ble undertegnelsen av assosieringsavtalen mellom EU og Ukraina utsatt og den ukrainske president flyktet. I februar 2014 deployerte Putin styrker til Krim og okkuperte halvøyen. Et referendum ble arrangert for »sikre» anneksjonen. Kreml støttet også separatistiske grupper i Ukraina.
Man har antatt at russiske ønsker om å beskytte den russiske flåte og flåtehavn på Krim har vært et motiv i handlingene.  I 2015 så man også russiske flåte-, luft- og landtropper gå inn i Syria som nok et utslag av den mer aktivistiske russiske utenrikspolitikk.

KONKLUSJON
Vestlige handlinger- som NATO utvidelsene – var nok en faktor i russisk utenrikspolitikk, men neppe den utløsende faktor i denne, Etter den russiske kollaps så man flere amerikanske forsøk på å bedre forholdene til Russland. USA gav opp planene om å innstallere et rakett forsvar i Polen. Men Putins politikk ble mer pågående. Han fortsatte sin militære oppbygging. Denne og den aktive utenrikspolitikk og den sivile økte kontroll ble begrunnet igjennom vestlig politikk og aggresjon .Russland gir seg selv rett til egne innflytelsesfærer.
Antakelig har russiske historiske erfaringer gjennom lang tid med vestlige felttog i dette området stor betydning for russiske holdninger. Russland vet også at uten Ukraina som støtteland, er Russland kun en redusert annen klasses regional makt. Men den russiske maktdemonstrasjon mot Ukraina har vekket betydelig uro og angst i store deler av Europa, som har innført sanksjoner mot Russland.

Det er grunn til å anta at disse sanksjoner rammer. Sanksjonene vil neppe vare evig. På den annen side er det på vestlig side neppe vilje til å oppheve sanksjonene før Russland gjør seriøse forsøk på å gjennomføre tiltak som i hvert fall viser at de vil gjøre anstrengelser for å etterkomme noen av de folkerettslige krav som verdenssamfunnet har satt til Russland. Dette gjelder spesielt de krav som de såkalte Minsk protokollene inneholder. Det er dessverre ingenting som tyder på at slike tiltak vurderes seriøst i Kreml.
På den vestlige militære side er det positivt at NATO landene nå synes mer villige til å øke sine forsvarsutgifter. De amerikanske forsvarsutgifter til forsvaret av Europa er i dag større enn noen gang, og i det fremskutte forsvar har Nato landene – herunder Norge – utstasjonert bataljonsgrupper man antar vil ha en avskrekkende effekt mot eventuelle russiske planer mot de baltiske land og Polen.