
Fatter Trygve tegninga
Skjønner Trygve, som ikke en gang var født i 1972, at det går en ubrutt linje i norsk politikk fra EEC til EF-avstemmingen i 1972 og til EØS-avtalen i 1994 og videre til dagens krise i EU og den allmenne krisen i det vestlige demokratiet som følge av de sentrale elitenes globaliseringspolitikk?
Fatter Trygve at SPs dager vil være talte dersom han nå skulle begynne å spise EU-kameler for å tekkes Jonas som ikke skjønner noe som helst, og vil at Norge skal søke fullt medlemskap i EU? Skjønner Trygve at SPs historiske mulighet ligger i å ikke bare å fange opp motstanden mot AP og Høyres sentraliseringspolitikk, men den brede folkelige motstanden som gjør seg gjeldende i hele den vestlige verden mot de sentrale elitenes globaliseringspolitikk?
Politikerne overkjører folkeflertallet
EU er en proteksjonistisk konstruksjon og en handelsblokk opprinnelig rettet mot USA og Japan. EU er et frihandelsområde for de som er innenfor og en tollunion mot de som er utenfor. Men siden det indre marked programmet ble innført i 1993, er EU gradvis blitt noe langt mer og noe ganske annet enn et frihandelsområde og en tollunion.
Da vi sa ja til EØS-avtalen og EUs indre markedsregelverk i 1994, sa vi ikke bare ja til det eksisterende regelverket i EU, ‘acquis communautaire’. Vi aksepterte også å si ja til alt fremtidig indre marked-regelverk som EU måtte utvikle. Vi kalte det for det ‘dynamiske elementet’i EØS-avtalen. I realiteten var det den ukjente faktoren i likningen som ingen kjente innholdet av. De kumulative praktiske konsekvensene av å akseptere en rekke fremtidige rettsakter, hvis innhold og omfang på det tidspunkt var ukjent, var vanskelig å forestille seg i 1994. Det får være unnskyldningen for de av oss som var med på å fremforhandle EØS-avtalen og slutte oss til EUs indre marked den gang.
Dobbelt betenkelig er det imidlertid, etter hvert som konsekvensene er blitt stadig mer åpenbare og motforestillingene stadig sterkere, at flertallet i Stortinget, i embetsverket og de sentrale elitene kjører videre som om ingen ting skulle være skjedd. Hundrevis av direktiv sklir hvert eneste år gjennom forvaltningen i hurtigtogsfart uten at noen gjør noen notis av det. Når en sak en sjelden gang blir brakt opp til debatt i Stortinget, blir den fort overkjørt av stortingsflertallet. At folkeflertallet er av en annen mening spiller ingen rolle. Velgerne blir ikke konsultert.
Formelt sett har vi en reservasjonsrett og det er riktig nok opp til Stortinget å avgjøre hvorvidt Norge skal godta de nye direktivene og regelendringene som stadig kommer fra EU. Men Norge har ikke mulighet til å nedlegge veto overfor EU, altså stoppe en bestemmelse i EU. Vi kan søke å forhandle frem nye bestemmelser i EØS-avtalen eller vi kan si opp hele avtalen. I praksis skjer ingen av delene fordi Stortingsflertallet ikke ønsker det, til tross for at folkeflertallet ønsker noe ganske annet.
Stortinget gir i realiteten bengen i det faktum at folket har sagt klart nei til EU to ganger, først i 1972 og deretter i 1994. Og det gir bengen i at flertallet av befolkningen er klart mot EU og at stadig flere ønsker å reforhandle EØS-avtalen og eventuelt få på plass en bilateral handelsavtale tilsvarende Brexit eller slik vi hadde tidligere.
Hva er det egentlig som har skjedd siden 1994
Over 13.000 implementerte EU-direktiver og rettsakter siden 1994 er Norge fullintegrert i EUs indre marked. Vi har ikke bare gitt opp store deler av vår selvråderett og suverenitet slik Nei til EU-bevegelsen advarte mot. Vi har gitt fra oss våre naturgitte komparative fortrinn og og våre internasjonale konkurransefortrinn.
Den lovgivende makt er sterkt svekket. Realiteten er at vi har overgitt en betydelig del av rettsgrunnlaget og rettsutviklingen i Norge til EU i Brussel. Stortinget, er stort sett blitt et forvaltningsorgan. Makta ligger i stor grad Brussel og ikke ‘i denne sal’.
Det samme gjelder den utøvende makt. Regjeringen styrer ikke etter nasjonale strategier for å ivareta landets interesser. Norge styres ad hoc, tilfeldig og gjennom direktiver fra EU-kommisjonen og EU-parlamentet i Brussel.
Det er i stor grad EU som bestemmer vår energi-, industri-, arbeidsmarkeds- og befolkningspolitikk og ikke Stortinget, slik velgerne tror. Og når selvråderetten forsvinner, så forsvinner også demokratiet.
Med Schengen-avtalen ga de bort kontrollen med grensene våre og åpnet for internasjonal kriminalitet og illegal innvandring. Vi vet ikke lenger en gang hvem som befinner seg i landet vårt.
Og de gir bort våre naturgitte komparative fortrinn. Gassdirektivet gir EU billig norsk gass og den norske stat tapte eksportinntekter. Acer-avtalen gir EU billigere strøm og norske forbrukere og norsk industri dyrere strøm. Indre marked-regelverket nuller således ut det som tidligere var norsk næringslivs konkurransefortrinn.
På samme måte er de lukrative havbrukskonsesjonene i stor grad havnet på utenlandske hender. Mens norske fiskeoppdrettere har måtte ta risiko og kostnader ved å utvikle og industrialisere havbruksnæringen, høster nå utenlandske investorer superprofitt uten å betale et øre for å nyttiggjøre seg våre fellesarealer. På samme måte gir statlig subsidierte vindkraftkonsesjoner investorer i EU-land en betydelig avkastning mens Norge får rasert natur tilbake. Våre nasjonale fellesgoder blir gitt bort til andre.
Kjenner SP sin historiske besøkelsestid
Om ikke SP står fast mot presset fra partiledelsen i AP for å opprettholde den uforbeholdne og stadig dypere integreringen i forhold til EU, svikter SP det mandatet det har fått fra sine velgere som partiledelsen er satt til å forvalte. Det er ikke tilstrekkelig å gå i rette med Høyre og Aps sentraliseringspolitikk og gjeninnføre noen av de gamle kommune- og fylkesgrensene og gjenopprette noen nye lensmannskontor her og der.
SP må ta et oppgjør med EØS-avtalen og Schengen-avtalen slik partiet har lovet velgerne. Det må stå imot ACER, Jernbanedirektivet og de stadig innhuggene fra EUs side i norsk selvråderett og norske konkurransefortrinn. SP må, slik partiet har lovet i partiprogrammet, sørge for at «Norge reserverer seg mot direktiver og forordninger som truer grunnleggende norske interesser». Det må kort og godt bidra til at regjeringens politikk i forhold til EU kommer bedre i overensstemmelse med folkets vilje. Her kan SV bli en god alliert. Om SP ikke gjør det, vil det raskt bli redusert til et 5-10% parti.
Men om SP kjenner sin historiske besøkelsestid og tar et oppgjør med APs globaliseringspolitikk, vil SP kunne bli det klart største partiet ved neste korsvei. Det forutsetter imidlertid en mer realistisk og fornuftig migrasjons- og befolkningspolitikk og en mer edruelig bistandspolitikk. Her vil det ikke bli mye hjelp å få verken av SV eller AP. De vil stritte mot med nebb og klør. En innvandringspolitikk på linje med de danske sosialdemokratene kan vi skyte en hvit pinn etter i hvert fall i denne stortingsperioden. Synd for SP. Synd for Norge!
Legg igjen en kommentar