Alternativt Forum

Gjennom NAV-skandalen har Regjering, Storting, domstoler, påtalemyndigheter, politiet, NAV og resten av forvaltningen samt en hel advokatstand vist at de, selv etter 25 år, ikke har skjønt hva EØS-avtalen egentlig innebærer.

EU-rett går foran norsk rett. De fire indre-marked frihetene, inklusive fri bevegelse av personer, går foran alt annet. Det er ikke det norske Stortinget som bestemmer lovutviklingen i Norge. Det er det EU-kommisjonen som gjør.

Da Stortinget ratifiserte EØS-avtalen forpliktet det Norge ikke bare til å akseptere det eksisterende indre-marked regelverket i EU, men også fremtidige rettsakter EU måtte komme til å utvikle. Og de er det blitt stadig flere av. Siden EØS-avtalen ble inngått i 1994 og frem til 18. mars 2016 har EU pålagt Norge 11.013 direktiv. Og flere har kommet til siden. Det er det dynamiske elementet i avtalen.

Realiteten er at norsk suverenitet og norsk selvråderett på denne måte gradvis er blitt spist opp for hvert eneste nytt direktiv som er blitt implementert. Dette er i strid med Grunnloven. Det er i strid med folkeviljen slik den kom til uttrykk ved folkeavstemningene i 1972 og 1994 da flertallet sa Nei til EU. Det undergravet demokratiet. Og det er åpenbart i strid med gjeldende rettsoppfatning, noe NAV-skandalen er et godt eksempel på.

Som om det ikke er ille nok, blottlegger NAV-høringen i Stortinget nok et udemokratisk og destruktivt trekk ved norsk politikk og ved norsk styringstradisjon. Det er aldri noen som blir stilt til ansvar når det går galt.

Den kollektive ansvarsfraskrivelsen og ansvarspulveriseringen under høringen levner politikerne og embetsverket liten ære. Våre folkevalgte og våre ledere i offentlig forvaltning bærer et tungt ansvar. Det er et ansvar de ikke bare skal ha i festtaler eller når de må begrunne deres lønn og privilegier. Som leder må man ta ansvar. Og ansvar må gjøres gjeldende. Feil må få konsekvenser.

Det er viktig for habiliteten, integriteten og selvjustisen i systemet. Det er viktig for læring og for at vi skal kunne forbedre oss og unngå å gjøre de samme feilene på nytt. Og det er ikke minst viktig for rettsoppfatningen og legitimiteten til de vi har valgt som våre ledere.

Alvorlige feil må avdekkes og få konsekvenser. Det innebærer faktisk at om feil er blitt gjort må man ta sin hatt å gå uten fallskjerm og etterlønn på samme måte som vanlige arbeidstakere får fyken om de ikke har gjort jobben sin.

En klok mann skrev i en kommentar på nettet at ”Ledende politikere og ledere i offentlig forvaltning har formulert et underlig premiss for seg selv, som meg bekjent ikke gjelder noe annet sted, nemlig at når politikken eller saksfeltet de har ansvar for har lidd skipbrudd, virksomheten de leder og har ansvar for har begått grove og uopprettelige feil, så tar de ansvar ved å bli sittende og rydde opp selv, presumptivt fordi de er best kvalifisert til det.” Han spør med rette videre om hvor stor sannsynligheten er for at disse politikerne og lederne med stor energi vil gå inn for å stille seg selv, egen politikk og egen praksis i et kritisk søkelys?

Han konkluderer helt riktig med at det det eneste forsvarlige når slikt som dette skjer, er at de ansvarlige må gå av med øyeblikkelig virkning, og at de som overtar ikke har hatt noen som helst befatning med det inntrufne slik at vi får mulighet for en reell opprydning. ”Med et slikt damoklessverd over hodet, blir man seg sitt ansvar bevisst i mye større grad enn om man, slik som i dag, er innhyllet i et teflonbelegg av ansvarspulverisering.”

Han kunne lagt til at det selvmotsigende mantraet om at ’man tar ansvar ved å bli sittende’ går som en feig og destruktiv rød tråd i norsk styringstradisjon tilbake til Mowinckel- og Nygaardsvold-regjeringenes ansvarsfraskrivelse ved at landet ble lagt åpent for den tyske invasjonen i 1940, via Stoltenbergs ansvarsfraskrivelse i forbindelse med 22. juli-kommisjonens rapport vedrørende den manglende beredskapen i forbindelse med Utøya-massakren og bombingen av regjeringskvartalet frem til Solberg-regjeringens ansvarspulverisering av NAV-skandalen.

Verken Regjering eller Storting er interessert i å komme til bunns i NAV-skandalen. Dette av den enkle grunn at både regjerings- og opposisjonspartiene, først og fremst Arbeiderpartiet og Høyre, deler skylden for skandalen. NAV-høringen forblir således en ren skinnprosess.

Den virkelige årsaken til NAV-skandalen gjorde Stortinget seg skyld i da det ratifiserte EØS-avtalen i 1992 og dermed frasa seg selv kontrollen over rettsutviklingen i Norge.