Alternativt Forum

(Billedtekst: Norge er i ferd med å forlise som en følge av massiv inkompetanse og en naiv og misforstått humanisme blant våre politiske ledere.)

 

Halvor Fosli er en beskjeden, men modig mann. Han beskriver virkeligheten slik den er, ikke slik den etablerte eliten ønsker å få den presentert. Og han gjør det saklig, grundig og med faglig tyngde i boken, ‘Mot nasjonalt sammenbrudd’.

Etter bare å ha lest omtrent en tredjedel av boken kom jeg i min begeistring i skade for å legge ut en melding om at den, sammen med Terje Tvedts bok ‘Det internasjonale gjennombruddet’ og ‘Islam – den 11. landeplage’ av Hege Storhaug, må være å betrakte som en av de tre viktigste bøkene skrevet på norsk siste tiår.

Jeg tok feil. Jeg tok ikke hardt nok i. Etter nå å ha lest hele boken har jeg ingen vanskeligheter med å karakterisere ‘Mot nasjonalt sammenbrudd’ som den viktigste boken for alle som er opptatt av landets fremtid og å forstå hvordan Norge er i ferd med å bli kjørt i grøfta av en uansvarlig og virkelighetsfjern elite.

Der Terje Tvedt beskriver fremveksten av bistands- og asylindustrien og avslører hvordan de  stadig økende overføringene til det humanitær-politiske kompleks er drevet frem av egeninteresse så vel som et naivt godhetsregime, og der Hege Storhaug blottlegger islams sanne vesen som en totalitær, intolerant og grunnleggende udemokratisk politisk ideologi, samler sosiologen Halvor Fosli trådene og viser hvordan innvandringen uvegerlig vil føre til et nasjonalt sammenbrudd dersom ikke kursen blir lagt om.

Det er en viktig bok. Ikke uventet forbigått og forsøkt tiet i hjel i media. Den ligger i skjæringsfeltet mellom politisk sosiologi og kritisk journalistikk og trekker på en veldokumentert, saklig og lettfattelig måte de viktige sammenhengene mht. hva de omfattende og raske demografiske endringene som masseinnvandringen har ført til, og kommer til å føre til i årene fremover, for Norge økonomisk, politisk og kulturelt.

Fosli konkluderer med at vi er på vei til å avvikle Norge som en homogen nasjonalstat til fordel for en flerkulturell og polarisert fleretnisk stat.

Han dokumenterer hvordan velferdsstaten, rettsstaten og det harmoniske tillitssamfunnet er i ferd med å føre til økt polarisering, politisk konflikt og økt kamp om knappe goder. Fosli påpeker at denne utviklingen ikke er drevet frem av demokratiske vedtak, men av en moralsk elite som i liten grad selv er påvirket av innvandringen.

Han slår med tall fast at innvandringen har vært ekstrem og helt uten sidestykke i norsk historie. Og endringene skjer svært raskt og med akselererende fart som en følge av familiegjenforening og langt høyere fødselsrater i innvandrerbefolkningen.

Andelen innvandrere økte fra 6,3% i 2000 til 17,8% av totalbefolkningen i 2019. I Oslo har 32% av befolkningen nå innvandrerbakgrunn. I forhold til folketallet, som er det eneste det er meningsfylt å sammenlikne med, er vi etter Sverige det landet i Europa med størst ikke-vestlig innvandring dersom vi ser bort fra transittland som Malta og Kypros.

Fosli påpeker at «Ingen regjering i Europa i dag ønsker seg aktivt mer ikke-vestlig asylinnvandring med unntak for land som har besluttet å øke antallet kvoteflyktninger, slik Norge har gjort under statsminister Erna Solberg.» Her ligger et hovedpoeng som svært få er oppmerksomme på og som boken, dersom den skulle kritiseres for noe, burde fått enda tydeligere frem.

Sammenliknet med andre land har Norge praktisert en særdeles liberal asylpraksis. Asylinstituttet har i mange år vært praktisert lemfeldig. En stor del, antakelig et klart flertall, av asylantene er i realiteten økonomiske velferdsflyktninger som har fått asylstatus på falskt grunnlag. Det har vært lett å få opphold i Norge, langt lettere enn i de fleste andre mottaker- og transittland i Sør-Europa.

Samtidig har det vært slik at vi, i strid med asylinstituttets intensjoner om repatriering, har vært langt mer liberale med å gi varig opphold enn de fleste øvrige land i Europa. Asylantene blir i langt større omfang gitt statsborgerskap i Norge. Sammen med generøse støtteordninger fører det til at de i langt større grad blir i Norge. De reiser ikke tilbake til sine hjemland når situasjonen der normaliserer seg slik asylinstituttet forutsetter, og slik de fleste andre mottakerland legger opp til.

Og til forskjell fra land som bl.a. Italia, Canada og Australia foretas det ingen siling av migrantene i forhold til for eksempel arbeidsmarkedets behov, utdanningsgrad eller evne til integrering og det stilles langt svakere krav til assimilering. Det har ført til at vi har tiltrukket oss de mest kostnadskrevende innvandrergruppene med lavest yrkeskompetanse og dårligst integreringsevne.

Det er med andre ord ikke bare antallet innvandrere og hvor raskt innvandringen finner sted som er viktig for et lands absorberingsevne, men også innvandrergruppenes utdanningsgrad og yrkeskompetanse, deres religion og hva slags kultur de kommer fra som avgjør hvor stor belastningen blir i mottakerlandet. Dette er politisk ukorrekt, men Fosli får det fram på en saklig og faktuell måte.

Han viser hvordan den store innvandringen til Norge av muslimer fra slektsbaserte klansamfunn i Østen og Afrika med lav eller ingen relevant utdanning utgjør en særlig utfordring både pga. ekstremt lav yrkesdeltakelse og dermed lavt skattebidrag kombinert med høyt forbruk av sosiale ytelser, lav integreringsgrad og fordi de ikke reiser tilbake igjen, men blir værende og i stedet utvikler lukkede lokale etniske parallellsamfunn.

Det gjelder særlig innvandrere fra Somalia, Afghanistan, Irak og Syria og Pakistan. Fosli påpeker at «Det generelle bildet for ikke-vestlige innvandrere er at de tjener lite, jobber få timer og henter ut mye trygd.» Og det blir ikke bedre over tid. Det blir verre.

Mens førstegenerasjons pakistanere og tyrkere som kom som gjestearbeidere på 70-tallet og jobbet og betalte skatt for sitt opphold, var yrkesdeltakelsen for disse gruppene falt til under 50% i 2009. 2 av 3 tyrkere som kom før innvandringsstoppen har endt opp på uføretrygd. 3 av 4 somaliske kvinner som kom i den første innvandringsbølgen mottar sosialstønad.

Hovedbildet er at lønnsomme vestlige innvandrere fra Vesten drar tilbake til sine hjemland etter endt arbeidsopphold mens ulønnsomme ikke-vestlige innvandrere blir i Norge.

Fosli viser bl.a. til Brochman I-utvalget som allerede i NOU 2011-7 slo fast at det ikke er «sannsynlig at landets velferdsregime vil bestå i dagens form, hvis innvandringstakten fortsetter å øke slik den har gjort, særlig de siste 20 årene, og med overvekt av folk med lave kvalifikasjoner.»

Han spør retorisk om hva dersom Norge blir som Oslo, og kunne lagt til, om Norge blir som Sverige eller slik Malmø er i dag?

Innvandrerbefolkningen utgjør i dag 33,1% av befolkningen i Oslo. Mens 24% av de nyfødte hadde innvandrerbakgrunn i 2000 hadde andelen steget til 42% i 2017. I 2017 mottok innvandrerne 71% av all sosialhjelp, og mens skolene på vestkanten må spare penger, får skolene på østkanten opp til dobbelt så høy støtte per elev som vestkantskolene.

Fosli påpeker at transportproblemene i Oslo-regionen og den kommunale gjeldsveksten er så godt som utelukkende innvandringsdrevet for å ivareta behovene til den voksende innvandrerbefolkningen. Innføring av eiendomsskatt i 2016 og flere bomstasjoner i 2019 avspeiler behovet for å øke byens inntekter.

At Raymond ønsker å gjøre innvandrerne til lags er kanskje ikke så rart når Ap, SV og Rødt, iht. til en rapport fra SSB, får 90% av stemmene til de aktive muslimene og 82% av stemmene til de mindre aktive. Venstresidens oppslutning øker som en følge av økt innvandring.

At Erna ønsker at majoritetsbefolkningen skal jobbe mer og jobbe lenger for å opprettholde de massive og stadig økende inntektsoverføringene til en stadig økende innvandrerbefolkning, er imidlertid mindre forståelig. Og direkte provoserende blir det når Jan Tore Sanner prøver å avlede oppmerksomheten fra de stadig økende innvandringskostnadene til å legge skylden på «eldrebølgen.»

Det kan bare forklares ved at den kosmopolitiske urbane eliten er grenseløst naiv i sin innvandringsliberalisme og lever avskjermet fra dens negative konsekvenser. Og som Fosli påpeker, har den øverste tredjedelen av befolkningen mange fordeler av den globaliserte multikulturelle utviklingen.

Den øvre middelklassen lever i egne områder fjernt fra asylmottak, bilbranner og gatevold. De har gode skoler. De kjører Tesla eller diesel-SUV og har en liten elektrisk bybil i dobbeltgarasjen. De har billig vaskehjelp og tilgang til restauranter i byen med eksotiske menyer. De har jobber som er skjermet mot konkurransen fra billig arbeidskraft i EØS, enten gjennom utdanning eller nettverk og formue. De har privat helseforsikring og gode pensjonsordninger.

Det samme gjelder den cafe-latte drikkende generasjonen av velutdannede urbane unge idealister som Lånekassa har løftet opp til internasjonale jobber i NGOer eller i offentlig sektor og som har råd til å kaste interesse- og realpolitikken på skraphaugen til fordel for en virkelighetsfjern og faktafornektende identitetspolitikk.

Sammen med en privilegert politisk elite behøver de ikke bekymre seg over masseinnvandringens økonomiske, sosiale eller kulturelle konsekvenser. Men er dette en forsvarlig politikk for landet? Er det en langsiktig og bærekraftig politikk, spør Fosli.

Demografisk utskifting går svært raskt dersom en folkegruppe med negativ reproduksjon, som i Norge med en fødselsrate på 1,62 (2017), tar i mot folkegrupper der kvinner i gjennomsnitt føder 5-6 barn.

Italia og land i Sør-Europa har også svært lav fertilitet, men de har vært forsiktige med å gi statsborgerskap til migranter fra Asia og Afrika. Slik unngår transittlandene de langsiktige konsekvensene av massemigrasjonen som vi vil bli sittende igjen med i Nord-Europa og Norge.

«Det er en oppskrift på segregering og splid, sosial uro, politiske debatter mer preget av verdikonflikter enn av interessekonflikter og med dystre potensielle utfall som massedeportering eller borgerkrig – som da Jugoslavia falt sammen pga. etniske konflikter», skriver Fosli.

Spørsmålene som blir hengende i luften er hvor lenge vi skal holde fast på den naive og konfliktskapende illusjonen om et multietnisk samfunn med innvandrere som i stor og stadig økende grad lever på felleskapets penger? Er det en rettferdig politikk overfor den opprinnelige norske befolkningen, de som har bygget landet og deres kommende generasjoner?

Det er åpenbart ikke en økonomisk bærekraftig politikk. Den er kun mulig fordi flere hundre milliarder kroner i oljepenger hvert år går inn i statsbudsjettet. Egen underklasse opplever økt press i arbeidsmarkedet fra Øst-europeisk arbeidsinnvandring,  får stadig vanskeligere tilgang til NAV og tar seg ikke råd til barn, mens innvandrere fra Afrika og Asia har en strømlinjeformet pakkeløsning hos NAV og kan føde barn på andres kostnad.

Er den rettighetsbaserte asyllobbyens ignorering av flertallsbefolkningens interesser, forskningsinstitusjonene og akademias grenseløse naivitet og manglende faglige integritet, de etisk opphøyde ‘hjertepartienes’ raushet med andres penger, medias politisk korrekte servilitet og den post-demokratiske moralske elitens utopiske og uansvarlige visjon om et multietnisk samfunn i det hele tatt etisk forsvarlig?

Fosli slår fast at absorbasjonsevnen er oppbrukt og at dagens imigrasjons- og asylpolitikk representerer et svik både overfor tidligere og kommende generasjoner. Om dette fortsetter kan vi si god natt til Norge som velferdsstat og nasjonalstat.

For egen del, vil jeg spørre om det ikke er på høy tid med en folkeavstemning om innvandrings- og asylpolitikken? Dette er det mest grunnleggende spørsmålet i vår tid og vil i stor grad bestemme hvordan Norge kommer til å se ut om 20 og 50 år.

Storting og Regjering reflekterer ikke holdningene i befolkningen. Skal vi finne oss i å bli styrt av en politisk elite som mener å ha en høyere innsikt og en høyere moral enn folk flest? Skal vi finne oss i å gjentatte ganger bli lurt av partier som sier en ting og gjør noe ganske annet? Er det et slikt demokrati vi har fått som gjør det mulig for en selvoppnevnt moralsk elite å se bort fra flertallsviljen?

For alle demokratiforkjempere må svaret på dette være et rungende NEI!

Boken til Fosli viser at vi må kreve en folkeavstemning om asyl- og innvandringspolitikken før det blir for sent og veien mot nasjonalt sammenbrudd blir irreversibel.