COVID-19. HVA HAR VI LÆRT TIL NÅ?

Screen-Shot-2020-03-20-at-20.33.46-e1584729346279

 

Vi har lært at sorte svaner finnes. De er så få at vi har en tendens til å glemme dem. De flyr forbi når man minst aner det.

Noen er naturskapte som tsunamien i Thailand i 2004 og vulkanutbruddet på Island i 2009. Noen er menneskeskapte som det tyske overfallet på Norge i 1940 og terrorangrepet på World Trade Center i 2001. Noen er en blanding av begge deler, slik som svartedauden på 1300-tallet og COVID-19.

Vi har lært at noe så troskyldig som et lite virus, antakelig fra en flaggermus, i løpet av noen få dager kan sette verdensøkonomien på hodet og true sivilsamfunnet med kollaps.

Grensene er stengt. Infrastrukturen er lammet. Bevegelsesfriheten til millioner av mennesker er sterkt begrenset. Helsevesenet i stadig flere land er sprengt til ytterpunktet. Verdensøkonomien står foran en krise som synes mer omfattende en børskrakket i 1929 og finanskrisen i 2008 til sammen.

Vi har lært at selv om noen vet om at de sorte svanene vil komme, så vil de fleste av oss ignorere dem inntil de rammer oss selv.

Det norske Stortinget bevilget 50 millioner kroner til å kjøpe kanoner for i 1938, men da var det for sent og ingen kanoner i Europa å få kjøpt. Amerikansk etterretning hadde detaljert informasjon om forberedelsene til angrepet på World Trade Center i 2001, men klarte ikke å sette informasjonen sammen til kunnskap og omsette kunnskapen til handling og forhindre at det fant sted. Så sent som i september 2019 la WHO og Verdensbanken frem en rapport som påpekte den stadig økende risiko for omfattende konsekvenser som følge av vidtrekkende spredning av epidemier. COVID-19 er en slik varslet katastrofe.

Vi har lært at folkevalgte politikere er kortsiktige og opportunistiske og bare i begrenset omfang tar overordnet ansvar for landets og befolkningens sikkerhet. 

Få land har fulgt opp advarslene i WHO-rapporten for å sikre nødvendig beredskap for å kunne håndtere globale utbrudd og pandemier som dette. Forsvarets lager av kritiske medisiner og medisinsk utstyr er avviklet. Med EØS-avtalen ble Norsk Medisinaldepot, privatisert og solgt til utlandet i 2001. Antallet sykehussenger i Norge er halvert fra 22.000 i 1980 til 11.000 i dag. Det samme gjelder antallet respiratorer og intensivsenger. Helsedirektoratet har knapt nok oversikt over hvor mange vi har. Det finnes ikke ledig kapasitet. Sivilforsvaret er sterkt redusert. Materiellet er gammelt og utslitt. Selvforsyningsgraden og matvaresikkerheten er sterkt svekket. Dette er politikernes, Stortinget og Regjeringens ansvar.

https://resett.no/2020/03/24/noe-som-mange-ikke-vet-og-som-noen-helst-ikke-vil-snakke-om/

Vi har lært at selv om årsakene og virkningene er globale så er konsekvensene først og fremst lokale. Det er hvert land for seg når det kommer til stykket.

WHO har advart, men blir ignorert. EU svikter fullstendig. Grensene er stengt. Schengen er satt til side. Det er ikke fri flyt av noen ting og slettes ikke av medisiner og medisinsk utstyr. Sverige holdt tilbake 6 lastebillaster med smittevernutstyr i flere dager på Svinesund. Polen holder igjen forsendelser til Norge av desinfeksjonssprit som de nå har bruk for selv. Tyskland har holdt tilbake sårt trengt medisinsk hjelp til Italia selv om de har ledig kapasitet. I Norge blir folk sørfra nektet å komme til Nord-Norge. Og hyttebygdene stenger hyttefolket ute til tross for at det fra et nasjonalt smittevernperspektiv hadde vært bedre å bruke hyttene til å isolere og spre befolkningen. Om dette utarter blir det til slutt hver familie og hver mann for seg.

https://resett.no/2020/03/21/hytteforbudet-feigt-og-usolidarisk-av-bygdefolket-og-uklokt-av-regjeringen/

Vi har lært at vi ikke enda vet om COVID-19 er en forferdelig massemorder eller bare en litt vanlig, litt aggressiv influensa. 

Bildene av militære lastebilkolonner i Nord-Italia fulle med likkister på vei til krematorier med ledig kapasitet andre steder i landet, har skremt vannet av vanlige folk så vel som statsledere over hele verden. Få har til nå vært klar over, og enda færre særlig opptatt av, at den årlige influensaen, ifølge WHO, tar livet av mellom 290.000-650.000 mennesker i verden hvert år. I 2017-2018 sesongen døde 61.000 av influensa bare i USA. I Norge forårsaker en gjennomsnittlig influensaepidemi omkring 900 dødsfall uten at noen har brydd seg noe særlig om det. I skrivende stund har COVID-19 krevd 20 menneskeliv i Norge, 1.700 i USA og anslagsvis 27.300 i verden totalt.

Vi har lært av erfaring at det er hensiktsmessig å forberede seg på det verste i en situasjon med usikkerhet og en potensielt eksistensiell trussel.  

Vi har å gjøre med uoversiktlige biologiske variable. Virus er ikke ‘nuts and bolts’. Virus kommer i stadig nye former og varianter og samvarierer med samfunnsmessige, demografiske og sosioøkonomiske forhold mht. hvordan folk bor, interagerer og reiser og med røykevaner, aldersfordeling og en rekke andre ting. Det gir en uoversiktlig matrise med mange uforutsigbare utfallsrom. Vår kunnskap er begrenset. Epidemiologene vet ikke riktig hvordan de skal håndtere dette best mulig. Politikerne vet ikke riktig hvordan de skal avveie trade-off mellom de økonomiske kostnadene og etiske hensyn til å spare flest mulig menneskeliv. Å teste flest mulig og skaffe seg mest mulig systematisk kunnskap tidligst mulig om virusets beskaffenhet, spredning og dødelighet er avgjørende.

https://resett.no/2020/03/18/skal-vi-hape-det-beste-eller-forberede-oss-pa-det-verste/

Jeg vet det ikke, men jeg tror at dette kommer til å gå langt bedre enn vi frykter.

Lastebilkolonnene med likkister er selvsagt skremmende, men foreløpig, og etter snart 2 måneder, har COVID-19 knapt krevd en brøkdel av antallet menneskeliv en gjennomsnittlig influensasesong ville ha krev. Og skal vi tro på tallene fra Kina og Sør-Korea er koronaen allerede i tilbakegang der. Dødeligheten ser ikke ut til å være ‘unormalt’ høy i en normalpopulasjon. Det som synes mest karakteristisk for COVID-19 er at viruset slår hardt og brutalt ned i tettbodde populasjoner med flere risikofaktorer som høy gjennomsnittsalder, høy frekvens av underliggende sykdommer, høy andel av røykere og høy antibiotika-resistens slik som i Nord-Italia. Det stiller et lokalt helsevesen som er dimensjonert for en normalsituasjon på prøve. Riktig nok fattig trøst for de det gjelder, men beroligende i et mer overordnet nasjonalt og globalt perspektiv.

Jeg tror det ikke, men jeg håper sterkt at vi kommer til å huske noen av disse lærdommene når det hele er over og verden har falt til ro igjen.

Folks hukommelse er skuffende kort. Og politikernes vilje til å tenke langsiktig er skuffende svakt utviklet. Men det er å håpe at verdens ledere tar til følge WHO-rapporten fra The Global Preparedness Monitoring Board som advarer om at Verden trues av dødelige pandemier som kan drepe millioner av mennesker og skade verdensøkonomien dersom det ikke blir iverksatt nødvendige tiltak. Det er å håpe at Stortinget er seg sitt ansvar bevisst og gjenoppretter nasjonale beredskapslagre av kritiske medisiner og medisinsk utstyr, ruster opp Helsevesenet med tilstrekkelig antall sengeplasser, intensivsenger og respiratorer for å kunne håndtere en eventuell krisesituasjon og adresserer den sårbarheten knyttet til avhengigheten av internasjonale verdikjeder. Det krever både internasjonalt samarbeid og styrket nasjonal beredskap.

 

Legg igjen en kommentar