Trusselen mot demokratiet 3. Er det fortsatt noen som tror at velgerne bestemmer?

The Davos man

Folkestyret har forvitret. Partiene som tidligere var medlemsbaserte, har utviklet seg til nettverkspartier og oligarkier med et stadig større innslag av yrkespolitikere som pleier egen karriere og utvikler bånd og bindinger seg imellom på bekostning av deres lojalitet og forpliktelser overfor velgerne. Stort sett uten debatt og demokratisk forankring har disse partioligarkiene de siste ti-år overført store deler av det politiske beslutnings- og handlingsrom fra det folkevalgte lokale og nasjonale nivå, som kommune-, fylkesstyrer og Storting, til overnasjonale organer som EU og FN. De statsbærende partiene i etterkrigstidens Norge, Arbeiderpartiet og Høyre har vært de fremste pådriverne bak denne globaliseringspolitikken. ‘The Davos Man’ heter like gjerne Børge Brende som Espen Barth Eide, eller for den saks skyld Erik Solheim eller Siv Jensen. Velgerne og partienes medlemmer har mistet mye av sin innflytelse over politikken. Den jevne velger har liten påvirkning over hvem som blir valgt.

Det er partiledelsen som bestemmer

Nominasjonsprosessen i Norge er faktisk en av de mest lukkede i Europa. Det er partiledelsen som bestemmer hvem som skal nomineres og stå på de sikre plassene på valglistene. Og partiledelsen velger stort sett seg selv og hverandre og deres støttespillere i eget nettverk. De velger ikke de mest dedikerte, de mest skolerte, de med den mest relevante erfaringen eller kunnskapen eller de skarpeste hodene. Meritter teller lite. Nettverk teller mye. De velger de organisasjonsmessig tilpasningsdyktige, de med de spisseste albuene og de velger først og fremst seg selv. Slik ender vi opp med en Olje- og energiminister og leder av det viktigste departementet for norsk verdiskapning som knapt har bikket 30, og med en bakgrunn utenfor partikorridorene som begrenser seg til noen ukers sommerjobb hos Carlings. Det er Lenins ‘demokratiske sentralisme’ som i dag praktiseres i alle norske partier inklusive Høyre og Fremskrittspartiet, ja ikke minst i ´Partiet for folk flest´.

Færre enn 2% av den voksne befolkningen er aktivt medlem i et politisk parti og kun et fåtall av disse deltar i nominasjonsprosessen til tross for at den i dag enkelt kan foretas elektronisk på nettet av medlemmene direkte. Bare Rødt har gått inn for en demokratisering av nominasjonsprosessen. Nå avdøde Hanne Marthe Narud, som var professor i statsvitenskap ved UiO, konkluderte i en større artikkel i 2008 med at nominasjonsprosessen i Norge er en av de mest lukkede i Europa. Typisk nok er oppslutningen om økt velgerinnflytelse og deltakelse i nominasjonsprosessen mindre, jo høyere opp i partihierarkiet man kommer. Resultatet er en liten politisk elite bestående av stadig flere yrkespolitikere med liten eller ingen erfaring fra livet utenfor partikorridorene og med tettere bånd til hverandre og egen politikerstand enn til de velgerne de skal representere. Dette har gjort noe med politikken og styringsevnen.

Hva har det gjort med politikken?

Dekonstruktivismen preger også politikken i det postmoderne samfunn. Politikken er blitt sektororientert og fragmentert og administreres ad hoc fra sak til sak uten sammenheng og uten langsiktige overordnede mål og strategier. Kultur og etablerte verdier er relativisert. Alt er greit så lenge det vestlige globaliseringsprosjektet, multikulturalismen og minoriteters rettigheter ikke utfordres. Nasjonale interesser og realpolitikk har måtte vike til fordel for verdi- og identitetspolitikk og etter hvert av en internasjonal woke-kultur som har beveget seg over i det rent absurde. Samlet har dette svekket Stortinget og redusert Regjeringens styringsevne. Deres to viktigste oppgaver, å ivareta landet og befolkningens sikkerhet samt å legge forholdene til rette for å optimalisere landets ressursbase og potensial for verdiskapning er rett og slett ‘outsourced’.

Det mest foruroligende er utenriks- og forsvarspolitikken som nå så godt som i sin helhet er overlatt til NATO og USA. Både Arbeiderpartiet og Høyre sluttet etter 1990 helhjertet opp om den optimistiske forestillingen om historiens slutt og evig fred i Europa. I den posthistoriske evighet ville grensene og nasjonalstatene miste sin betydning og suverenitet sin mening. Arbeiderpartiet og Høyre har gjennom de forsvarspolitiske forlikene i Stortinget stått sammen om å avvikle vår nasjonale forsvarsevne. Norge har rent militært satt til side all egen suverenitet og gjort seg fullstendig avhengig av USA og NATO og utviklingen i omgivelsenes stormaktkonstellasjoner. NATO-medlemskapet er selvsagt viktig for Norge, men kom tidligere i tillegg til, og ikke i stedet for evnen til å ivareta egen suverenitet og selvråderett selv. Slik sett er situasjonen påfallende lik forholdene etter 1927 med avviklingen av ‘Venstreforsvaret’ fra 1905 og nøytralitetsvernet fra 1919.

Store deler av utenrikspolitikken er delegert øvrige fagdepartement som alle har sin egen avdeling for internasjonale saker. Det har ført til fragmentering og manglende helhet og koordinering i utenrikspolitikken. Utenrikstjenesten er på sin side redusert fra et profesjonelt fagdiplomati til et korps av generalister og ‘koffertbærere’ hvis hovedoppgave utover det rent konsulære, er å fordele skattebetalernes oljeproveny til et stadig voksende antall overnasjonale NGOer og et humanitærpolitisk kompleks av hjemlige frivillige organisasjoner av mer eller mindre diskutabel kvalitet og som i liten grad er underlagt resultatkrav og effektiv kontroll. Det har ført til en utenrikspolitikk uten mål og mening, et nasjonalt sløseri av dimensjoner og bidratt til stormaktrivalisering og instabilitet i våre egne nærområder.

Våre ‘folkevalgte’ styrer ikke lenger på folkets vegne. De har overlatt store deler av politikken til overnasjonale organer vi har liten innflytelse over og administrerer landet i beste fall på deres vegne. På samme måte som forsvaret av landets grenser og befolkningens sikkerhet så godt som i sin helhet er overlatt til NATO, er kontrollen over vår ressursbase og dermed våre handelsfortrinn overlatt til EU. Den norske velgeren står igjen med lua i handa etterlatt som husmann i eget hus.

Svar

  1. Rolf O. Berg avatar

    Takker for dine fyldige og utfyllende karakterer. Gjennom din bakgrunn har du jo spesiell kompetanse på dette område. Jeg synes spesielt at dine kommentarer når det gjelder EØS er meget relevante-.Jeg var vel inne på den samme tankegang da jeg karakteriserte hele EØS avtalen som #en husmannskontrakt#.
    Men det er vel vi som i siste instans er demandeurer når det gjelder EØS og adgangen til det indre marked, og vil følgelig i utgangspunktet stå svakere. Men det reiser som du er inne på interessante spørsmål om suverenitet etc.
    Det vil være interessant om du kunne gå noe nærmere inn på disse spørsmål.
    Men jeg er noe i tvil om begrepet «outsourcing» er det mest presise og eksakte å bruke i denne spesiell kontekst- Jeg trodde vel at dette begrep ble mest anvendt når det gjelder produksjonsoverføring?

    Liker

    1. Alternativt forum avatar

      Rolf, enig i at begrepet ‘outsourcing’ er litt tendensiøst. Det skriver seg jo fra næringslivet. Men det peker på et poeng og at det er andre som gjør den jobben vi burde/kunne gjort selv. Når det gjelder EØS-avtalen så er det jo ikke bare det at Stortinget har mistet mye av sin funksjon som lovgivende myndighet ved at storparten av de rettsakter som fattes fattes utenfor vårt folkevalgte parlaments vegger og landets grenser, men at vi også har mistet våre frihetsgrader på områder som f.eks. industripolitikken og statsstøtte (hvor flere andre land i og utenfor EU jukser så det holder) og f.eks. næringspolitikken hvor det indre markedregelverket sterkt begrenser hva norske myndigheter kan foreta seg eller f.eks. når det gjelder arbeidsmarkedspolitikken, jfr. de utfordringene importen av arbeidskraft fra øst-europa innebærer. Husk også at ingen andre land har måtte gi bort kvoter eller ressurser for å få tilgang til det indre marked. Franskmennene har ikke gitt en drue. Spanjolene ikke en tomat. Og finnene ikke et grantre. Vi har imidlertid blitt utsatt for press for å avgi fiskekvoter hele tiden, nå sist i Svalbard-sonen. Og EU har kjørt 3 dumpinsaker mot norsk laks som ikke var noe annet enn ren proteksjonisme. Vi måtte dessuten avvikle Gassutvalget samtidig som EU kjøper inn norsk gass samlet. Acer samme hvor EU søker å sikre seg kontroll over norsk produksjon av strøm. EU er ute etter billigst mulig norske råvarer. Det kommer en råvarebasert økonomi som den norske svært dårlig ut av etter min mening.

      Liker

  2. Rolf O. Berg avatar

    Det er meget her som jeg slettes ikke er uenig i, men faktisk talt enig i. Men det finnes også spissformuleringer og enkelte vel bastante konklusjoner.
    Men du treffer helt riktig når det gjelder din karakteristikk av den norske nominasjonsprosessen .
    Men jeg følger deg ikke helt når du synes å mene at den norske utenrikspolitiske prosess er blitt «outsourced» til
    internasjonale og overnasjonale institusjoner. EØS avtalen er riktignok en husmannskontrakt, men det er vi som har valgt denne utvei. Bortsett fra Sikkerhetsrådet er det ikke mange overnasjonale institusjoner vi betaler medlemsskapsskontingent til. Vi er medlemmer av den globaliserte verden, og har riktignok overdrevne forestillinger om «en FN ledet verden», Her
    er er nok en porsjon skepsis og nøkternhet på plass.
    Jeg følger deg heller ikke helt når du synes å mene at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er overlatt til USA og NATO-
    Den norske allianse med USA er den langvarige røde tråd i norsk sikkerhetspolitikk. Vi er like avhengig i dag som i 1949 av den amerikanske sikkerhetsgaranti.Det kan nok være en fordel å få flere flagg på plass i nordområdene, men det bør ikke være tvil om hvilket flagg for oss vil være det viktigste. Vi har også kunnet konstatere at de amerikanske bidrag til europeisk sikkerhet har vist en markert økning gjennom de siste år. Vi har også registrert økt amerikansk oppmerksomhet omkring vår egen strategiske situasjon. Dette er noe som vi også har etterlyst gjennom
    lengre tid fra norsk side. Dette forhold er naturligvis ikke uten komplikasjoner- Vi nordmenn blir alltid nervøse når amerikanerne er for langt vekke fra oss, men også litt nervøse når de kommer for nær. Dette er et velkjent fenomen i vår alliansesituasjon.

    Liker

    1. Alternativt forum avatar

      I en kronikk som dette blir det jo ofte spissformuleringer. Imidlertid vil jeg vel holde fast ved hovedpåstanden om at store deler av utenrikspolitikken er outsourecd. Jeg tenker da først og fremst på EØS-avtalen som jeg var med på å fremforhandle selv på ekspertnivå og innen sentrale områder som statsstøtte, offentlige innkjøp, TBT, energidirektivet og institusjonelle løsninger. Jeg mente det var riktig vei å gå da, men undervurderte slik som mange andre det dynamiske elementet om at vi også forpliktet oss til å akseptere fremtidig EU-direktiver. Nå har vi implementert næmere 13.000 rettsakter og i realiteten overlatt store deler av rettsutviklingen i landet til EU. Det representerer en ikke ubetydelig undergravning både av vår suverenitet og av demokratiet etter min mening. Store deler av industri-, nærings- og arbeidsmarkedspolitikken er også underlagt EUs regelverk og etterlater Stortinget med et handlingsrom som er sterkt begrenset. Når det gjelder NATO er jeg som du vet selvsagt sterk tilhenger av Alliansen som avgjørende for norsk sikkerhet. Det jeg reagerer på er nedbyggingen av egen forsvarsevne siden Forsvarsreform 2000 som innebærer at vi har lagt så godt som alle eggene i NATO-kurven. Det er etter min mening uklokt noe jeg har argumentert mot i en rekke artikler på disse sider. Jeg tror også det bidrar bedre til avspening og dermed til norsk sikkerhet at Norge er NATO i nord enn at USA er det. Veldig enig i din siste setning. Vi blir nervøse når USA kommer for langt bort fra oss (skiftet av tyngdepunkt til Stillehavsregionen) og vi blir nervøse når de kommer for nærme (inn på Russlands dørterskel). Et dilemma vi må leve med, men som vi best løser ved å styrke vårt eget forsvar.

      Liker

  3. Ragnar Torgersen avatar

    Etter å ha jobbet med Vestfjordforbindelsen siden år 2000 så er jeg blitt overbevist om at folket overhode ikke har noe å si . Vi , velgerne er bare noen dumme salt på strøere.

    Liker

    1. Alternativt forum avatar

      Har kommet til samme konklusjon. Skriver om det i artikkelserien ‘Trusselen mot demokratiet’. Nr. 4 kommer neste søndag. Demokratiet er overmodent for reform.

      Liker

  4. Ola Didrik Saugstad P avatar

    Så sant.
    En oljeminister på knapt 30 år er komisk , men mest tragisk for det vitner om systemets fallitt

    Liker

Legg igjen et svar til Ragnar Torgersen Avbryt svar