Alternativt Forum

I første versjon av denne artikkelen kom jeg i skade for å skrive at ‘Putin kommer ikke til å invadere Ukraina’. Lik selvoppnevnte spåkoner før meg tok jeg grundig feil.

Spekulasjonene går nå på høygir mht. hvordan scenarioet i Ukraina kommer til å utspille seg. Russerne har 150.000 soldater oppmarsjert langs grensen til Ukraina. Alle tenketanker og sikkerhetspolitiske forskningsmiljøer med respekt for seg selv, har en formening om hva som kommer til å skje, til og med presist når, hvor og hvordan.

Les også: Putin: Russland står overfor en «stor trussel» og vurderer å anerkjenne Øst-Ukraina

Men om Putin har mer enn kapasitet nok til å angripe Ukraina, består en militær trussel av så vel intensjon som kapasitet. Bare Putin og hans innerste krets kjenner deres virkelige intensjoner, deres posisjoner og forhandlingsstrategi. Og om forsvarsplanlegging er noe mer enn avansert spådomskunst, er det langt fra eksakt vitenskap, selv om noen liker å gi inntrykk av det motsatte.

Men vi kan høre på hva russerne sier. Og vi kan resonnere oss frem til hva Russland ønsker ved å søke å forstå russiske sikkerhetsinteresser. Og historien og erfaringen kan gi oss noen ledetråder med hensyn til hva som regulerer forholdet mellom statene i Europa og hva som påvirker balansen i det europeiske sikkerhetsbildet.

Historien har riktignok sine begrensninger når det gjelder å forstå og forutsi fremtiden. Politikerne har en tilbøyelighet til å trendfremskrive nåsituasjonen, særlig om den er preget av fred og stabilitet. Det koster lite, men det fører ofte galt avsted. Historien er ikke lineær. Den gjentar seg heller ikke, selv om det er mye gammelt i det nye.

Innenrikspolitiske og sosiokulturelle forhold, den militærteknologiske utvikling, endringer i handelspolitiske relasjoner og økonomiske styrkeforhold, migrasjon og demografiske endringsprosesser skjer gradvis og over tid og fører noen ganger til uventede og kvalitative skift i sikkerhetsbildet. Murens fall i 1989, Sovjetregimets kollaps i 1991 og avviklingen av Den kalde krigen er et godt eksempel.

Dette skiftet representerte en av de mest omfattende og dramatiske samfunnsmessige endringene i Europa i moderne tid og representerer et tidsskille hva angår europeisk sikkerhet. Det var det ingen i Vesten som forutså inntil det hele var en realitet. Det vitner litt om historiens utilregnelighet og etterretningsmiljøenes utilstrekkelighet.

Men historien og erfaringen er alt vi har. For situasjonen i Ukraina har ikke oppstått i et historisk vakuum. Den er ikke et resultat av tilfeldigheter, Putins forgodtbefinnende eller hans onde hensikter. Utviklingen i sikkerhetsbildet i Europa følger i en viss grad en forutsigbar regi.

Den er først og fremst et resultat av geopolitiske forhold, realpolitikk og objektive sikkerhetsinteresser og motsetningsforhold som brytes mot hverandre og som vi til noen grad kan lese ved å tid om annen ta en kikk i bakspeilet.

Tretti år med globaliseringspolitikk

Sovjetunionens kollaps og Den kalde krigens endelikt ble retningsgivende for Francis Fukuyamas berømte tese og fremtidsprediksjon i 1992 om at ‘historien er død’ og at den politiske og økonomiske integrasjonen mellom statene var kommet så langt at Europa i overskuelig fremtid kunne forvente velstand og vekst og ‘fred i vår tid’. 

Fukuyama fanget tidsånden, og dette tankegodset fikk umiddelbart almen tilslutning blant Vestens politiske ledere og regjeringer. Det førte til en nærmest uhemmet fremtidsoptimisme og en nedprioritering av nasjonalstaten og grensenes betydning samt en omfattende overføring av politisk beslutningsmyndighet og -kompetanse fra de respektive lands folkevalgte nasjonalforsamlinger til internasjonale konføderasjoner og organisasjoner, først og fremst EU og FN.

Økonomisk og handelspolitisk førte globaliseringspolitikken til overføring av verdikjeder, produksjonskapasitet og arbeidsplasser fra de vestlige industriland til lavkostland som Kina og de nye vekstøkonomiene i Sør. Den førte til en endring i varestrømmene og en grunnleggende omstrukturering av verdenshandelen.

Sikkerhetspolitisk innebar globaliseringspolitikken en massiv nedbygging av det nasjonale forsvaret i hele Vest-Europa. Det ble i stedet overlatt til NATO, dvs. i realiteten til USA, som dekker nær ¾ av NATOs samlede forsvarsutgifter. USA har imidlertid, som global stormakt, offensive nasjonale sikkerhetsinteresser som ikke nødvendigvis i ett og alt er i samsvar med de europeiske medlemslandenes mer defensive sikkerhetsbehov.

Sammen med USA og EU har NATO ekspandert mot øst inn i Russlands tidligere interessesfære og utvidet antallet medlemsland med 14 nye land til totalt 30. De nye medlemslandene var, med få unntak, tidligere Warszawapakt-land. NATO utvidet dessuten sitt engasjementsområde og sin defensive forsvarsdoktrine av Europa til å engasjere seg mer offensivt i de USA-ledede krigene mot terror i Midtøsten, i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

Historien var ikke død

De samfunnsmessige konsekvensene av drøyt tretti år med globaliseringspolitikk har vært store i Europa så vel som i USA.

Eksporten av industri og arbeidsplasser til lavkostland har ført til vekst og enorm velstandsøkning i Kina og andre land i Sør og ført til økt inntektsulikhet i Vesten, mens industriarbeiderne og den lavere middelklassen i USA og store deler av Vest-Europa har sett arbeidsplasser forsvinne og tidligere reallønnsvekst stagnere.

Omstruktureringskostnadene og omfordelingseffektene som har fulgt globaliseringen har naturlig nok ført til sterk misnøye i de lag av befolkningen som har måttet bære kostnadene. I USA har det fremprovosert en motreaksjon i form av den brede oppslutningen om ‘America first’-politikken til Donald Trump og felttoget mot den etablerte politiske klasse og den nye globale eliten.

I Europa har integreringsprosessen i EU og overføringen av politiske beslutninger til Brussel, i tillegg ført til et voksende demokratisk underskudd nasjonalt og lokalt. Dette har lagt grunnlaget for fremveksten av det som betegnes som de ‘høyrepopulistiske’ partiene i Vest-Europa, men som i realiteten og på samme måte som i USA, representerer en bred folkelig protest mot elitenes globaliseringspolitikk og dens konsekvenser.

Sikkerhetspolitisk har den raske ekspansjonen av NATO og EU mot øst og inn i tidligere russisk interessesfære ikke ført til ‘fred i vår tid’, noe folkemordet i Bosnia i 1995 og de russiske intervensjonene i Georgia i 2008, Ukraina i 2014 og den russiske styrkeoppbyggingen langs Ukrainas grenser nå i 2022, vitner om.

I et historisk og realpolitisk perspektiv, og løsrevet fra folkeretten og enhver stats suverene rett til selv å bestemme sine allianseforhold, kan Russlands agering i forhold til Ukraina vanskelig ses som noe annet enn en forutsigbar sikkerhetspolitisk motreaksjon på NATO og EUs utvidelse mot øst. Russland søker nå å trekke en rød strek for ytterligere amerikanskledet ekspansjon inn i tradisjonell russisk interessesfære.

Globaliseringen har styrket Kinas økonomi og bidratt til at Kina nå kan føre en sterkt ekspansiv utenriks- og handelspolitikk. Samtidig har det ført til et splittet og svekket USA innenrikspolitisk som nå blir utfordret utenrikspolitisk av et økonomisk og militært styrket Kina i Sørkinahavet, i tillegg til den pågående konflikten med Iran i Gulfen og et Russland som nå søker å gjenvinne likevekten i Europa.

USAs rolle som garantimakt for den liberale verdensorden og for fred i Europa er svekket. Den sikkerhetspolitiske likevekten i Europa er kommet i ulage. Integrasjonsprosessen i Europa er stoppet opp og EU viser klare oppløsningstendenser. Samtidig har supermaktene suspendert de store nedrustningsavtalene.

I tillegg har de USA-ledede NATO-intervensjonene i Midtøsten bidratt til en folkevandring mot Europa som er i ferd med å endre Europas demografi, som truer de europeiske velferdsstatene og som legger grunnlaget for stadig økede samfunnsmessige spenninger og politiske konflikter.

Historien er åpenbart langt fra over. Globaliseringspolitikken som fulgte i kjølvannet etter Den kalde krigen har bidratt til å destabilisere de europeiske landene og ført Europa til randen av storkrig. Det er delvis selvforskylt selv om Putin ikke kan fratas ansvaret for invasjonen i Ukraina og det eklatante bruddene på folkeretten.