Alternativt Forum

For en knapp mannsalder siden tok det nesten en uke med Amerikabåten over Atlanteren. Og billetten kostet en halv årslønn. Før koronaen traff oss kunne du fly Gardermoen – New York på under 8 timer til et beløp tilsvarende en dagslønn. Fremskritt? Åpenbart.

Så kom koronaen og grensene ble stengt. 8. november åpnet imidlertid USA opp igjen etter å ha vært koronastengt i nesten to år. Med en porsjon flaks kan du fortsatt reise til New York på 8 timer. Men det er ikke like selvfølgelig lenger.

Det krever et betydelig regulatorisk dektektivarbeid, en god porsjon logistikkferdigheter og usedvanlig tålmodighet for å utholde opp til flere hundre minutters ventetid i påvente av en SAS-medarbeider som er helt ny og skjønner lite, som ikke snakker norsk, som sitter langt borte, antakelig en plass utpå landet i Irland et sted og som det ikke er noen hjelp i.

Det koster dessuten betydelig mer. Opptil dobbelt så mye som tidligere. Og flyene er fullpakket. Stadige og uforutsigbare kanselleringer for å pakke flyene innebærer uforutsigbare reiseplaner. Det er heller ikke noen fest å sitte i timevis med ansiktsmaske i et fullpakket fly. Om du skulle komme i skade for å hoste eller nyse levner medpassasjerenes mørke blikk ingen tvil om at du egentlig burde holdt deg i en leir med spedalske.

Dessuten, hvis man kan lese de mange kryptiske halv- og helkonspiratoriske tegn i tiden, er det mye som tyder på at det er mer risikabelt å fly nå enn før. Ganske åpenbart. Flygerne har ikke flydd på en stund. De gamle erfarne med høy lønn og fete pensjonsordninger er sagt opp i koronaens tegn. Nye uerfarne billigpiloter uten sterke fagforeninger og med få flytimer i ryggen har overtatt.

Jeg har flydd i en mannsalder og antakelig mer enn de fleste, men mellomlandingen i Stockholm er en av de verste jeg har vært utsatt for bortsett fra et flykrasj med et småfly i Nord-Sverige for noen år siden. Det var ingen sidevind, men vi kom ned som ei kråke på et hjul. Flyet gjorde et sprett opp i luften, som om det var tryggere der, skar deretter først brått ut til høyre, deretter til venstre og så frem og tilbake et par ganger før det stabiliserte seg i kjøreretningen. Ikke et pip over høytaleren til forklaring.

Men etter nitidige studier av koronabestemmelser og immigrasjonsbestemmelser fra ulike immigrasjons- og helsemyndigheter på begge sider av Atlanteren, som stadig ble endret uten varsel og som ble skrevet så tvetydig, så langt og med så liten skrift som bare byråkrater kan få til, og etter to mislykkede forsøk, hvorav det ene strandet på bestemmelser egnet til å misforstås og det andre på at mitt eget immunforsvar mot vanlig forkjølelse var så sterkt svekket etter to runder med coronavaksine at jeg ble sengeliggende og måtte på en antibiotikakur, kom jeg meg omsider over Atlanteren for en uke siden etter to år med covid-tørke.

Det har vært en interessant opplevelse. Å reise i kinavirusets tidsalder er noe ganske annet enn før.