Alternativt Forum

Jeg er langt ute på landet. Jeg er i Trump-land for å feire Thanksgiving sammen med gode venner, forstå litt mer av hverdagen til vanlige folk i USA og for å gå i fotsporene til min barndoms helter, Davy Crockett og Hjortefot. Vi er i grensetraktene mellom Kentucky og Tennessee.

Jeg har sneket meg lydløst gjennom tett eikeskog i Cherokee-land. Og jeg har skutt en fin bukk. Jeg har speidet og speidet, men ikke sett noe til verken Davy Crockett eller Hjortefot og ikke en eneste cherokee.

Ikke så rart. Cherokee’ene ble tvangsflyttet i 1836 og driver nå casino i Oklahoma. Og mine gamle helter, Davy Crockett og Hjortefot, er for lengst forsvunnet i woke-tåka og fordrevet bort fra populærlitteraturens tvilsomme hyller.

Vilt er det imidlertid mer enn nok av. Hjortejakten er nettopp begynt. Det er hjort over alt. De går og gresser ute på jordene om morgenen og i tussmørket om kvelden. På highway’en fra Nashville og hit lå det strødd med roadkills. Det er trolig mer vilt her pr km2 enn noe sted i Norge.

Men om jeg ikke har sett noe til min barndoms helter, så har jeg gått veien nedi nabolaget her mot Kentucky Lake. Der ligger det en rekke med heller traurige ‘trailer homes’. Det er egentlig store campingvogner som er omgjort til permanente boliger. Uisolerte og iskalde om vinteren og glovarme når sommervarmen setter inn her i sørstatene. Her har garantert aldri Joe Biden vært. Han feirer Thanksgiving hos milliardærvenner i Martha’s Vineyard

Et par gneldrebikkjer lusker mistenkelig rundt blant gamle bilvrak og søppel med halen mellom beina og ørene bakover. En dame subber rundt i morgenkåpe og tøfler og en elektronisk sigarett med uvisst innhold i den ene hånden. I den andre holder hun en løvblåser som hun blåser vissent høstløv mer eller mindre planløst rundt omkring på gårdsplassen. Jeg går forbi og roper ‘Hi’. Hun nikker sløvt tilbake.

Hun er nok en av de Hillary Clinton kaller ‘depolarbles’, som den politiske eliten kaller ‘white trash’ og som Karl Marx kalte filleproletariatet, de uønskede og foraktelige, hjemløse, rusmisbrukere og kriminelle, de nederste nede. De som de norske korrespondentene fra VG, Aftenposten og NRK, når de en sjelden gang beveger seg ut av Washington og New York, med samme dårlig skjulte forakt, beskriver som den typiske Trump-velger.

Etter at stadig flere arbeidsplasser er blitt eksportert til Kina og andre lavkostland, er det blitt stadig flere som faller utenfor. Det skjer over hele USA, men særlig i rustbeltet som i løpet av oen ti-år er blitt nærmest avindustrialisert. De lever av tilfeldige jobber, kriminalitet og almisser under særdeles kummerlige forhold.

Her er det ikke mer fordelaktig å gå på NAV enn å jobbe. Her er det knapt noe NAV i det hele tatt. Mange søker derfor tilflukt i alkohol, smertestillende medisiner og rusmidler som metamfetamin, fentanyl og kokain. Det dør flere hvert år i USA av overdose (93.331 i 2020) enn det ble drept amerikanske soldater under hele den 8 år lange Vietnam-krigen (58.193).

Om de i det hele tatt kommer seg til valglokalet stemmer de antakelig republikansk slik som resten av befolkningen her i egnen gjør, inklusive mine venner. Verten har rømt fra høye skatter, økt kriminalitet og demokratenes vanstyre i California og kjøpt seg en gård her på landsbygda i Kentucky i stedet. En av gjestene eier en liten bedrift som produserer bilfjærer med knapt 100 ansatte og som har måtte si opp like mange pga konkurransen fra Kina.

Som alle andre her kjører de megastore pickup’er, går uten munnbind, lar være å vaksinere seg, forbanner Joe Biden, inflasjonen og de høye bensinprisene og ber til gud om at Trump kommer til å stille til valg igjen i 2024. De er lavmælte, beskjedne, høflige og gudfryktige. Men de er også stolte og sikre på seg selv. De respekterer alle, svart som hvit, men de kneler ikke for noen. Og de finner seg ikke i hva som helst.

Vi har feiret Thanksgiving på 4 langtidsstekte kalkuner som er grillet og røkt på spon fra epletre og etter flere kunstens regler og viderverdigheter enn jeg noensinne kan huske når gode råde var dyre for å få svoren sprø på juleribba der hjemme. Amerikanerne tar høsttakkefesten seriøst. Det er ikke noe de overlater til tilfeldighetene. Før og etter Thanksgiving er hele nasjonen i bevegelse. Da skal alle hjem til familien, uansett hvor de bor i landet, og spise kalkun.

Tilbehøret er omfattende; tranebær kokt inn med brunt sukker og kanel, appelsinskall og ulike mystiske besvergelser, halvsmeltet marshmellowstuing (ja, du leser riktig), søtpotetstappe, vanlig potetstappe, mac and cheese (som serveres til omtrent alt), baconstekte rosenkål, bønnestuing, og en del andre lokale rariteter jeg aldri har sett før.

Femogtyve stykker familie og venner rundt bord ute på låven. Coolerne fulle av is og kaldt øl. Vi har holdt hverandre i hendene, velsignet maten som gode katolikker og takket gud for avling og grøde selv om tidene er vanskelige. Og vi har spist oss gode og mette. Vanvittig mette. Det er med kalkunen som med juleribba, pinnekjøttet og lutafisken. Uvanlig godt, men også godt at det er et helt år til neste gang.

Det der med den hjorten var forresten ikke så mye å skrive hjem om. Den ble prikket inn i kikkertsiktet på knapt 100 meter og felt fra et særdeles komfortabelt jakttårn og. Den stupte på stedet med et skudd rett gjennom hjertet. Ingen stor bragd. Ingen forlader med ladestokk, kruttpung, blykule og forvatt. Ingen snikende mokasiner. Mer som å skyte en hest på et jorde. Litt begredelig egentlig, og lite sportslig. Men det var god matauk, og det er trange tider for mine venner her ute på prærien.

Ville Vesten er ikke som før.