Alternativt Forum

Koronasmitte og innvandrerbefolkningen 

FHI har gjort et nødvendig og prisverdig stykke forskningarbeid vedrørende koronapandemien og innvandrerbefolkningene. Det er et «hastearbeid» som, gitt omstendighetene, er utført under vanskelige forhold, men konklusjonene som kan trekkes av rapporten er likevel klare selv om de formidles med filter.

Vi har visst det en stund, men det første som kan slås fast er at utenlandsfødte og barn av utenlandsfødte har langt oftere påvist smitte og blir oftere innlagt med covid-19. Dette gjelder særlig innvandrere fra Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Statistikken over døde og de som har fått pustestøtte med respirator gir det samme bildet.

Det er et uomtvistelig faktum at innvandrergrupper, særlig fra muslimske land i Asia og Afrika, er sterkt overrepresentert på alle covid-statistikker.

Prosentandelen med påvist smitte har vært høyest blant innvandrere fra Pakistan (12,5%), Somalia (12,0 %), Irak (10,7%), Eritrea (9,1 %), Afghanistan (9,1 %), Tyrkia (7,1 %) og Syria (7,0%). Av norskfødte med innvandrerbakgrunn har 7,1% påvist smitte. Norskfødte eller utenlandsfødte uten innvandrerbakgrunn har til sammenlikning en smitte på 1,58% av bekreftede smittetilfeller i undersøkelsesperioden 21. februar 2020 til 30. juni 2021.

Det har i samme periode vært til sammen 5532 bosatte personer (med fødselsnummer), som har vært innlagt på sykehus med covid-19. Av disse er litt under halvparten (2309) innvandrere eller norskfødte med innvandrerbakgrunn (140). Blant alle registrerte innvandrere har 0,27% vært innlagt i denne perioden. For norskfødte, gamle som unge, eller utenlandsfødte uten innvandrerbakgrunn har 0,07% vært innlagt.

Innvandrede pakistanere har med andre ord 8 ganger så høy smittefrekvens og nesten 20 ganger så høy innleggelsesfrekvens som den innfødte norske befolkningen.  Somaliere har 8 ganger så høy målt smittefrekvens og 11 ganger så høy innleggelsesfrekvens som den etnisk norske befolkningen. Irakere omtrent det samme.

Det er samtidig verdt å merke seg at innvandrerne har vært flinke til å teste seg. Andelen som hadde testet seg blant innvandrere i testperioden var 50,4% mot 51,3% blant personer uten innvandrerbakgrunn og hele 55,1% blant norskfødte med innvandrerbakgrunn. Med andre ord kan det vanskelig være mangelen på informasjon som forklarer overhypighet av covid blant disse innvandrergruppene.

Årsaken er ikke trangboddhet 

Når det gjelder mulige forklaringer på den sterke overhyppigheten av covidsmitte, innleggelse og død blant innvandrerne, er forskerne forsiktige. De tar forbehold om at datamaterialet er begrenset og at årsaksforholdene er komplekse og sammensatte. På samme måte som helsemyndighetene og myndighetene forøvrig, vegrer de seg for å trekke slutninger eller fremstille forhold som kan sette innvandrerbefolkningen i et negativt lys.

Forskerne lister en rekke mulige forklaringsvariable: 1. Sosiale miljøer, 2. Smittevernatferd og etterlevelse av råd, 3. Internasjonale reiser, 4. Bostedskommune, 4. Alderssammensetning, 5. Medisinske risikogrupper 6. Sosioøkonomiske forhold, yrke, husholdningsinntekt og utdanning, 7. Familiestørrelse og trangboddhet, 8. Genetiske forhold, 9. Språkferdigheter, oversettelser og bruk av tolk, 10. Digital kompetanse, 11. Referanseramme, tilhørighet og mediebruk, 12. Forhold som kan komplisere forebyggende arbeid og medføre forsinkelser i TISK-strategien, 13. Akkumulert sårbarhet og 14. Tilfeldigheter.

Uansett, slås det fast at sosioøkonomiske forhold som yrke, inntekt, utdanning, familiestørrelse og trangboddhet forklarer veldig lite av forskjellene i påvist smitte observert mellom ulike innvandrergrupper og personer født i Norge.

For innleggelser er betydningen enda mindre. Studier fra Danmark viser det samme. Sosionomenes forkjærlighet for trangboddhet og sosioøkonoiske forhold som forklaring viser seg å ha svært liten betydning som forklaring på overrepresentasjonen av covid blant innvandrere.

Mulige forklaringer og åpenbare bortforklaringer

Når det gjelder manglende norskferdigheter og lav digital kompetanse, mener forskerne basert på intervjuer med ledere i kommunene, smittesporere og representanter fra innvandrerbefolkningene, å konkludere med at dette har vært et omfattende problem.

Det foreligger imidlertid ikke kvantitative data som bekrefter dette, kun ustrukturerte kvalitative intervjuundersøkelser med så få respondenter at de nærmest må karakteriseres som anekdotiske tilbakemeldinger fra kommunalt ansatte, sosialarbeider og innvandrernes egne representanter.

Det forhold at hele 55,1% av norskfødte med innvandrerbakgrunn har testet seg mot 50,4% blant personer uten innvandrerbakgrunn, tyder imidlertid på det motsatte og at det ikke er mangelen på informasjon, norskferdigheter, digital kompetanse eller kunnskap om covid som spiller inn. Innvandrerne tester seg minst like mye som den innfødte norske befolkningen.

Videre spekuleres det om manglende tilhørighet, mediebruk, forsinket testing, svakere kjennskap til innvandrere og minoritetsmiljøer blant offentlige ansatte og tilfeldigheter kan bidra til å forklare overhyppigheten av covid blant innvandrerne. Dette er åpenbart bortforklaringer og det er påfallende.

Reisevirksomhet og religion

For når en studerer datamaterialet som foreligger er den åpenbare forklaringen på den markante overhyppigheten av covid blant innvandrergruppene fra MENA-landene at den skyldes importsmitte og det forhold at disse innvandrergruppene har fortsatt sin reisevirksomhet til hjemlandet under pandemien og tatt smitten med seg tilbake til Norge.

Det foreliggende datamaterialet viser en klar sammenheng mellom reiser og smitte blant innvandrergruppene. Det gjelder særlig blant de innreisende fra muslimske land i Asia der over 5% av de innreisende testet positivt. Til sammenlikning ligger nivået fra screeningtestinger i Norge på om lag 0,2%.

Det vil med andre ord si at smittefrekvensen hos innvandrere som har vært på reise til hjemlandet altså er 25 ganger høyere enn hva tilfellet er for etniske nordmenn.

Dette nevnes i rapporten hvor tiltak relatert til utenlandsreiser trekkes frem som et av rådene under forbehold om at man ikke vet «hvor mye av reiseaktiviteten til innvandrerne som skyldtes et høyere behov for nødvendige reiser og hva som eventuelt skyldtes svakere etterlevelse.»

Det nevnte forbeholdet er merkelig i lys av at det samme også må gjelde for en referansegruppe som innvandrere fra vestlige og asiatiske ikke-muslimske land. De reiser anslagsvis like mye, men har en langt lavere covidinsidens.

Religiøse og kulturelle faktorer diskuteres faktisk knapt i rapporten. Og det er påfallende. For er det èn faktor som er felles for alle innvandrergruppene med høy covid-insidens, så er det religion.

Det har imidlertid de 33 forfatterne bak rapporten valgt å overse. Religion er ikke nevnt blant de 14 «fenomener og forhold» som forskerne har valgt å gå nærmere inn på for å forklare den høye covidinsidensen blant enkelte innvandrergrupper.

Innvandrerne fra Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan som alle har høy covidinsidens både mht til smitte og innleggelser, er alle overveiende muslimer. Mens innvandrere fra USA, Finland, Sverige, Tyskland, Nederland og Kina ikke er det. De sistnevnte gruppene har faktisk lavere covidinsidens enn etniske nordmenn.

Kun i én studie, hvor innvandrergrupper fra hhv. Pakistan med høy covidinsidens, Somalia (høy) og tamilske innvandrere (lavere) sammenliknes, blir religion diskutert. Men religion blir ignorert som forklaringsfaktor. Det har åpenbart ikke slått forskerne at innvandrerne fra Pakistan og Somalia med høy covidinsidens er overveiende muslimer, mens tamilene med lavere covidinsidens er overveiende hinduer. Forskernes ignorans eller unnfallenhet er påfallende.

Allah’s vilje

En behøver ikke være sosialantropolog eller religionsviter for å skjønne at dette henger sammen med fundamentalistiske religioner vektlegging av predestinasjon. I islam er det ikke skjebnen, individets vilje eller tilfeldighetene som rår. Det er Allah og Allahs vilje som bestemmer om du får covid eller ikke. Det kan ingen gjøre noe med. I en slik kontekst legger myndighetenes anbefalinger og påbud om munnbind og avstand få føringer. Etterlevelsen av myndighetenes smittevernråd er derfor antakelig langt lavere blant religiøse muslimer enn blant andre folkegrupper. I juni kunne Aftenposten melde at 6 av 10 uvaksinerte i Oslo var født i utlandet, noe som bekrefter antakelsen over.

Bruk av munnbind er snarere å betrakte som et sosialt signal om at man trosser Allah og ikke tillegger Allahs vilje noen vekt. Det er ikke uten grunn muslimer sier ‘In Shallah’ (hvis Gud vil) i annen hver setning. Disse innvandrergruppene vil være mindre tilbøyelig til å følge opp myndighetenes smitteverntiltak, og de vil ha mindre og betenkelighetene med å utsette seg for smitterisiko ved reise tilbake til smitteutsatte regioner i hjemlandet. De legger rett og slett heller sin skjebne i Allahs enn i FHIs hender. I tillegg kommer muslimenes religiøse bønnepraksis med hyppige ansamlinger av store grupper menn i moskéene, noe som antakelig også bidrar til økt covidsmitte.

Er det berøringsangst for det åpenbare, men politisk kontroversielle, som har forhindret forskerne å drøfte religion som forklaringsfaktor? I så fall er det svært problematisk.

Forskning med filter

FHI-rapporten inneholder en rekke normative utsagn som skjemmer og tilslører dens faglige innhold. Rapporten åpner i første setning faktisk med å si at «Pandemien har rammet innvandrerbefolkningene i Norge hardt.» Det er ikke en uriktig påstand. Det er korrekt. Men det er et klart normativt utsagn som legger føringer utover det rent deskriptive forskerne har i oppgave å beskrive. Slike utsagn har ikke noe i en vitenskapelig rapport som dette å gjøre.

Rapporten kunne like gjerne åpnet med å slå fast at de muslimske innvandrerbefolkningene fra Asia og Afrika har påført det norske samfunnet høyere helsemessige, samfunnsmessige og økonomiske skadevirkninger fra covidpandemien enn vi ellers ville hatt om de hadde fulgt de samme rutinene som den øvrige befolkningen. Det er ikke uriktig. Ut i fra det forskningsmateriale som er fremlagt er det full dekning for påstanden. Men det er også en normativ påstand som hører hjemme i en politisk kontekst og ikke i en vitenskapelig rapport om hva som forårsaker de høye covidratene i enkelte innvandrergrupper.

FHIs filtrerte fremstilling og drøfting av årsaksforholdene er problematisk i et forskningsetisk perspektiv fordi forskningen skal forholde seg til fakta og beskrive virkeligheten slik den er, enten de funn som gjøres er behagelige eller ubehagelige, politisk korrekte eller ukorrekte eller om de kan virker stigmatiserende for noen eller ikke. Forskningen skal beskrive, men ikke legge føringer for hvilke valg politikerne tar. Det er politikernes oppgave.

Og det er problematisk i et politisk og forvaltningsmessig perspektiv fordi et utredningsarbeid som dette, som berører et omfattende og kritisk samfunnsproblem som en pandemi, skal legge et best mulig grunnlag for politiske og administrative beslutninger og vedtak slik at de folkehelsemessige, samfunnsmessige og økonomiske skadevirkningene av pandemien kan reduseres og håndteres mest mulig effektivt. Det vanskeliggjøres dersom vesentlige forhold søkes feid under teppet.

Og det er ikke minst problematisk i et demokratiperspektiv. Om de funn som gjøres kan virke ubehagelige for enkelte politikere eller politiske partier, eller virke stigmatiserende for enkelte innvandrergrupper må det hensynet vike for flertallets rett til å bli holdt best mulig informert om hvilke forhold i samfunnet som gjelder slik at de kan foreta opplyste politiske valg f.eks. når det gjelder befolknings- og innvandringspolitikken.

Av de 20 anbefalingene rapporten munner ut i, er det ingen som adresserer de dysfunksjonelle forholdene knyttet til islam og muslimsk religiøs praksis. I Anbefaling 20 heter det at «Informasjon om hvilke befolkningsgrupper eller miljøer som rammes hardest i en pandemi, bør formidles til offentligheten. Stat og kommune bør ikke holde tilbake informasjon om miljøer som er hardt ramme.»

Dette er det ikke vanskelig å være enig i. Men det kan ikke stoppe der. Det er ikke bare interessant og viktig å vite hvilke befolkningsgrupper det gjelder.

Det er like viktig at forskerne er åpne med å forklare hvorfor disse befolkningsgruppene har langt høyere covidinsidens slik at det kan iverksettes effektive tiltak for å få covidsmitten ned i disse gruppene – og dermed redusere skadevirkningene for samfunnet for øvrig.