Alternativt Forum

Chapell Hill, Orange County, North Carolina. Jeg er i The Research Triangle. Her er en rekke av landets fremste high-tech virksomheter lokalisert, en farmasøytisk industri i sterk vekst og noen av USAs beste universitet som University of North Carolina, Duke og Carolina State.

Gjennomsnittsinntekten er høy. Arbeidsløsheten er lav. Hele 77% av befolkningen har høyere universitetsutdannelse. Gjennomsnittsalderen er bare 25,6 år.

Jeg er her bl.a. for å forstå litt mer av den politiske hverdagen i USA og se på basketlaget til UNC, der Michael Jordan trødde sine basketsko.

Her har Demokratene politisk monopol. Jo nærmere campus, jo flere stemmer på Demokratene. Jo lenger ut på landet, jo flere stemmer republikansk.

Jeg har ikke vært her på to år siden Kinaviruset snudde verden på hodet. Har bare vært her noen få uker siden grensene ble åpnet 8. november, men er allerede tilbøyelig til å trekke følgende tre konklusjoner.

For det første, den liberale elitens politiske hykleri er minst like omfattende som tidligere. For det andre, wokehysteriet som har sitt apex i akademia er i ferd med å gå over alle støvleskaft. Og for det tredje, den politiske vinden i USA er i ferd med å snu, og den blåser ikke i Demokratenes retning.

Demokratene tapte North Carolina både i 2016 og 2020, men vant Orange County og Chapell Hill overlegent, begge ganger med 74 % av stemmene mot Donald Trumps 23 %. 

Det er ingen i Chapell Hill som går med MAGA-cap. Den sosiale kontrollen og stigmatiseringen er ikke noe mindre utbredt i de liberale universitetsmiljøene, snarere tvert imot. Liberalismen har åpenbart også sine begrensninger når det gjelder å tolerere alternative meninger.

Folk her jobber i skjermet sektor på universitetene, i forskningsinstitusjonene, på sykehusene, i det offentlige eller i godt betalte jobber i high-tech eller farmasøytiske virksomheter. De slipper å møte konkurransen fra Kina eller fra billig arbeidskraft fra Mexico.

De har trygge jobber. De tjener godt. De har kjøpekraft. De handler organisk mat i papirposer hos Wegmans’ og ikke boksemat på Dollar General. De bor i hus med store hager og store garasjer. De har offentlig betalte eller private sykelønnsordninger og solide pensjonsordninger.

De har råd til å sende barna til college. De er ikke bekymret over inflasjon og høye bensinpriser. De har råd til å være mer opptatt av genderpolitikk og fargede kvinners homofile rettigheter enn om lønna strekker frem til neste månedsskifte.

Og de har illegal vaskehjelp fra Mexico som de betaler 10-12 dollar timen. De har fargede vedlikeholdsarbeidere som klipper plenen og blåser løv for 12-15 dollar timen. De synes naturlig nok Trump var en drittsekk som ønsket å stoppe den illegale innvandringen fra Mexico. De er høyt utdannede. De er liberale og humanister og støtter BLM og ‘defunding the police’. Men de er lite bekymret over den formen for moderne slaveri de selv bedriver.

De som står bak rase-, woke- og genderhysteriet er ikke først og fremst de sorte. Og de er ikke fra arbeiderklassen. Det er hipstergenerasjonen. Det er de privilegerte barna til den øvre hvite middelklassen sammen lærerne og professorene deres i faste og godt betalte stillinger på universitetene.

Professorene er selv gjerne avdankede 68ere eller barn av 68ere. De bor langt unna opptøyene og den økende kriminaliteten i storbyene og beveger seg antakelig sjelden utenfor campus. I dette miljøet overlever du ikke lenge hvis du skulle komme i skade for å uttrykke sympati med Donald Trump.

Men det kan synes som om vinden er i ferd med å snu. Ikke på campus, men blant den viktige gruppen av svingvelgere på demokratisk side utenfor campus, i forstedene mellom campus og landsbygda. De er i villrede. Etter et år med Biden begynner de å se resultatene av Demokratenes politiske eksperiment. Og de liker dårlig det de ser.

De reduserte bevilgningene til politiet har ført til en dramatisk økning i alvorlig kriminalitet i de store byene styrt av Demokratene. Opptøyene og den organiserte plyndringen ryster en middelklasse som er sterkt for lov og orden enten de stemmer demokratisk eller republikansk.

Og det er ikke bare republikanere som er rystet over LBGT-indoktrineringen av barn helt ned i grunnskolealderen drevet frem av lærernes radikale fagforeninger. Den gjennomsnittlige amerikaner, republikaner eller demokrat, er langt mer verdikonservative enn den ultraliberale og radikale fløyen som nå har styringen i Det demokratiske partiet.

Og ingen liker økte matvarepriser og økt pris på bensin i et land som er totalavhengig av bilen. Og alle sliter med å forstå logikken når Biden først har gått til felts mot amerikansk oljeindustri for deretter å be OPEC pumpe mer olje for at ikke bensinprisen skal gå til himmels og hans ‘approval rating’ skal falle fullstendig gjennom.

Åpningen av grensen mot Mexico og en rekordhøy illegal innvandring provoserer selvsagt mange, også emigranter som har kommet inn i landet på legalt vis. Det var ikke uten grunn at Trump fikk rekordhøy oppslutning under presidentvalget nettopp blant fargede og mexikanere.

Den kaotiske tilbaketrekkingen fra Afghanistan representerte nok et sviende slag i ansiktet på patriotiske amerikanere demokrater som republikanere. Det er mange svingvelgere som nå er på vandring og først og fremst blant demokratene.

Og med en president som åpenbart er geriatrisk svekket og en visepresident som kakler krakilsk når hun en sjelden gang viser seg offentlig og får vanskelige spørsmål fra journalistene, er det flere på demokratisk side som anger på at de stemte på Biden for et år siden.

Roger P., en lokal eiendomsutvikler, en god venn og ihuga demokrat har opp gjennom årene støttet Det demokratiske partiet med ikke ubetydelige beløp. Men nå er det slutt, sa han nylig. Han var blitt ringt opp fra en politiker i Washington som var ute etter penger til partiet, og svarte at «You are not gonna get more from me. You are totally incompetent!» før han slang på røret.

Han har ikke tørt fortelle det til kona. Hun er professor i sosiologi på et av universitetene her.