Alternativt Forum

Spinndoktorene i de to regjeringsbærende partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, er allerede i full gang med å fordele regjeringstaburetter.

I en artikkel 7.9. mener Sverre Strandhagen, som kommenterer Utenriks- og sikkerhetspolitikk i DN, at de sikreste kandidatene til forsvars- og utenriksministerposten må være Espen Barth Eide og Anniken Huitfeldt. Han legger til at det «kan gi ekstra konflikt om Senterpartiet kjemper for å få forsvarsministeren» om det skulle bli en rødgrønn regjering.

Artikkelen er interessant. Det er ikke tilfeldig at den kommer tre dager før valget. Det er ikke bare Strandhagen som mener noe. Det er noen som ønsker å påvirke et utfall i en bestemt retning. Det er kommunikasjonsrådgiverne til partiledelsen i Arbeiderpartiet som ønsker å gjøre rent bord og få Statsministeren samt både utenriks- og forsvarsministerposten.

Det påkaller minst tre kommentarer. Den ene er knyttet til betenkeligheten ved det utstrakte samrøret mellom politikere og presse og hvordan avisenes redaksjoner til stadighet lar seg bruke som et ledd i kommunikasjonsrådgivernes strategi for å drive forventningsstyring og påvirkning i en ønsket retning.

Her er det flere interesser som trekker i samme retning samtidig. Ledelsen i Arbeiderpartiet ønsker storeslem. Kommunikasjonsrådgiverne ønsker, som nissen, å bli med på lasset. Redaksjonen i DN ønsker goodwill, tilgang til bakgrunnsstoff og eksklusivitet dersom det blir nye koster i regjeringskvartalet slik de har kunnet nyte godt av under Høyre-regjeringen.  

Den andre kommentaren går på det absurde ‘kravet’ om at Arbeiderpartiet skal ha både statsminister, utenriksminister og forsvarsminister. Det kunne kanskje vært et rimelig krav den gang Arbeiderpartiet var dobbelt så stort som det er nå, men om det blir et regjeringsskifte og det går slik meningsmålingene antyder, er dette en sak Youngstorget må dra lenger enn langt ut på bondelandet med, bokstavelig talt. Èn av disse posten vil i så fall tilfalle Senterpartiet. Med Senterpartiets anstrengte forhold til EU, vil det åpenbart bli forsvarsministerposten.

Den tredje kommentaren går på kompetanse og det forhold at de to nevnte kandidatene fra Arbeiderpartiet gjennom en årrekke har vist seg totalt inkompetente når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikk. Sammen med Høyre Frank Bakke Jensen og Hårek Elvenes har de en stor del av ansvaret for de problemene som Forsvaret i dag sliter med. Det kan være nok å nevne avviklingen av den nasjonale forsvarsterskelen og den økete avhengigheten av et stadig mer isolasjonistisk og svekket USA, nedbyggingen av Hæren og landmakten til knapt å kunne forsvare en bydel i Oslo, helikoptersaken, fregattsaken, rotet i Forsvarets Logistikkorganisasjon, Libya-bombingen, Afghanistan-misæren, osv., osv.

Vi må håpe at velgerne er mer ansvarlige enn mange av våre ledende politikere og stemmer frem personer som skal være nasjonens tillitsmenn i de kommende fire år, som er genuint opptatt av å skjerme om landets sikkerhet og sikre befolkningens trygghet. I dette perspektivet vil en forsvarsminister med sundt bondevett være langt å foretrekke fremfor DNs to kandidater fra Arbeiderpartiet om det nå skulle bli et regjeringsskifte.