
«Kanskje burde man bare overse ham?», skriver tidligere utenriksminister, Knut Wollebæk 15.1. i en replikk til mine to artikler om privatiseringen av norsk utenrikspolitikk. Han mener kritikken er malplassert, men unngår å svare på de spørsmål jeg har reist.
Vollebæk fremhever at «mange er takknemlige for Norges internasjonale engasjement». Det er sikkert riktig! Men utenrikspolitikk bør vel neppe måles etter gavemottakeres begeistring og takknemlighet. Han mener også jeg bedriver personangrep. Det gjør jeg ikke, men jeg plasserer et politisk ansvar. Samrøret mellom skattefinansierte frivillige organisasjoner og utenrikspolitikk er dårlig statsskikk, dårlig forvaltningspraksis og lite egnet til å ivareta norske interesser.
«Hva er det egentlig å ivareta norske interesser?», spør Vollebæk, for så å vise til dumpingtollen mot norsk laks. Han blottlegger at han må ha forstått lite av hva det egentlig innebærer når han skriver «Selv om mange utenriksministre er glade i å spise norsk laks, er det begrenset hvor mye interesse man kan oppdrive for å snakke om den. Hvis jeg derimot kunne vise til at Norge påtok seg sin del av ansvaret i internasjonale konflikter, humanitært arbeid og utviklingsstøtte, og dele informasjon fra fredsforhandlinger vi var engasjert i, kunne jeg legge inn noen setninger om laks».
Norsk laksenæring ble på hele 90-tallet og frem til 2012 utsatt for et sterkt proteksjonistisk dumpingregime av EU og USA. Det kostet hundrevis av arbeidsplasser langs kysten og mangfoldige milliarder i tapte eksportinntekter. Chilenenske oppdrettere ble utsatt for et tilsvarende regime i USA. Chile hadde ingen engasjementspolitikk. De satset ikke bare på å legge ‘inn noen setninger om laks’ her og der. Men Chile avsatte tilstrekkelig med ressurser ved ambassaden i Washington og hyrte inn de beste amerikanske advokatene de kunne finne og fikk avskaffet dumpingtollen i løpet av kort tid! Da vi etter over 20 år ble kvitt dumpingregimet på norsk side, skyldtes det ikke ambassadenes laksekanapéer, men at norske oppdrettere kjøpte opp store deler av den skotske og den nord-amerikanske oppdrettsnæringen.
Engasjementspolitikken og privatiseringen av utenrikspolitikken utgjør et gigantisk pengesløseri og er uegnet til å ivareta norske interesser. Den fremstår ofte som et resultat av velment inkompetanse, men preges også tidvis av mer tvilsomme motiv som i Rød Larsen-saken. Det er ikke Norge tjent med. Ingen av delene nærer verken respekt eller beundring i diplomatiske kretser. Og det er for viktig til «bare å bli oversett.» Jeg forventer et svar!
(Artikkelen sto i Klassekampen 22.1.21)
Legg igjen en kommentar