Alternativt Forum

 

Hva er de underliggende drivkreftene bak den liberale elitens voldsomme kampanje mot en lovlig valgt president?

Hvorfor er ledelsen i den føderale forvaltningen så livredd for at Trump skal forbli ved makten, og hvor dyp er egentlig ’The deep state’?

Hvorfor har media så til de grader kastet alle hemninger, all saklighet og all presseetikk over bord i heksejakten på Trump?

Det må være noe mer enn hans narsissisme og provoserende måte å kommunisere på.

Er vi egentlig vitne til en styrt informasjonsoperasjon og et kuppforsøk med ikke-militære virkemidler?

Det er vanskelig å si, men det likner. Om vi ser bort fra alle konspirasjonsteoriene som verserer, la oss oppsummere hva vi vet og hva vi ikke vet om det som foregår;

Det vi vet er at det var demokratene som initierte og finansierte drittpakken (Steele-dossieret) mot Trump for å knytte ham til den falske påstanden om at han samarbeidet med russerne for å vinne valget.

Iht. amerikansk og vestlig etterretning har russiske trollfabrikker søkt å påvirke presidentvalget gjennom sosiale medier. Hvor stort omfang dette har hatt og i hvilken utstrekning det har vært sentralt styrt av russiske myndigheter er usikkert.

Det vi vet er at Trump ikke hadde noe med det å gjøre. Trump var uskyldig. Det var ingen collusion mellom Trump og russerne.

Og vi vet at FBI stadig lekket de politisk motiverte beskyldningene om dette til media. Vi kan konstatere at det har skadet presidenten innenrikspolitisk og hemmet presidentembetet utenrikspolitisk. Det er meget alvorlig.

Vi vet ikke om Obama i tidlig fase også har hatt en finger med i spillet. Mye tyder imidlertid på at Obama-administrasjonen startet overvåking av Trump-kampanjen allerede under valgkampen. Om det skulle vise seg å være tilfellet, vil også Obama bli trukket inn.

Det vi vet er at den politisk finansierte drittpakken dannet hovedgrunnlaget for at FBI startet etterforskningen. Vi vet imidlertid ikke enda om FBI hadde et selvstendig etterforskningsgrunnlag tilstrekkelig til å legitimere kjennelsen (FISA) for å starte etterforskningen.

Mye tyder på at de ikke hadde det. I så fall har FBI og The Intelligence Community opptrådt i strid med deres konstitusjonelle fullmakter. De mange lekkasjene, valg av tidspunkt for lekkasjene, måten det kommuniseres på, det tendensiøse valget mht. hva og hvem som skulle etterforskes og hvem som ikke skulle etterforskes tyder på elementer av ’deep state’.

Hvor dypt dette stikker er vanskelig å si på det nåværende tidspunkt. Det er uansett svært alvorlig. Noe av dette vil forhåpentlig bli avklart nærmere når Generalinspektør Michael Horowitz i Department of Justice fremlegger sin rapport 9. desember.

Det er påfallende at FBI, CIA og Department of Justice valgte å henlegge etterforskningen av Hillary Clintons lekkasje av de 33.000 emailene. Det var noe som beviselig fant sted og som åpenbart kunne skade rikets sikkerhet. Samtidig valgte de imidlertid å sette inn enorme ressurser over en lengre periode for å etterforske Trump for noe som ikke fant sted, og som i stor grad var basert på informasjon som etterforskerne var klar over var rent politisk motivert.

Det er også påfallende at demokratene aviser at tidligere visepresident Joe Bidens sønn bør etterforskes for mulig korrupsjon i Ukraina, noe det åpenbart er skjellig grunn til og viktig å få avdekket. I stedet søker de å få Trump stilt for riksrett for å ha misbrukt sin stilling for å ha ta initiativ til å få det gjort. Det henger ikke på greip, og luften er nå i ferd med å gå ut av impeachment-boblen.

Vi vet at tidligere FBI-direktør, James Comey, i hans briefing av presidenten 6. januar 2017 visste, men unnlot å opplyse presidenten om, at collusion-beskyldningene i stor grad var basert på en politisk drittpakke som både var initiert og finansiert av presidentens politiske motstandere.

Mange republikanere liker heller ikke Trump, men demokratenes udemokratiske og utenomparlamentariske dirty tricks og et åpenbart partisk embetsverk i The Intelligence Community ligger sammen med medias agering og ensidige formidling på grensen til å kunne karakteriseres som et forsøk på statskupp med ikke-militære virkemidler.

Personen Trump er lett å mislike. Men denne kampanjen mot ham stinker så til de grader. Det skjønner alle som har øyne som de kan se med og ører de kan høre med. Dette er helt uten sidestykke i amerikansk politisk historie. Hva er det som driver demokratene, de liberale kreftene og de sentrale elitene i amerikansk politikk så til de grader til politisk vanvidd?

Det er åpenbart fordi Trump utfordrer dem der det rammer dem hardest. Det er et spørsmål om penger, politisk makt, privilegier og prestisje. De fire P’er, om en vil.

Trump utfordrer den liberale politiske elitens maktmonopol og deres selverklærte monopol på moral og å bestemme hva som er politisk korrekt. Det representative liberale demokratiet har utviklet seg til et elitestyre hvor de valgte representantenes lojalitet og lydhørhet overfor velgerne er blitt stadig mindre og hvor avstanden mellom velgerne og de valgte over tid er blitt stadig større.

Trump påpeker dette i et direkte og folkelig språk og avkler det liberale oligarkiet og hele entouragen av informasjonsmedarbeidere og kommunikasjonsstrateger deres forføreriske språk og kyniske maktbruk. Han river rett og slett klærne av keiseren.

Folk skjønner derfor intuitivt hva Trump sikter til da han brutalt og vulgært satte kallenavnet ’crooked Hillary’ på sin hovedmotstander i presidentvalgkampen. Det mobiliserer. Misnøyen har lenge ligget latent. Folk liker ikke å bli lurt. Det forklarer oppslutningen om Trump. Og det forklarer elitenes krakilske motreaksjon.

På samme måte utfordrer Trump det føderale embetsverkets makt, dets prestisje og deres privilegier som i stor grad hviler på samme type dobbeltkommunikasjon og det samme liberale moralkodeks. De regner seg som opphøyet og en del av eliten. De anser seg som bedre egnet til å bestemme, ofte bedre enn politikerne selv, og klart bedre egnet enn ignorante velgere.

Trumps kampanje for å ’drain the swamp’ og rykke ’the deep state’ opp med roten anses naturlig nok som det det faktisk er, et direkte angrep på det føderale byråkratiets posisjon og privilegier. Det forklarer den sterke motreaksjonen. Den føderale forvaltningen har en inflatert forestilling om egen betydning og en misforstått oppfatning av deres parlamentariske rolle.

De opptrer ikke lenger som den politiske ledelsens lydige tjenere. De opptrer tvert imot som politiske aktører og opposisjonens håndlangere og motarbeider den valgte presidenten for å opprettholde status quo, egen posisjon og egne privilegier.

https://resett.no/2019/11/24/folk-og-rovere-i-washington-dc/

Medias endrede rolle fra den 4. statsmakt og maktens kritiske vokter til å bli det etablertes medløper må forstås på bakgrunn av det skiftet som har funnet sted etter at Internet og sosiale media kannibaliserte pressens annonseinntekter. I sin jakt etter å erstatte tapte opplagstall og inntekter har tidligere velrennomerte aviser som The Washington Post og New York Times løpt vekk fra alt som heter presseetikk. De løper nå først og fremst etter pengene. Ta for eksempel Washington Post som i sin tid avdekket Watergate.

Mellom 2004 og 2015 ble opplagstallet mer enn halvert fra 726.000 til 360.000. Men i 2017, bidro ’Russiagate’ til å doble antallet av Washington Posts digitale abonnement til en million. Trashing Trump selger. Det fremmer opplagstall, inntekter, redaktørers bonuser og journalisters karrierer. De liberale leserne i de store byene på østkysten elsker å hate Trump.

https://resett.no/2019/11/16/norske-medier-har-ikke-peiling-pa-det-som-skjer-i-usa/

Jeg skal medgi at ovennevnte er grove generaliseringer. Jeg tror likevel at det kanskje dekker så mye som 80% av det korrekte bildet mht. hva som egentlig nå foregår i amerikansk politikk.

Og det som skjer er ganske spektakulært. Dette har ikke vært et ordinært presidentvalg. Vi er vitne til noe som mest likner på et folkelig opprør ledet av en leder med en lite folkelig bakgrunn men med et folkelig språk som har gått rett i strupen på den etablerte politiske eliten, det offentlige byråkratiet og på media. Dette har fremprovosert voldsomme motreaksjoner.

For å kunne forstå hvilken vei dette nå bærer må vi forstå hva som rører seg i grasrota blant velgerne. Vi må ut av Washington D.C. og New York og ned på mikronivå og snakke med vanlige folk.

Det har jeg gjort. Jeg har snakket med mange både før, under og etter valget. Jeg har snakket med høy og lav i bygd og by for å finne ut hvorfor noen stemmer på Trump og hvorfor andre hater ham som pesten. Begge sider har sterke grunner til å hhv. å like eller mislike Trump.

Mer om det i neste Amerika-brev.

Chapel Hill, North Carolina.