Alternativt Forum

Klasseskillene i det post-moderne Norge dreier seg mindre om eierskap til produksjonsmidlene. Det nye klasseskillet dreier seg først og fremst om utdanning.

I Norge eier Staten uansett rundt 40% av verdiene på Oslo Børs og nærmere 60% dersom en tar med markedsverdien til selskap hvor staten har negativ kontroll (>34%). Dessuten jobber nesten 1/3 av arbeidsstyrken i offentlig sektor. Finansborgerskapet i Norge er lite. Og uten noen villig til å ta risiko ville vi ikke hatt noen oljenæring eller noe oljefond, ikke noen oppdrettsnæring, få nye arbeidsplasser og knapt noen velferdsstat.

Globaliseringen har skapt en ny arbeidsdeling og et skarpt skille i arbeidsmarked mellom de som har, og de som ikke har, høyere utdanning. 1/3 i Norge har høyere utdanning. Globaliseringens tapere befinner seg stort sett blant de 2/3 som ikke har høyere utdanning, på samme måte som i resten av Vesten.

De arbeider i utsatte og belastende yrker i tradisjonell industri, i primærnæringene, innen håndverksfagene og i omsorgssektoren. Det er verftsarbeiderne i konkurstruede Kleven verft. Det er forskalingssnekkere på byggeplassene i Oslo. Det er sløyere i lakseslakterier i Vest-Finnmark. Og det er renholdsarbeidere og hjelpepleiere og andre i offentlig sektor i samfunnsmessig kritiske funksjoner nødvendig for at samfunnet i det hele tatt skal fungere.

I arbeidsmarkedet møter de konkurransen fra automatisering og fra arbeidere på slavekontrakter i Kina og andre lavkostland, fra ufaglært arbeidskraft fra Øst-Europa og fra innvandrere helt uten utdanning, men med statlig lønnstilskudd i privat sektor og på kvotering i offentlig sektor. Fra Erna og Jonas møter de krav om at de må jobbe mer og jobbe lenger for at ikke velferdsstaten skal kollapse som en følge av fallende oljeinntekter, økt innvandring og økende offentlige utgifter. Og mens polske håndverkere gjør drittjobbene og vietnamesere flys halve jorden rundt for å plukke jordbærene, gjør oljen det mulig å gjøre norsk ungdom uten utdanning til livsvarige uførepensjonister. Antallet unge under 30 på uføretrygd er høyere i Norge enn i noe annet OECD-land og mer enn doblet bare de siste syv årene.

Globaliseringens vinnere har høstet fruktene av utdanningsrevolusjonen og en statlig subsidiert høyere utdanning. De jobber i skjermet sektor på universitet, høyskoler eller i statlige og halvstatlige forsknings- og utredningsinstitusjoner. De er ansatt i NRK og i en presse som får store deler av driften dekket gjennom pressestøtten. De jobber i en kultursektor som er så godt som statlig fullfinansiert, eller i det voksende antallet av NGOer i det human-politisk kompleks finansiert over UDs budsjett. Det er yrkespolitikere sentralt og lokalt som har gjort politikken til levevei, som bestemmer sin lønn, frynsegoder og styrehonorar selv, ofte med millionlønninger betalt av skattebetalerne. Og det er tillitsvalgte på millionlønn i den korporative staten i LO og NAF med hele deres vedheng av informasjons- og kommunikasjonsmedarbeidere, alle med lønn betalt av den jevne skattebetaler. Og det er ikke minst de mange lederne og mellomlederne i en overtung offentlig sektor som med 31,7% av arbeidsstyrken er dobbelt så stor som snittet i OECD.

Arbeidsdelingen som har fulgt med globaliseringen har gitt vinnerne med høy utdanning trygge jobber, omfattende velferdsordninger, fleksibel arbeidstid og gode pensjonsordninger. De jobber stort sett i ikke-manuelle yrker i skjermet sektor og befinner seg på utgiftssiden i Statsbudsjettet. De får sin lønn uansett pandemier og annen faenskap og kan jobbe behagelig på PCen hjemmefra.

De som er eksponert for globaliseringen jobber stort sett i fysisk krevende yrker i konkurranseutsatt sektor og bidrar med eksportinntekter til landet. De står på inntektssiden i Statsbudsjettet eller er i yrker i helsesektoren eller i varehandelen som er kritisk nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne ha noe statsbudsjett. De er utsatt når en pandemi som COVID-19 rammer.

Paradokset er at det er globaliseringens tapere som gjennom sitt arbeid og ved overføringer stort sett betaler lønna og velferdsgodene til den ‘tærende klasse’ av yrkespolitikere, teknokratene i direktoratene, professorene på universitetene og kommentariatet i media som har kunnet høste fordelene av globaliseringen og samtidig vært skjermet for ulempene. Like fullt hevder dette urbane småborgerskapet monopol på moral og meninger og anser seg selv berettiget til å styre samfunnet på de uskolerte massers vegne. Det neo-liberale småborgerskapets diktatur er ikke noe vakkert syn.

Tilbakegangen til de sosialdemokratiske partiene i hele Vest-Europa må forstås i denne konteksten på samme måte som oppslutningen om Trump i USA, Brexit i UK, De gule vestene i Frankrike, Femstjerners-bevegelsen i Italia og de øvrige folkelige protestbevegelsene i Europa.

Arbeiderpartiet er rett og slett ikke lenger arbeiderklassens parti, men redusert til en historisk anakronisme. Sammen med resten av venstresiden, sentrumspartiene, Høyre og de nyliberale i Frp er Ap blitt et av det urbane småborgerskapets flora av særpartier. De har alle, om enn av ulike grunner og i ulik grad, omfavnet neo-liberalismens globaliseringsagenda med deregulering av arbeidsmarked og finansmarked med fri bevegelse av personer, kapital, varer og tjenester samt en omfattende overføring av politisk makt fra lokale folkevalgte organer til sentrale teknokratier og overnasjonale organisasjoner som EU og FN.

Å forstå historien i sanntid, og sin egen rolle i den, er krevende. Dette er ikke en verdi- og identitetskonflikt mellom høyrevridde populister og liberale sosialdemokrater. Dette er kamp om fordelingen av materielle goder mellom globaliseringens tapere med lavere utdanning, og en selvoppnevnt urban elite av et neo-liberalt småborgerskap som store deler av venstresiden er blitt en del av.

(Se også artikkelen; ‘Globaliseringens tapere er de samme i Norge som i USA.’)