Alternativt Forum

Forsvarsbudsjettet ble ikke redusert til 1/3 etter den kalde krigen. Det ble redusert fra omkring 3,6% av BNP på slutten av 60-tallet til omkring 1,4% av BNP i 2015. Men vi kan være enige om «at det norske forsvarets volum er dramatisk redusert», for å sitere Sverre Diesen selv. Samtidig ble forsvarets innretning endret fra å være rettet mot forsvaret av norsk territorium til deltakelse i internasjonale operasjoner og operativt gjort ensidig avhengig av NATO og i realiteten USA.

Nå var det ikke hvor mye, men årsakene til at Forsvaret ble nedbygd, debatten dreier seg om. At det skyltes at materiellet vi overtok etter tyskerne etter krigen var utrangert og at den amerikanske våpenhjelpen tok slutt, slik Diesen mener, er en for enkel og for bekvem bortforklaring. At oljelandet Norge ikke hadde råd til å holde seg med et nasjonalt forsvar da oljeinntektene virkelig begynte å skyte fart, er tull. Nedbyggingen av forsvaret var et resultat av politiske prioriteringer.

Politikernes tilbøyelighet til å ville prioritere velferd fremfor forsvar var forsåvidt forståelig i det eufori som oppsto i Vesten etter Murens fall og Sovjetunionens kollaps. At de sikkerhetspolitiske fagmiljøene ikke evnet å tenke lenger og var bedre i stand til å forstå de underliggende og langsiktige sikkerhetspolitiske realiteter i Nordområdene, et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss, er imidlertid en helt annen sak. Stortinget fulgte rådene fra de sikkerhetspolitiske fagmiljøene.

Og de mente at «Russland var på vei til stabilt demokrati, at Norge og Nordområdene hadde mistet sin strategiske betydning og at integrasjonen mellom statene i Europa var kommet så langt at man kunne utelukke krig av noe omfang og varighet i Europa i overskuelig fremtid.» Siden har historien selv vist hvor feilaktig den sikkerhetspolitiske analysen som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen var. Russland har utviklet seg i totalitær retning og rustet opp siden 2002. Georgia i 2008 og Ukraina i 2014 understreker alvoret. Stormaktrivaliseringen og spenningen i våre nærområder er økt. Og EU viser klare tegn til oppløsning.

I 2021 er det viktig at de sikkerhetspolitiske og fagmilitære utredningsmiljøene lærer av de feilene som ble gjort omkring årtusenskiftet og at ‘geopolitikken aldri tar noe strategisk friminutt’. Bortforklaringer blokkerer for læring og forbedring, og den stadige ansvarsfraskrivelsen er noe vi har vi fått nok av!

(Nordlys, 2.3.2021)