Alternativt Forum

 

I Aftenposten 25.2. klarer sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen å påstå at «Norge er en uforskammet og lite gjestfri vert» for innvandrerne. Hvor ble det av gjestfriheten, spør han sammen med en forskergruppe av filosofer, antropologer og teologer ved Universitetet i Oslo.

Han mener at innvandringspolitikken er blitt mer restriktiv og at det «dessuten er lenge siden det var vanlig for politikere å snakke optimistisk om gjensidig berikelse, internasjonal solidaritet og et positivt mangfold» og kritiserer de «som bruker kristendommen som skjold for å beskytte seg mot fremmed innflytelse.»

Og han kritiserer bestrebelsene for å prøve å integrere innvandrerne og mener vi ikke har noen rett til å kreve at de skal bli som oss, men at integrering er en «toveisprosess basert på gjensidig læring og respekt.» Vi har plikt til å ikke bare ta dem i mot, men å vise respekt og tilpasses oss deres kultur.

For å gi faglig akademisk ferniss til kravet om å ta i mot flest mulig innvandrere med åpne armer og akseptere og tilpasse oss til deres kultur, normer og verdier viser Hylland Eriksen til en av sosiologiens klassikere, Gaven, som den franske sosiologen Marcel Mauss skrev i 1925 (ikke i 1924, jfr. Hylland Eriksen).

Hylland Eriksens omtrentlige og tendensiøse omgang med dette banebrytende sosialantropologiske arbeidet fremstår i et lite flatterende lys fra en professor i sosialantropologi som skal formidle samfunnsmessig forståelse til kommende generasjon av norske samfunnsvitere.

Under henvisning til Mauss’ drøfting av gavens sosiale funksjoner synes Hylland Eriksen å mene at vi ikke bare har en plikt til å gi innvandrerne opphold og asyl, men at vi også har en plikt til å tilpasse oss dem og deres kultur. Det representerer i beste fall en fullstendig misforståelse av hovedpoenget i Mauss’ teori om gavens tosidighet.

Det sentrale element i Mauss’ teori er først og fremst at en gave (les: oppholdstillatelse, asyl, økonomiske overføringer) fordrer en gjenytelse fra mottaker (les: arbeidsplikt, betale skatt og tilpasse seg lokal kultur og tradisjon) for at den sosiale balansen i forholdet mellom giver (vertsland) og mottaker (innvandrerbefolkning) skal opprettholdes og legge grunnlag for gjensidig respekt og tillit.

Marcel Mauss viser til disse strofene i Håvamål i Den eldre Edda som eksempel på hvordan gaven i teorien er frivillig og gratis, men i realiteten fordrer en gjenytelse:

39. Ingen so gjevmild
    og gjestmild eg fann,
    han tok ikkje gåvor og takka.
    Eller so gjev-sæl
    med godset sitt,
    han ei lika med løn du takka.
40. Med våpen og klæde
    skal vener gåvast,
    det vert på dei sjølve synt.
    Likt gjevande
    lengst er vener,
    um elles alt seg lagar.

Hylland Eriksen mener at Håvamål slår fast at du har plikt til å hjelpe den som «har reiset langt, fryser og er sulten, for han trenger varme og mat». Det gjør Håvamål ikke. Det er i beste fall en omskrivning av strofe 3. Hylland Eriksen sikter til her, hvor Snorre skriver følgende om gjestfrihet:

3. Ild den trenger,
som ind er traadt
og om knæ er kold;
mad og klæder
den mand trenger,
som faret har om fjeld.

Snorre omtaler vertens gjestfrihet, men skriver først og fremst om hvordan en god gjest bør oppføre seg i vertens hus. Og han sier ikke at gjestfrihet er en plikt, langt mindre at gjesten skal få regjere i vertens hus.

Tvert imot sier Snorre mye om hva gjesten ikke bør gjøre og hva han bør gjøre for å vise respekt overfor verten. Om vi skal hente visdomsord fra Snorre er det i denne sammenheng nærliggende å vise bl.a. til strofe 35:

35. Gange skal du,
    gjest ei vere
    alltid på einom stad.
    Ljuv vert leid
    som lenge sit
    kyrr på annans krakk.

Snorre sier at du som gjest ikke bør utnytte vertens gjestfrihet og bli sittende for lenge. Og om vi skal føre analogien til innvandringsdebatten videre er det mer nærliggende å vise til Folkeretten og asylinstituttets forutsetning om at asylanten skal reise tilbake til hjemlandet og repatrieres så snart forholdene der gjør det mulig og ikke bli «sittende for lenge på annans krakk».

Dette både for ikke å ligge vertslandet unødig til byrde, men ikke minst for å ta ansvar og bidra til å bygge opp eget hjemland igjen i stedet for å bidra til å utarme det ytterligere ved at det tappes for arbeidskraft og menneskelige ressurser. At det ikke passer inn i innvandringsmoralistenes multikulturelle narrativ for så være.

Skal vi bygge respekt og tillit og unngå konflikt så vis gjerne til urgammel visdom fra Håvamål og andre kilder, og trekk gjerne på erkjennelser fra klassisk etnologi og sosiologi, men vri det ikke til det ugjenkjennelige for å skape tilsynelatende faglige, men falske begrunnelser for noe som åpenbart er ren politisk agitasjon som har svært lite med samfunnsvitenskap å gjøre.

Om en skal yte gammel visdom og erkjennelsen fra etablert atferdsforskning rettferdighet, er faktisk konklusjonen den stikk motsatte av den Hylland Eriksen og hans moraliserende kolleger foreskriver.

Vi må kraftig redusere innvandringstakten og få en mer selektiv innvandringspolitikk for dermed å øke absorbasjonsevnen og redusere de økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle kostnadene og ulempene knyttet til de hurtige demografiske endringene som har fulgt med innvandringen.

Vi må stille krav til innvandrerne, og de må først og fremst stilles på våre betingelser som vertskap dersom vi skal unngå konflikt. Dersom vi skal ha sjanse til å opprettholde velferdsstaten må vi slutte å gjøre store innvandrergrupper til livslange NAV-klienter og gjøre det klart at de har plikt til å bidra selv.

Og vi må, på linje med de fleste andre land, stille langt strengere krav til oppholdstillatelse og asyl og gjennomføre repatriering slik asylinstituttet forutsetter.

Som både Snorre og Marcel Mauss foreskriver, kan ikke innvandrerne forvente å motta uten  gjenytelse. Ensidige sosiale forhold av denne typen vil bli konfliktfylte og lite varige.

Det Hylland-Eriksen og innvandringsmoralistene foreskriver er i strid både med sunn fornuft, gammel visdom så vel som etablert samfunnsvitenskapelig innsikt. Det er ren kvasivitenskap, juks og fanteri.

 

(En kortversjon av artikkelen sto i Aftenposten 29.2.20)