Alternativt Forum

For en gangs skyld er jeg enig i det meste av det du skriver. Dine fire punkt vedrørende  ansvarsfordelingen mellom politikere og fagmyndigheter i et parlamentarisk demokrati er som tatt rett ut av læreboka. Det er de militære fagmyndigheters rolle å fortelle oss hva slags forsvar vi har bruk for. Og det er politikernes oppgave å prioritere hvor mye de er villige til å bruke på forsvaret. Jeg mener altså ikke at forsvarssjefen eller andre embetsmenn «skal dublere i rollen som aktivist og formann i pressgruppen for egen sektor». Det vet du, for det har jeg tydeliggjort tidligere.

Og med fare for å gjenta meg selv, tror jeg du fortsatt ikke riktig har tatt innover deg at embetsmannsrollen innebærer at «faglig integritet ikke er det samme som manglende lojalitet til politisk ledelse. Lojalitet forutsetter tvert i mot faglig integritet og at Forsvarssjefen bl.a. sier tydelig ifra når forsvarsbudsjettet ikke er tilstrekkelig til å dekke de sikkerhetspolitiske behov. Forsvarssjefen skal ikke være «merkesmann i fylkingen» for et størst mulig forsvarsbudsjett. Men han skal heller ikke «kaste alle våpen og løpe sin vei» om han blir satt under press og si at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok.» Han skal på et faglig og saklig grunnlag foreslå det forsvaret han mener Norge trenger. Så får det være opp til politikerne å prioritere og ta konsekvensene av deres prioriteringer.» Jeg trodde det var sånn det var i et parlamentarisk demokrati som det norske. Men noen ganger kan en jo begynne å lure.

Forsvarssjef Håkon Bruun-Hanssen skjønte dette og presenterte i Forsvarssjefens fagmilitære råd i 2019 politikerne for ulike kostnadsbaner. Han tydeliggjorde hva man fikk for pengene og hvilke konsekvenser innsparinger ville få for forsvarsevnen. Dermed ble ansvaret klart og tydelig lagt der det hører hjemme, hos politikerne. Da var det dessverre så langt på etterskudd og etterslepet blitt så stort at å rette på alle feil og mangler etter Forsvarsreform 2000 nå er blitt en enorm oppgave. Politikerne har valgt å løse dette på billigste måte, ved å overlate forsvaret av Norge til NATO, og med andre ord i realiteten til USA.

For Forsvarsreformen, som ble presentert som en ‘modernisering’ av Forsvaret, innebar i realiteten en tilnærmet avvikling. Den bygget på en særdeles naiv og kortsiktig sikkerhetspolitisk analyse om at ‘Russland var på vei til stabilt demokrati, at Norge hadde mistet sin strategiske betydning og at utsiktene for krig av noe omfang i Europa var noe man kunne se bort ifra i overskuelig fremtid’. Dette må selvsagt «Kompetente organer som Etterretningstjenesten, Forsvarets forskningsinstitutt» m.fl. ta sin del av ansvaret for, slik du påpeker i pkt. 1 i din artikkel, men at du som forsvarssjef og regjeringens fremste fagmilitære rådgiver og Forsvarsreformens fremste talsmann i en årrekke fullstendig fraskriver deg alt ansvar fremstår heller som historieomskrivning og en påminnelse om den allmenne ansvarsfraskrivelse som nå er blitt standard i norsk forvaltning.

Hvorfor er denne debatten viktig? Jo, fordi vi i et demokrati som vårt er avhengig av et byråkrati og et embetsverk som hegner om sin faglige integritet. Vi er avhengig av politikere som forstå at lojalitet og legitimitet nettopp forutsetter faglig integritet og ikke lettvinte, opportunistiske, politisk bekvemme eller servile råd fra eksperter og embetsverk. Det gir tvert imot et lite robust faglig beslutningsunderlag og dermed dårlige politiske beslutninger. Og det er viktig at folk i tiltrodde posisjoner med makt og myndighet også må ta ansvar for sine handlinger. Det er viktig for å forhindre en lettsindig omgang med såpass alvorlige forhold som landet og befolkningens sikkerhet, og ikke minst for å kunne lære av våre feil slik at vi kan forbedre oss.

Derfor, kjære Diesen, Politikerne må ta sin del av skylda for at Forsvaret er havnet i det uføret Forsvaret i dag befinner seg i. Jeg er enig med deg der. De sikkerhetspolitiske utredningsmiljøene må ta sin del av ansvaret. Jeg er enig der også. Men de fagmilitære rådgiverne må også ta sin del av ansvaret. Med det som ballast er det viktigere å rette blikket fremover og heller diskutere hva slags forsvar Norge nå trenger.

Er det klokt å legge alle eggene i én kurv og basere forsvaret av Norge helt og holdent på NATO og USA, eller bør vi heller gjenoppbygge egen forsvarsevne og derved bidra til å øke sannsynligheten for at våre allierte kommer oss til unnsetning dersom vi skulle trenge det? Og er det klokt å uthule de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene som lenge har tjent oss så vel, ved å invitere amerikanske strategiske kapasiteter helt inn på Russlands dørterskel? Er det ikke klokere at vi gjenoppbygger egne kapasiteter slik at det er ‘Norge som er NATO i nord’ og ikke USA? Og, ikke minst, er det ikke klokere å bidra til en fordomsfri og saklig basert debatt om disse spørsmål heller enn å mistenkeliggjøre eller latterliggjøre de som måtte ha et annet syn enn du har selv? Jeg bare spør jeg, kjære Diesen, som selvoppnevnt vaktmester og på vegne av den gemene hop? Jeg tror ikke jeg er alene om å stille disse spørsmålene. Jeg tror faktisk store deler av offiserskorpset spør om det samme.

(Nordnorsk debatt, 4.3.2021)