Alternativt Forum

Steve er en hyggelig fyr. Vi sitter på en bar i Wilmington, en koselig liten ferie- og badeby ved Atlanterhavskysten i North Carolina. Biden vant her i Hanover County med drøyt to prosentpoeng over Trump i 2020. Det synes ikke Steve noe om. Han liker Biden like dårlig som han liker Trump.

Jeg kjenner ikke Steve fra før. Han er gift med søskenbarnet til en bekjent. Han har en ‘war mohawk’ sveis skjult under en flatbremmet cap som han bærer bak frem. Steve har irske aner. Han er bartender. Kona jobber i en dyrebutikk.

De er tidlig i 30-årene og har ingen barn. Har ikke tenkt å få noen heller. De har en hund. Har ikke råd til barn. Steve må stadig trekke et par drag av sigaretten med jevne mellomrom, men går høflig bort i et hjørne av lokalet for ikke å sjenere oss andre.

Det er få som går med munnbind, men Wilmington har ikke kommet helt i gang igjen etter pandemien. Folk er på byen. De går lett kledd. Det er varmt i været. De har hørt om den nye Sør-Afrika varianten som nå rir Europa, uten at noen legger noe særlig vekt på det. Men på The Strip er det bare sånn passe halvfullt med folk til å være lørdagskveld.

Wilmington er en relativt liten havne- og ferieby og kan likne litt på en amerikansk versjon av Kristiansand. Den historiske delen av sentrum og en tre kilometer lang elvepromenade langs gamle pakkhus fra slutten av attenhundretallet, nå omgjort til restauranter og butikker, ble kåret av leserne av USA Today som «The Best American Riverfront» i 2014. Det er hyggelig her. Men Wilmington har en mørk forhistorie.

The Wilmington Insurrection of 1898 var et opprør ledet av hvite Demokrater for å frata de sorte stemmeretten som de hadde fått etter borgerkrigen. Det beskrives som det eneste ‘statskuppet’ i USAs historie. En mobb bestående av 1500 hvite Demokrater angrep og brant ned den eneste svarte avisen i delstaten, ødela og plyndret butikker og drepte flere sorte samt jaget de lovlig valgte hvite Republikanerne og de sorte folkevalgte representantene ut av byen.

I tiden etter opprøret fulgte en periode med tilbakeskritt, økt segregering og flere begrensninger i afro-amerikanernes stemmerettigheter og øvrige borgerrettigheter, ikke bare i North Carolina, men i Sørstatene forøvrig. Sorte var i realiteten ekskludert fra politikken helt frem til Voting Rights Act ble vedtatt av Kongressen så sent som i 1965.

Det er nærliggende å minne om denne historien når vi først er i Wilmington, for verken Demokratene eller Republikanerne har en forhistorie som er så mye å være stolte av når det gjelder rasediskriminering. Det har vi for den saks skyld heller ikke i Norge. Flere hundreår med fornorskingspolitikk gikk sterkt utover samenes rettigheter. De fikk først lovfestet rett til undervisning på morsmålet ved Skoleloven av 1969. Det er ikke så lenge siden.

Men tilbake til Wilmington og Steve. Med en viss risiko har jeg fått lirket samtalen inn på amerikansk politikk. Viste ikke hvor Steve sto hen politisk, men tok sjansen. Det er ellers noe man skal være litt forsiktig med i disse ytringsfrihetens ulvetider. Amerikanere diskuterer ikke lenger politikk med hverandre, i hvert fall ikke med folk på den andre siden eller med fremmede som kanskje kan tilhøre den andre siden.

Så de fleste er tilbakeholdne. De diskuterer amerikansk fotball, basketball og ishockey så fillene fyker og holder patriotisk med sine respektive lag. Det er fortsatt helt greit, selv om idretten her i USA også er i ferd med å bli politisert. Men de diskuterer ikke politikk med fremmede en lørdagskveld på byen. En vet aldri hvem som har en ‘gønner’ i baklomma.

Det er nok å dra det vel langt. Men å bære skjult våpen på offentlig sted er lovlig i 38 delstater i USA dersom en har bæretillatelse, jevnfør Rittenhouse-saken. Og det er det mange som har. Som utlending slipper jeg billigere unna og kan tillate meg å stille spørsmål uten å risikere å bli plassert i bås på feil side og bli uglesett fordi jeg ikke har skjønt noen ting.

Det kommer forbausende fort frem at Steve har like stor forakt for hykleriske demokrater som for brautende Trump-tilhengere med MAGA-caps. Steve synes Amerika er blitt et drittland og at det ikke er nødvendig å vise til Afrika for å finne ‘shithole countries’, slik Trump gjorde.

De rike blir bare rikere og de fattige blir bare fattigere. De fargede blir fortsatt utnyttet og diskriminert av den hvite overklassen, bare på stadig mer fordekte og sofistikerte måter. Og staten begrenser stadig mer og mer av individets frihet og gjør livet surt for vanlige folk. Minoriteter undertrykkes og folk får ikke bestemme selv det kjønnet de vil ha. Det synes Steve er helt håpløst.

Da Steve først kom i gang trillet de revolusjonære trylleformularene som erter ut av en sekk. Det var som å bli satt 50 år tilbake i tid og høre den selverklærte anarkosyndikalisten Rune Hagen forette i gymnassamfunnet i Bodø tidlig på 70-tallet og maoisten og AKP ml’eren Elisabeth Eide, i studentersamfunnet i Bergen et par år etter. En helt annen tid. Et helt annet sted. Det samme revolusjonære budskapet. Den samme livsfjerne leksa.

Steve er åpenbart nokså langt utpå den amerikanske venstresiden. Antakelig så langt det er mulig å komme. Jeg vet det ikke, og jeg syntes ikke det passet å spørre, men jeg antar at han holder til der de revolusjonære anarkistene, kommunistene og anti-fascistene i Antifa holder til. Der også deler av miljøbevegelsen, BLM og LBGT har tilhør.

Til forskjell fra de bortskjemte hvite middelklassebarna på universitetene, som Antifa i stor grad rekrutterer fra, i USA som i Europa, kan jeg for så vidt forstå Steve. Han er vokst opp i en liten skitten ‘company town’ i rustbeltet i Pennsylvania med små fremtidsutsikter annet enn en jobb ved smelteovnene eller i hæren.

Da fabrikken forsvant til Kina og siden han ikke hadde lyst til å bli sendt til Midtøsten for «at det militærindustrielle komplekset i Amerika skulle tjene mer penger», ble han bartender i stedet. Moren og faren døde begge av kreft før de fylte 60. Faren av asbestose etter å ha jobbet i bygningsindustrien i flere år.

De hadde ikke råd til å sende Steve på college. Men en forsikringsutbetaling, etter at asbesten tok knekken på faren, gjorde det mulig for Steve og kona å kjøpe seg et lite hus et stykke utenfor Wilmington der det ikke er så dyrt. De klarer seg på lønna til kona og tips Steve får i baren. Men de har ikke råd til å få barn. Prisene stiger. De er usikre på fremtiden.

Kanskje håper de at Antifa er redningen. For Steve mener det er urettferdig at kapitaleierne blir megarike mens han må leve fra hånd til munn og tips fra kundene. Han er ikke bare for høyere skatter, men en fullstendig omfordeling av produksjonsmidlene. Det er den ene siden av historien. Men enhver historie har som regel to sider.

Den andre siden, som Steve ikke snakket om, er at han var mer festglad enn skoleglad i ungdomstiden. Steve er langt fra dum. Han er veltalende og smart. Om han ville hatt en collegeutdannelse kunne han tatt lån som mange andre gjør i USA. Om hvermannsen ikke akkurat har råd til å studere på Harvard eller noen av de andre eliteuniversitetene, er det i over 400 andre universitet i USA. Noen av mer tvilsom kvalitet, men mange gode og vel så bra som norske universitet. Prisen er overkommelig og det er mulig å ta lån. Og om han var lei av å leve av tips og almisser, kunne han tatt seg jobb som lastebilsjåfør og tjent det dobbelte av det han tjener som bartender. Det er sterk mangel på truck drivers og de får godt betalt.

Nå løste det seg jo for både Rune og Elisabeth, selv om de i 70-tallets Norge befant seg minst like langt fra de politiske realiteter som Steve gjør i USA i dag. Rune skrinla de anarkosyndikalistiske trylleformularene og ble historiker i Tromsø med hekse- og trolldomsprosessene i tidlig nytid som spesialfelt. Kanskje egentlig ikke så fjernt fra det han drev med i sin ungdom.

Elisabeth tok omsider avstand fra Pol Pot og ble professor i journalistikk ved Oslo Met. der de klekker ut journalistspirer med politisk korrekte standpunkt. Heller ikke det så fjernt fra det hun drev på med tidligere.

Steve, ja Steve vet jeg ikke riktig hvordan det kommer til å gå med. Regningen etter en kveld i baren i Wilmington var ikke høy. Men han var synlig takknemlig for at jeg tok den. Høflig kar med mohawk-sveis, intelligent med sterke meninger og en usikker fremtid foran seg.