Alternativt Forum

Globaliseringen de siste 30 årene og de økonomiske og demografiske endringene som har fulgt i dens kjølvann har medført omfattende omfordelingseffekter. Noen har høstet fordelene mens andre har måtte bære byrdene. Narrativet om krisen i det vestlige demokratiet som en ideologisk og identitetsdrevet verdikonflikt mellom høyrevridde populister og nasjonalister på den ene siden, og venstreliberale forkjempere for demokrati og minoriteters rettigheter på den andre siden, gir et fordreid bilde av hva dette dreier seg om.

Globaliseringspolitikken har ikke bare ført til endringer i det internasjonale varebyttet og arbeidsdelingen mellom landene. Den har rammet ulike deler av arbeidsmarkedet forskjellig og medført betydelige omfordelingseffekter nasjonalt, og dermed satt ulike samfunnsgruppers materielle interesser opp mot hverandre. Dette er en interessekonflikt mellom globaliseringens tapere og globaliseringens vinnere, mellom den tradisjonelle arbeiderklassen og grupper med lav utdanning på den ene siden, òg på den andre siden, grupper med høyere utdanning fra den næringsliberale høyresiden og store deler av venstresiden. Venstresiden er smeltet sammen med den liberale høyresiden og blitt en del av det neo-liberale urbane småborgerskapet som krever monopol på kunnskap, meninger og makt.

Klassekampen mellomarbeiderklassen og borgerskapet ble institusjonalisert og overflødiggjort i Norge med etableringen av den sosialdemokratiske velferdsstaten etter krigen, trepartssamarbeidet i arbeidslivet med en stat med sterke korporative trekk, en stor offentlig sektor og et næringsliv med betydelig statlig eierskap og, ikke minst, ved hjelp av Statens Lånekasse. Utdanningsrevolusjonen som fulgte etableringen av Lånekassa i 1947, brøt i stor grad ‘ulikhetenes reproduksjon’ over generasjonene og ga også arbeiderklassen og de lavere lag av middelklassen almen tilgang til høyere utdannelse, sosial mobilitet og et rimelig behagelig liv bak kontorpultene langt borte fra smelteovnene og brakkeriggene. På 70-tallet kom i tillegg oljen og bidro til vekst og velstand og konfliktdempende overføringer. Ved Murens fall i 1989 og Sovjetunionens kollaps i 1990 sto venstresiden tilbake mer eller mindre ribbet for gamle fanesaker.

Men historien var ikke helt død. Eliten i sosialdemokratiet, i Ap så vel som i LO fant fellesskap i den liberale høyresidens globaliseringsagenda, dog fra et annet ideologisk ståsted. Mens høyresiden var pådrivere for å spre det liberale vestlige demokratiet som hadde gått seierrikt ut av Den kalde krigen og skape vekst gjennom internasjonal arbeidsdeling og økt samhandel samt trekke veksler på import av billig arbeidskraft, ønsket venstresiden å realisere sitt gamle program om internasjonal solidaritet og forbrødring over landegrensene i håp om å skape varig fred i Europa. Og selv om folkeflertallet hadde sagt Nei til EU i 1972 og sa det på nytt i 1994, lurte den sentrale politiske eliten, på venstre- så vel som på høyresiden, landet inn i EU og det indre marked gjennom EØS-bakdøra.  

Arbeidsfolk, den jevne velger og skattebetaler uten høyere utdanning, 68% av befolkningen, har imidlertid måtte betale prisen ved globaliseringen, mens Big tech, den urbane eliten, den nyliberale høyresiden og store deler av venstresiden med høyere utdanning har kunnet høste fordelene i Norge som i resten av den vestlige verden. Dette utdanningsskillet i politikken kom med all tydelighet frem under presidentvalget i USA i 2016. Arbeiderklassen og store deler av den hardt arbeidende lavere middelklassen med lav utdanning stemte på Trump ikke fordi de var dumme eller «deplorables», slik Hillary Clinton mente, men først og fremst i håp om bedre tider. De hadde sett jobbene forsvinne til Kina og til illegale immigranter fra Mexico og ikke hatt reallønnsvekst på 32 år. De har ikke hatt råd til å sende barna deres til universitetene og til sikre jobber med privat helseforsikring og gode pensjonsordninger innen global high tech, farmasøytisk industri, akademia eller i offentlig sektor, men har måtte sende dem til usikre og dårlig betalte jobber, arbeidsløshet og endeløse kriger i Midtøsten i stedet.

De er lei eliter som skor seg på globaliseringen og som har aksjer i KFC og GM som selger mer kylling og flere biler i Kina enn de selger i USA. De er lei uærlige politikere som ikke holder det de lover enten det er høyrevridde moralister og predikanter eller velutdannede venstreliberale i sikre jobber som hevder monopol på meninger og moral og støtter gateopptøyer, plyndring og bevæpnede militser i en infiltrert BLM-bevegelse, men som selv betaler mexicanere og fargede slavelønninger på 10 dollar timen for å vaske gulvene og stelle hagene deres. Derfor stemte de på Donald i 2016. Derfor kommer de til å stemme på Trump igjen den 3. november.

Klasseskilleneer tydeligere i USA og i de fleste andre land mens oljeinntektene og massive overføringer har gjort konfliktlinjene mer diffuse i Norge. Det er imidlertid den samme globaliseringspolitikken og de samme strukturelle forholdene som ligger under.