Alternativt Forum

 

Forsvarssjefen har fått frem til 8. oktober til å fremlegge sitt fagmilitære råd som innspill til regjeringens arbeid med ny langtidsplan for Forsvaret. Han bør bruke tid på å studere de feil som ble gjort da Forsvarsreform 2000 ble utarbeidet for 20 år siden.

Med Forsvarsreform 2000 ble invasjonsforsvaret og den nasjonale forsvarsterskelen avviklet. Forsvaret ble omgjort til et lite ekspedisjonskorps innrettet for internasjonale operasjoner med noen få og svært kostbare strategiske kapasiteter som bare ga mening som del av et større forband i en felles NATO-styrke.

Resultatene ser vi nå i etterkant. Forsvaret er inne i en kostbar og dyp strukturell krise. Ingen av de politiske målene som ble satt for deltakelse i krigene i Midtøsten er blitt innfridd. Sammen med våre allierte tapte vi i Irak, Afghanistan og Libya. Det ble mindre og ikke mer sikkerhet, demokrati og menneskerettigheter. I tillegg etterlot vi en serie ’failed states’ og en folkevandring verden ikke har sett maken til i moderne tid i kjølvannet. Det burde mane til ettertanke.

Enda verre er det at vi ikke lenger har noe adekvat nasjonalt forsvar til å ivareta vår egen sikkerhet og til å bidra til stabilitet i eget nærområde. Vi har gjort oss ensidig avhengig av NATO, dvs. USA. Samtidig har vi erfart hvor skjør solidariteten i NATO egentlig er. Det burde bekymre enda mer og legge tunge føringer for den nye Langtidsplanen.

Det er flere regjeringer som må dele ansvaret for denne krisen. Men forsvarsplanleggerne i de sikkerhetspolitiske og militære fagmiljøene må også ta sin del av skylden. De har begått de fleste av de kardinalsyndene det er mulig å begå når det gjelder langtidsplanlegging i deres manglende erkjennelse av banale og erfaringsbaserte sannheter som at;

1) mens enkelte forhold er nokså åpenbare, er andre uhyre komplekse

To pluss to er fire, men ingen kan regne seg frem til eller forutse noe så komplekst som trusselbildet innen en planhorisont på 20 år slik en tidligere forsvarssjef tilsynelatende mente. Det burde være åpenbart at forsvarsplanlegging er langt fra eksakt vitenskap styrt av matematikk, logikk og naturlover eller originale påfunn som for eksempel samme forsvarssjefs luftige teori om ”det militærteknologiske paradigmeskiftet” og at det ikke lenger er behov for territorielle landmaktstyrker som Hær og HV.

Robust langtidsplanlegging vedrørende komplekse sosiale systemer krever tvert i mot en stor porsjon tvil, ydmykhet, erfaringsbasert kunnskap, klokhet og kvalitativ vekting av de mange faktorene som spiller inn.

For å kunne utarbeide et mest mulig solid fagmilitært råd bør Forsvarssjefen unngå de ensidige rådgivningsmiljøene som sist gang løp i flokk. I stedet bør han trekke inn rådgivere fra ulike fagmiljøer og med ulik bakgrunn og ståsted for på denne måten å legge bedre til rette for meningsbrytning, diskusjon og en mer robust analyse.

2) bare spåkoner kjenner framtiden

Å planlegge forsvarets struktur, volum og innretning ut ifra en forutsetning om at alle militære konflikter i Europa og våre nærområder i overskuelig fremtid ikke vil være av territoriell karakter, men begrenset til ”kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet”, slik det ble lagt til grunn i Forsvarets strategiske konsept ’Styrke og relevans’ i 2005, representerer en håpløst naiv tilnærming til forsvarsplanlegging.

Det forsvaret vi har endt opp med bygger på denne forutsetningen som vanskelig kan plasseres noe annet sted enn i kategorien for udokumenterte påstander og optimistiske spådommer. Selv om euforien var utbredt etter den kalde krigens opphør, er det nesten ufattelig at forsvarsplanleggerne så til de grader kunne se bort i fra all empiri og all historisk erfaring.

Siden har historien selv presentert oss med en edruelig oppvåkning, jfr. Georgia 2008 og Ukraina 2014 og en stadig mer selvhevdende russisk utenrikspolitikk. Selv om det ikke nytter å planlegge fremtidens kriger ut ifra gårsdagens erfaringer er det også slik at dersom vi ikke kjenner historien, risikerer vi å gjenta den. Det er lærdom å ta med seg når det fagmilitære rådet skal avgis.

3) historien har aldri vært død

Og den kommer heller aldri til å dø, i hvert fall ikke i overskuelig fremtid. Historien tar seg heller ikke noe ”strategiske friminutt” slik en herværende professor i statsvitenskap prøvde å unnskylde seg med da Francis Fukuyama kom til Oslo i 2015 og omsider selv måtte innrømme at hans berømte tese fra 1992 var grunnleggende feil.

Slutten på Den kalde krigen og utviklingen av overnasjonale konføderasjoner som EU innebar ikke slutten på territorielle konflikter som mange ble fristet til å tro. Det er makt-, interesse- og geopolitikken som til enhver tid først og fremst styrer stormaktenes disposisjoner, selv om det med et overflatisk blikk i tider med lavspenning kan virke annerledes. Det er på mange måter etterdønningene etter denne ’gigalomane statsvitenskaplige’ feilslutningen som ga akademisk legitimitet til Forsvarsreform 2000 og som det norske forsvaret i dag sliter med å rette opp.

Det er jeg sikker på at Forsvarssjefen forstår, men om han og de militærfaglige rådgiverne virkelig evner å ta inn over seg hvor utbredt den folkelige reaksjonen mot globaliseringspolitikken og integrasjonen i Europa er, og at solidariteten i NATO er en skjør ting samt de konsekvensene dette vil få for utviklingen i sikkerhetsbildet i Europa fremover, er jeg mer usikker på.

4) de fleste svaner er hvite, men det finnes sorte svaner

Utviklingstrekk med lav sannsynlighet og stor konsekvens kan ikke utelukkes. De forekommer faktisk. Det legger minst tre føringer.

Forsvaret bør ikke dimensjoneres ut i fra scenariostudier og sannsynlige utviklingsbaner, slik FFI tidligere la opp til. Forsvarets operative virksomhet må struktureres generisk. Det forutsetter struktur, innretning og generelle kapasiteter som ikke vil være optimale i noen situasjon, men som kan anvendes i mange. Det må få føringer for planleggingen fremover.

Forsvaret kan heller ikke dimensjoneres etter en på forhånd fastsatt økonomisk ramme slik politikerne har bestemt. Det må dimensjoneres ut i fra våre sikkerhetspolitiske behov og ideelt sett overdimensjoneres i forhold til den verst tenkelige situasjon, ikke i forhold til den mest sannsynlige situasjon. Det er kostbart, som med all katastrofeforsikring.

Det er også åpenbart at vi ikke kan forutsette at solidariteten i NATO er absolutt til enhver tid og i enhver situasjon. Hva gjør vi hvis USA er opptatt i Sør-Kinahavet eller i Persiagulfen og ikke har kapasitet eller vi har å gjøre med en president og Kongress som ikke vil ofre amerikanske liv for å komme oss til unnsetning?

Forsvaret bør i fremtiden struktureres med strategiske kapasiteter som utfyller behovene i NATO, men i en integrert nasjonal struktur som også kan operere på egen hånd.

5) i militær strategi er det uventede mest sannsynlig

I militær strategi gjelder overraskelse, det uventede og det usannsynlige. Er det noe militær historie har lært oss, så er det at en eventuell fremtidig militær konflikt vil bli annerledes enn vi forventer. Den vil inntreffe når vi er minst forberedt på det, antakelig der vi minst forventer det og med bruk av virkemidler, våpentyper og kombinasjoner av disse som vil overraske oss. I militær strategi gjelder overraskelse, det uventede og det usannsynlige.

Men la oss endelig ikke forlede av nye trusler som cyberkrigføring som planleggerne nå retter all sin oppmerksomhet mot. La oss unngå å gjøre samme feil som når det gjaldt kampen mot internasjonal terrorisme. Vi har nå lært den harde veien at den kom i tillegg til og ikke i stedet for det tradisjonelle territorielle trusselbildet. Den territorielle trusselen vil i overskuelig framtid måtte være den viktigste dimensjonerende faktor.

Når det gjelder beredskap kan vi lære mye av tidligere feil som da Nygaardsvold-regjeringen i 1940 sendte mobiliseringsordre først dagen etter at den tyske landgangen var et faktum og da med ordinær post eller da Stoltenberg-regjeringens politifolk tok seg til Utøya 22. juli 2011 i en synkeferdig gummibåt.

Et robust nasjonalt forsvar må således være fleksibelt, desentralisert og bestå av generelle kapasiteter som kan tilpasses ulike forhold og med en ledelseskultur som gjør det mulig å handle raskt, effektivt og lokalt selv i uventede situasjoner.

6) ethvert forsvarsbudsjett er ikke stort nok

De fleste mennesker er grunnleggende optimistiske og tilbøyelige til å fremskrive nåsituasjonen, særlig hvis den er positivt preget av harmoni og lavspenning. Og de fleste politikere er notorisk kortsiktige og opportunistiske og vil heller bruker ressurser på velgervennlige saker som raskt gir uttelling enn på et forsvar alle håper det ikke vil bli bruk for.

Det kan også se ut som om sentrale aktører i tidligere forsvarsledelse har vært mer opptatt av egen jobbsikkerhet og karriere enn av sin faglige integritet. Det å fremstille konsekvensene av politikernes ensidige underbudsjettering i klartekst er krevende, men tilligger en embetsmanns plikt i et demokrati som vårt.

Det er ikke slik at ”ethvert forsvarsbudsjett er stort nok” slik en general kom til å uttrykke seg på toppen av hans karriere. De få som har hatt ryggrad nok til å si ifra er blitt sparket eller skjøvet til sides. Og noen har kommet ut av skapene og sagt fra om tingenes tilstand først like før eller rett etter nådd pensjonsalder. Det er ikke slike ledere vi trenger.

Vi trenger en modig Forsvarssjef og ikke servile fagmilitære rådgivere på samme måte som vi trenger ansvarlige og ikke kortsiktige og opportunistiske politikere.

7) et lite lands forsvar vil alltid være for lite

Et lite lands forsvar vil alltid være for lite til å motstå en stormakt uansett hvor mye ressurser som brukes til forsvar. Men selv små nasjoner med begrensede ressurser kan mobilisere en formidabel motstandskraft og gjøre en motparts risiko, usikkerhet og tap uakseptabelt høye og tappe selv en stormakt for enorme ressurser over tid. Dette har minst tre føringer.

For det første, må vi ha en adekvat forsvarsterskel tilstrekkelig høy til å befordre en troverdig avskrekking. Folkerett og NATO må komme i tillegg til, og ikke i stedet for, et nasjonalt forsvar slik Solberg-regjeringen har lagt opp til. Under den kalde krigen kunne Norge på det høyeste mobilisere nærmere en halv million mann.

For det andre, og siden forsvarsterskelen er en funksjon både av våre militære kapasiteter og vår vilje til å forsake og ofre liv for å forsvare landet, må begge deler vektlegges. I forsvarsplanleggingen de siste 20 årene er forsvarsviljens betydning fullstendig ignorert. Den forsvant sammen med nedbyggingen av landmakten, den almene verneplikten og totalforsvarsordningen.

For det tredje, en liten stat i et asymmetrisk styrkeforhold må ta igjen med det den har, og det den mangler i volum og militære kapasiteter må den ta igjen med en asymmetrisk respons, dvs. med mange små, mobile, fleksible og spredte kapasiteter og ikke kapasiteter i store konsentrerte formasjoner som raskt kan slås ut.

F-35 er i så fall et godt eksempel på det motsatte. Enorme investerings- og driftskostnader, konsentrert på en flystasjon, uten verken dekningsrom eller adekvat luftvern gir en stor konsentrert slagkraft, men lite nasjonalt forsvar per krone. De vil dessuten bli slått ut av siste generasjons hypersoniske kryssermissiler i løpet av noen ganske få minutter.

Forsvarssjefen må å erkjenne at vi trenger en langtidsplan som bidrar til å gjenoppbygge den nasjonale forsvarsterskelen, noe som innebærer en betydelig gjenoppbygging av Hær og Heimevern, utviding av verneplikten, økt vekt på å styrke forsvarsviljen samt en reintroduksjon av totalforsvarskonseptet og en styrket sivil beredskap.

8) enkelte ting beveger seg fort, andre ting svært langsomt

Mens forsvarsstrukturer er særdeles trege strukturer, kan trusselbildet og en motparts intensjoner endre seg i løpet av uker og noen ganger i løpet av få dager. Og mens de fleste av en motparts militære kapasiteter er rimelig lette å holde oversikt over, kan det være krevende å forstå en motparts tenkesett og intensjoner.

Det betyr at vi har hastverk med å få egne kapasiteter på plass for å fylle det maktvakuum mangel på slike skaper. Slike maktvakuum skaper ustabilitet som har en tendens til å bli fylt.

Det betyr også at vi som en liten nasjon med ensidig defensive interesser ikke bør velge offensive kapasiteter, men først og fremst defensive kapasiteter som gir motparten klare og entydige signaler om våre defensive intensjoner.

Og det betyr at vi bør bestrebe oss på å forstå vår motpart ut ifra motpartens og ikke ta våre egne premisser for gitt.

9) og enkelte ting ligger nesten helt fast

Det er få ting som ikke forandrer seg. Men geografien og geopolitikken representerer et tilnærmet ’fastpunkt’ vi kan orientere og innrette oss etter.

Norge ligger der det ligger som en buffer mellom stormaktene i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss. Vårt territoriums strategiske betydning har endret karakter over tid, men har hatt stor verdi for stormaktene helt tilbake til balansepolitikkens tidsalder. Norges strategiske betydning er ikke noe mindre i dag, snarere tvert imot.

Den korteste veien for stormaktenes interkontinentale kjernevåpen til de store befolkningssentra på hhv. østkysten av USA og i Vest-Russland, går gjennom norsk luftrom. Den som kontrollerer norske farvann kontrollerer ikke bare Nord-Atlanteren og porten til Arktis og et stadig viktigere Polhav, men truer også flåtebasene på Kolahalvøya og de russiske atomubåtene som er så viktig for Russlands andreslagskapasitet i den kjernefysiske terrorbalansen.

Norge er derfor en særdeles viktig alliert for USA, ikke først og fremst pga. vårt ideologiske og kulturelle fellesskap, men pga. vår geografiske beliggenhet. For USA representerer Norge og norsk territorium både en viktig observasjons- og varslingspost, et fremskutt defensivt førstelinjeforsvar, men teoretisk sett også et mulig offensivt oppmarsjområde som kan true viktige russiske strategiske kapasiteter.

I et geopolitisk perspektiv ser russerne på Nord-Norge og Nordkalotten som en del av den utvidede sonen for det russiske ’Bastionforsvaret’ og det er åpenbart at det å bringe amerikanerne inn på Russlands dørterskel ved å oppheve de selvpålagte base- og øvelsesrestriksjonene slik Solberg-regjeringen nå har gjort, ikke akkurat virker beroligende på russerne.

Sett fra Moskva representerer ikke småstaten Norge noen offensiv trussel isolert sett og gitt at vi ivaretar vårt forsvar selv. Et sterkest mulig nasjonalt norsk forsvar med defensive kapasiteter er tvert imot i Russlands interesse som en garanti mot at andre makter tar i bruk norsk territorium enten for å forrykke kjernevåpenbalansen i Russlands disfavør eller som oppmarsjområde for offensive operasjoner dersom utviklingen i det internasjonale sikkerhetsbildet skulle tilsi noe slikt.

Forsvarsjefens bør derfor nøye drøfte konsekvensene og eventuelt revurdere det faktum at vi i realiteten nå har oppgitt de to viktigste nasjonale pilarene i norsk forsvarspolitikk i etterkrigstiden, det nasjonale førstelinjeforsvaret som skulle bevirke tilstrekkelig avskrekking òg de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene som skulle bidra til å berolige russerne.

10) vi har ikke bare sammenfallende interesser med våre allierte

Våre allianseforhold og vårt forhold til stormaktene er ikke så endimensjonalt som en kan ledes til å tro. USA er vår viktigste allierte. Vi har sammenfallende sikkerhetsinteresser, idet forsvaret av Norge også utgjør en førstelinje i forsvaret av USA. Men det er like fult en asymmetrisk relasjon mellom en stormakt og en småstat. Det er viktig å forstå denne dualiteten i det norske sikkerhetsparadokset

I en gitt situasjon kan det tenkes at amerikanske interesser ser seg tjent ved å bruke norsk territorium til å legge press på russerne eller endog foreta et forkjøpsangrep dersom det skulle komme til en eksistensiell konfrontasjon mellom stormaktene. Det samme gjelder selvsagt russerne som ser Nord-Norge og norsk territorium som innenfor sonen for eget bastionforsvar.

Er det noe stormaktene ønsker å unngå for enhver pris så er det å føre krig på eget territorium.

Det er i ensidig norsk interesse å ikke komme i en slik klemme. Det kan vi best gjøre ved å holde oss med et sterkt og relevant forsvar selv. Det avlaster amerikanerne økonomisk og det beroliger russerne sikkerhetspolitisk.

Trump ønsker det. Putin ønsker det. Men Solberg sliter åpenbart med å skjønne det? Det er Forsvarsjefens jobb å forklare henne det.

 

(En forkortet versjon av artikkelen sto i Nordlys 21.5.2019)