Alternativt Forum

Krigseventyret har kostet Norge dyrt

Ikke alle er forundret over at krigen i Afghanistan omsider er tapt og ingen av de politiske mål er innfridd. Det utenrikspolitiske establishment er blitt advart, men ville ikke høre. Resultatet ble som forventet.

Det er ikke blitt mer demokrati i Afghanistan. Menneskerettighetene er ikke styrket. Korrupsjonen er ikke blitt mindre. Opiumsdyrkingen er ikke redusert. Narkotikatrafikken har heller tiltatt. Vårt felttog har ikke gitt landet «moderne statsinstitusjoner forankret i et blomstrende sivilsamfunn». Derimot er Talibans hellige krigere tilbake i Kabuls gater. Det er neppe et fremskritt.

Dette har kostet ti norske soldater livet. Utgiftene til staten nærmer seg 30 milliarder kroner.

Noen kunne fristes til å mene at dette er beskjedent etter at 9.300 norske soldater har ligget i krig i et fremmed land i 20 år. Men egne så vel som andres tap av menneskeliv er sterkt beklagelig desto mer ettersom det aldri skulle funnet sted. Det var riktig å støtte våre allierte i å nedkjempe Al Qaeda etter 9/11. Men det var feil å bli i landet i ytterligere 19 år.

De 30 milliarder felttoget har kostet kan også synes begrenset i forhold til de 40 milliardene Utenriksdepartementet strør rundt seg i bistand årlig for å bygge opp under myten om Norge som ‘humanitær stormakt’. Menneskeliv og penger syns ikke å telle i det bunnløse sluket vårt humanitærpolitiske kompleks har lært oss stilltiende å akseptere. Nå vil NGOene bare skrike enda høyere og kreve enda mer for skaden som er stelt i stand uten å si et pip  om det ansvar de selv har for denne tragedien.

Det bør heller ikke forundre noen at den afghanske hær falt sammen som et korthus. Det var en leiehær uten lojalitet til det korrupte vestlig innsatte marionettregimet. Det underlig er at vår etterretning aldri lot til å ane hvor i verden den var. Men det er enda merkeligere at våre politiske ledere ikke skjønner at det ikke går an å bombe seg til demokrati og menneskerettigheter. Det er en selvmotsigelse i seg selv.

Norske sikkerhetsinteresser er sterkt svekket

Det virker ikke like tragisk ved første øyekast, men det er vel så betenkelig fra et norsk ståsted at norske sikkerhetsinteresser nå er sterkt svekket både som en følge av det som nå kan skje i Kabul og islams forhold til resten av verden, men også som en følge av at vi har så godt som avviklet vårt eget forsvar. I dag er Hæren redusert til et lite ekspedisjonskorps kun egnet som styrkeelementer i internasjonale operasjoner i Midtøsten og Afrika sammen med våre allierte og uten volum til å ivareta forsvaret av eget territorium.

Folkeretten forplikter oss som stat til å etter beste evne forsvare vårt eget territorium og holde orden i vår eksklusive økonomiske sone. Dette er regjeringens fremste folkerettslige forpliktelse. Det er først når dette er oppfylt at vi har krav på andres anerkjennelse som selvstendig stat. Ved å prioritere internasjonale operasjoner på bekostning av forsvaret av egne grenser, har vi ikke lenger kapasitet til å oppfylle våre folkerettslige forpliktelser som selvstendig stat. Dette har våre politikere valgt å neglisjere til fordel for internasjonale operasjoner med tvilsomt rettsgrunnlag som bombingen av Libya, invasjonen i Irak og okkupasjonen av Afghanistan.

Her hjemme gjør et svekket forsvar oss mer utsatt i et stadig mer ustabilt Europa. Det øker faren for å bli en brikke på stormaktenes sjakkbrett. Når regningen gjøres opp for denne uansvarlige eventyrpolitikken må vi legge til kostnadene ved å gjenoppbygge vårt eget forsvar. Ansvaret ligger først og fremst hos de to statsbærende partiene i Norge, Arbeiderpartiet og Høyre, sammen med militære rådgivere som tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen.

Krigseventyret har kostet Afghanistan enda dyrere

Like ille er det at vår politikk de seneste tiår har bidratt til å forlenge kriger, ødelegge landområder og store verdier og øke omfanget av sivilbefolkningens lidelser. Bare i Afghanistan har 175.000 sivile mistet livet siden 2001. Det er ikke den lille norsk kontingenten sitt verk, men vi har ytt vår skjerv til å holde en konflikt gående som alle med et minimum av innsikt visste, var tapt endog før den startet.

Politikere som tror på sine egne begrunnelser for dagens politikk er dummere enn vi som velgere bør tillate. Her snakker vi ikke om lokalisering av konserthus og vedlikehold av kommunale barnehager. Her er det snakk om krigshandlinger på annen stats territorium, tap av menneskeliv, påføring av skade og aktiv ødeleggelse av store verdier!

Sentrale politikeres misjonstrang, fra Krf og Venstre til Arbeiderpartiet og Høyre, har gjort oss medansvarlige for ødeleggelse av stater i Midtøsten og Nord-Afrika. Norge har militært som sivilt, stilt i første rekke og aktivt bidratt til å skape den største folkevandring i moderne tid. Den er ødeleggende for de samfunn som tappes for sine ungdommer, og den er ødeleggende for vårt eget.

Nord-Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia er ikke fattige verdensdeler. De rommer noen av verdens mest folkerike stater, enorme naturrikdommer og et betydelig ressursgrunnlag. Det kan være mer skjevt fordelt enn vi liker, men det er verken vårt ansvar eller noe vi kan eller bør gjøre noe med. Bare se på hvordan det er gått i Afghanistan!

Det er derfor paradoksalt at våre NGO`er, (frivillige, formelt ikke-statlige organisasjoner, men som alle med få unntak er statsfinansiert til opp over ørene), nå forlanger at vi skattebetalere skal betale for å reparere tilstander de har vært med på å stelle i stand selv. De lever imidlertid av krig og tragedie og er gjennom deres ‘humanistiske evangelium’ og sugerør i statskassen blitt styrende for sentrale deler av norsk utenrikspolitikk.

Den jevne lønnstaker må betale regninga

Lønnstagere, trygdede og pensjonister bør ikke ha noen illusjoner. De får regningen som alltid, i Norge som i andre land i Vesten. De får betale dobbelt opp. Først får de skatte- og avgiftsregningen for de voksende hull i statsfinansene som det militære og sivile engasjementet påfører staten. Dernest kommer de samfunnsmessige og økonomiske følgeskadene som følger med migrasjonen; som økt kriminalitet og fallende verdi av hus og bolig i de nye ‘multikulturelle’ drabantbyene. De vil være de første til å merke et dårligere offentlig tjenestetilbud med begrensninger i sosiale ytelser, dårligere skole og dårligere utdanningstilbud. Og de merker før og mer enn andre virkningene av flere bomringer og stadig høyere takster.

For det er lønnstagere flest som må dekke de økte offentlige utgiftene som en voksende og i stor grad uskolert og arbeidsudyktig ‘internasjonal’ befolkning innebærer. Den norske økonomien trenger høykompetent og velutdannet arbeidskraft, ikke folk som knapt kan lese eller som ikke er motivert til å la seg assimilere og lære seg norsk. Lønnspresset særlig i lavinntektsgruppene vil øke som en følge av større konkurranse fra billig, ufaglært arbeidskraft og svarte arbeidsmarked. Et fremtidscenario de neste par ti-årene med et voksende filleproletariat bestående av minstepensjonister, lavutdannede, langtidsledige og med stadig flere av våre egne unge på NAV ser vi allerede tydelige konturer av nå.

Denne politikken har ikke noe med arbeiderbevegelsens ‘internasjonale solidaritet’ å gjøre. Den drives av ren forfengelighet og av en liten politikerstands, stadig flere NGOer og noen få akademikeres egeninteresse og drømmer om internasjonale karrierer.

Våre politikeres misjonsiver og intervensjonisme er skjemmende i sin dumhet og rå i sin brutalitet. Her hjemme rammer den skattebetalere og vanlige folk, svekker våre statsfinanser og reduserer vår konkurransekraft. Ute sprer den ikke godhet og takknemmelighet, men død og ødeleggelse som i Afghanistan.

Politikerne må stilles til ansvar

Nå er enda en krig tapt. Denne gangen har flere ansvaret, ikke bare i Washington, men også her hjemme på Storting og i Regjering. Nå holder de klokelig kjeft. De reiser til Arendal og snakker om «langt større ting» som ‘klimakatastrofen’ og jordens snarlige undergang.

Men vi bør ikke la oss forlede. Vi bør verken som mennesker eller velgere, la ansvaret pulveriseres. I et demokrati har vi alle et ansvar. Vi må derfor ikke la oss forføre av spinndoktorenes bortforklaringer og flotte ord om deres egen prektighet. De har ødelagt for mye. De har skapt for store lidelser, påført for stor skade og påført staten for store utgifter til at vi bare kan la det skure.

Stortinget har det konstitusjonelle ansvar. Men et særlig ansvar ligger på politikere som Jens Stoltenberg og Erna Solberg, på sentrale statsråder i to regjeringer Stoltenberg fra 2001 til 2013 og sentrale medlemmer i regjeringen Solberg de siste åtte år. Foruten Jens Stoltenberg og Erna Solberg selv, bør fingeren rettes mot utenriksministrene Thorbjørn Jagland (A), Jonas Gahr Støre (A), Espen Barth Eide (A), Jan Pettersen (H), Børge Brende (H), Bjørn Tore Godal og Ine Eriksen Søreide (H), samt forsvarsministrene Kristin Krohn Devold (H), Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Grete Faremo (A), Espen Barth Eide (A), Ine Eriksen Søreide (H) og Frank Bakke Jensen (H).

Disse og deres håndgagne menn og kvinner i det humanitærpolitiske kompleks av skattefinansierte NGOer, kan dessverre også støtte seg på et partistyrt embetsverk med syltynn kompetanse. FNs spesialutsending til Afghanistan, Kai Eide (H), og tidligere utenriksminister Knut Vollebekk (Krf) kunne begge være talende eksempler for en større bøling.

En granskning og et oppgjør er nødvendig

Det er overhodet ikke greit å føre angrepskrig, uansett om den er langt unna. Det bør tas et oppgjør av hensyn til vår selvrespekt, vår politiske kultur og vårt internasjonale omdømme. Hensynet til våre egne falne og de døde og skadede over alt hvor vi har vært tilsier det samme.

Katastrofene vi bidrar til har et omfang som ikke kan dekkes over av svulstige 17.mai-taler om hvilke ofre demokrati og kampen for kvinner og barns rettigheter krever. De ovennevnte politikerne har aldri ofret noe som helst.

Dette kan ikke fortsette. Om politikerne løper fra sitt ansvar, kan vi velgere ikke løpe fra vårt.  Det er ikke bare vår demokratiske rett. Det er vår plikt overfor oss selv og en hel verden å bidra til egne dyktige politikere, et kompetent embetsverk og en statsskikk som er et demokrati verdig. Stilles ikke politikerne til ansvar, er det heller ingen som vil lære av dyrekjøpte erfaringer. Da kan det fort bli enda verre, hjemme som ute.