Alternativt Forum

 

Jeg tilbringer av ulike grunner en del tid i USA. Jeg prøver å forstå hva som egentlig foregår i amerikansk politikk. Det er dramatisk og spektakulært det som nå skjer, og det vil åpenbart få følger. Store følger. Vi er midt inne i et tidsskifte.

Og det som foregår er noe ganske annet enn det som rapporteres i amerikanske media og som fullstendig ukritisk blir tatt for god fisk, sakset, kopiert og gjengitt uten motforestillinger av NRK, TV2, NTB, Aftenposten, VG og Dagbladet.

Det er stor synd og skam for den utviklingen vi ser her nå, vil trolig få følger ikke bare for USA, men for internasjonal politikk og forholdet mellom statene, for verdensøkonomien, for det vestlige demokratiets fremtid og, på ulike vis, også for Norge. Heftige greier med andre ord!

Det vi er vitne til i USA nå er noe mer enn den største politiske skandalen i amerikansk historie. Og det er noe mer enn et resultat av èn manns verk. Det siste er en ren avsporing. Trump truer det etablerte og virker som en katalysator som har mobilisert et bredt folkelig opprør som lenge har ligget latent. Dette faktum er dårlig forstått og underslås systematisk i norske som i amerikanske media.

Opprøret ledes riktig nok av en særdeles aparte og svært lite sympatisk ekvipasje med oransje hentesveis. Med sin spesielle bakgrunn fremstår han ikke akkurat som noen folkeleder. Men han har gått til frontalangrep og rett i strupen på den etablerte politiske eliten og slår til høyre som til venstre. Han har sin støtte først og fremst fra den vanlige mann i gata, men også mange velutdannede som er lei det hyklerske, maktsyke og arrogante liberale oligarkiet som har fått etablere seg.

Det har utløst voldsomme politiske motkrefter både blant republikanere og demokrater. Det har mobilisert en rekke nøkkelfigurer i maktposisjoner i sentralforvaltningen, først og fremst i etterretningsorganisasjonene FBI og CIA og Department og Justice. Det har drevet akademia til hysterisk vanvidd. Og media har kastet alt som kan minne om presseetikk over bord i en vill heksejakt vi må tilbake til McCarthy-tiden for å finne maken til.

Den kampanjen velrennomerte New York Times, Washington Post, Wall Street Journal, CNN og CBS m.fl. har satt i gang har ingen ting med journalistikk å gjøre. Den bærer alle kjennetegn til en koordinert og målrettet informasjonsoperasjon. De tåkelegger, villeder, lekker og planter informasjon over en lav sko for å stille presidenten i et dårligst mulig lys.

Og liberale lesere elsker det. Trump er lett å hate. Det selger aviser og gir leserklikk og ikke minst underminerer det Trumps troverdighet overfor velgerne.

Målet var først å forhindre at han skulle vinne nominasjonsprosessen i det republikanske partiet. Det eskalerte da han mot alle odds vant nominasjonen. Da ble målet at han i hvert fall ikke skulle vinne presidentvalget. Da han på nytt, og mot alle odds, vant presidentvalget synes det etter hvert å bli stadig klarere at målet nå ikke er noe mindre enn å styrte presidenten med de midler som måtte være til rådighet.

Det hele minner mest om et forsøk på statskupp med ikke-militære, men utenomparlamentariske og klart udemokratiske virkemidler. Det må være den største nyhetssaken i amerikansk politikk i moderne tid.

At tingene ikke alltid er slik vi tror de er eller slik noen gjerne ønsker å fremstille dem som, er ikke noe nytt. Selv om de er i godt selskap er det penibelt og skuffende å se hvordan de norske korrespondentene så uhemmet og ukritisk galopperer i flokk som blinde lemen og lar seg bruke som nyttige idioter for en amerikansk politisk elite som systematisk omgår alle demokratiske og parlamentariske spilleregler.

Det vitner om at de ikke har forstått mye av de tette båndene mellom den sentrale østkysteliten og amerikanske avisredaksjoner. Og det vitner om at de forstår enda mindre av velgerne og hva som rører seg i grasrota i amerikansk politikk.

Kanskje ikke så rart når de knapt beveger seg utenfor det selvforsterkende ekkokammeret i Washington og New York. Og når de en sjelden gang gjør det, så er det for å lage portretter av et knippe alkoliserte ’white trash’ Trump-supportere i Kentucky eller i rustbeltet for å bygge opp om narrativet om at det bare er halvtomsinger, arbeidsløse og ’deplorables’ uten utdanning som støtter Trump.

Nå, når de har kastet seg på demokratenes impeachement-tog, er Tove Bjørgås, Kristoffer Rønneberg, Fredrik Græsvig og Anders Magnus i ferd med å tabbe seg ut på nytt slik de gjorde da de ikke klarte å forestille seg at Trump kunne vinne valget og slik de gjorde da de uten motforestillinger rått slukte demokratenes ’Russia collusion-kampanje med søkke og snøre, noe som omsider viste seg å være rent oppspinn.

Som en av de få som forutså at Trump kunne komme til å vinne valget, og som en av dem som hele tiden har vært skeptisk til påstanden om at Putin hjalp Trump til å vinne valget, vil jeg påstå at den heksejakten som demokratene nå har satt i gang ved å kreve at Trump skal stilles for riksrett vil før eller senere bli avdekket som en skandale av dimensjoner som kommer til å stille Watergate fullstendig i skyggen. Men denne gangen er det demokratene som er skurkene.

Men det skjønner selvsagt ikke de norske korrespondentene her noe av. De er i godt selskap så de er unnskyldt. Salig er muligens de enfoldige. Men det kan ikke sies om de som feigt og med viten og vilje lar seg bruke til å forlede andre. Mer om det i neste Amerika-brev.

Islamorada, Florida.