Alternativt Forum

Ti norske soldater har mistet livet i Afghanistan. Det norske militære og sivile engasjementet har kostet skattebetalerne nærmere 30 milliarder kroner i direkte kostnader. Taliban er tilbake i Kabuls gater. Politikerne og det humanitærpolitiske etablissementets ambisjoner om å drive statsbygging etter vestlig mønster har fullstendig feilet. Nederlaget er totalt, både militært og sivilt.

Men nå kommer ekstraregningen. Og den blir langt større dersom politikerne og de statsfinansierte NGOene i det humanitærpolitiske kompleks får det som de vil.

Følgekostnadene, både de direkte og de indirekte, kommer som et resultat av migrasjonsstrømmen og økt innvandring fra Afghanistan samt som en følge av en nødvendig gjenoppbygging av den nasjonale forsvarsterskelen etter at Hæren ved årtusenskiftet ble redusert til et lite ekspedisjonskorps kun egnet til internasjonale operasjoner.

Regningen for denne eventyrpolitikken ender ikke opp hos politikerne. Den ender som alltid opp på samme sted. På den jevne skattebetalers bord.

Norske myndigheter flydde ut 1100 personer fra Afghanistan før luftbroen ble stengt. Enda flere er på vei. Et tusentalls av disse er afghanere. Erfaringsmessig vil 2-3.000 til følge etter i kjølvannet i månedene som kommer på familiegjenforening. Hvor mange som kommer strømmende i tillegg til dette når EU setter inn presset på at Norge skal bidra til å ta unna flyktningstrømmen som uomtvistelig kommer til Europa, er vanskelig å si. Men det kan bli mange dersom befolkningspolitikken til de to regjeringsbærende partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, opprettholdes.

Men om vi avgrenser regnestykket til de tusen første, og legger til anslag for gjenforente familiemedlemmer med en faktor på 2-3, altså totalt 3-4.000 afghanere, snakker vi ikke om småbeløp.

Regjeringspartiene, SSB, forskningsinstituttene og forvaltningen kvier seg for å regne på det. Det anses som politisk ukorrekt forskning og politisk ukorrekt statistikk. Men journalist og tallknuser Kjell Erik Eilertsen, som kanskje er den i Norge som har best oversikt, regner at innvandrere fra muslimske land i Midtøsten i snitt koster den norske stat ca. 10 millioner kroner over livsløpet. Mindreårige mer, anslagsvis 13-15 millioner.

Og om vi legger til de indirekte kostnadene til økte helseutgifter, utbygging av nødvendig infrastruktur som en følge av befolkningsveksten som innvandringen bidrar til samt alternativ anvendelse av arbeidskraften i støtteapparatet, er det ikke urimelig å regne 15 millioner kroner i kostnader over livsløpet per innvandrer fra muslimske land. Det er trolig mer.

Det betyr at de ca. tusen afghanske innvandrerne som Erna Solberg er i ferd med å ta inn til landet, hvorav brorparten allerede er ankommet, vil med familiegjenforening koste norske skattebetalere mellom 45 og 60 milliarder kroner. Og da har vi ikke regnet med de øvrige som måtte komme i tillegg etter press fra EU, innvandringspartiene og det humanitær politiske kompleks.

Det er med andre ord astronomiske beløp vi snakker om. Og det er penger Solberg-regjeringen allerede har forpliktet enten velgerne liker det eller ei. Det er mer enn forsvarsbudsjettet. Tre ganger så stort som Landbruksdepartementets budsjett. Tilsvarende mer enn 45-60.000 sykehjemsplasser. 

Den gjennomsnittlige afghaner er som resten av innvandrerne fra Midtøsten og Afrika uten utdannelse. Som troende muslimer lar de seg vanskelig integrere. Arbeidsdeltakelsen er særdeles lav. De har vanskelig for å få seg jobb, om de i det hele tatt er motivert for det. Den brutale sannheten er at i den grad det er behov for utenlandsk arbeidskraft, trenger norsk økonomi høyutdannet arbeidskraft, ikke immigranter som knapt kan lese og skrive.

Hva det vil koste å gjenoppbygge Forsvaret og særlig den norske landmakten til en Hær og et Heimevern som kan forsvare mer enn ‘en bydel i Oslo’ slik at vi kan ivareta sikkerheten i våre nærområder tilfredsstillende, kommer i tillegg og er beløp som kan regnes i flere titalls milliarder kroner i flere år fremover.

I stedet for å hjelpe afghanerne i naboland i nærområdet, som både er mer effektivt og langt billigere, vil denne politikken i stadig større omfang nødvendigvis undergrave velferdsstaten.

Dobbelt galt blir det om regjeringen slik som tidligere og helt klart i strid med asylinstituttets intensjoner om repatriering, gir de nye innvandrergruppene ikke bare midlertidig opphold, men statsborgerskap og varig opphold. Da er løpet kjørt for den norske velferdsstaten.