Alternativt Forum

Putin er åpenbart en kald, kalkulerende og kynisk fisk som ved invasjonen i Ukraina på nytt setter Europa i brann, USA og NATO på krigsfot og hele verdensfreden i fare.

Men kortsiktige vestlige politikere og naive forsvarsplanleggere må ta sin del av ansvaret for i det hele tatt å gjøre Russlands grove brudd på folkeretten mulig. Russland har invadert Ukraina fordi Russland kan, og hovedsaklig av følgende fire grunner:

Først og fremst fordi vi i tiltroen til den liberale rettsorden har neglisjert at det er makten som rår i internasjonal politikk og ikke folkeretten. Dernest fordi Vesten har rustet ned mens Russland har rustet opp. I tillegg kommer at globaliseringspolitikken siste tre ti-år har svekket Vesten relativt sett. Det samme har også en klima- og energipolitikk som har økt Europas avhengighet av russisk gass og gjort USA på nytt avhengig av import av olje.

Det er makten og realpolitikken, ikke folkeretten og vestlige verdier og ideologisk drevne forestillinger om demokrati og en liberal verdensorden som regulerer forholdet mellom statene i internasjonal politikk.

Som alltid, særlig når stormaktenes sikkerhetsinteresser eller andre strategiske eller vitale interesser står på spill, er det makta som rår.

Folkeretten var allerede langt utviklet før første verdenskrig da den med et pennestrøk ble satt til side av et ekspansjonistisk Tyskland. Folkeforbundet kunne heller intet gjøre for å forhindre 2. verdenskrig.

Mens internasjonal rett tilsynelatende må kunne sies å ha stått relativt sterkt under Den kalde krigen, først og fremst som en følge av utviklingen av kjernevåpen og etableringen av terrorbalansen mellom stormaktene samt nedrustningsinitiativene bl.a. i regi av KNE og KSSE, men også i kraft av FNs mer sentrale rolle, er den sikkerhetspolitiske balansen i Europa i stigende grad kommet ut av likevekt i perioden etter Sovjetunionens kollaps og Den kalde krigens slutt tidlig på 90-tallet.

Russland har angrepet Ukraina fordi et totalitært og revisjonistisk Russland åpenbart mener det er legitimt å gjenopprette innflytelsessfærene i Europa etter 2. verdenskrig, fordi Russland tenker geopolitikk og mener NATO og EU har ekspandert inn i tidligere russisk interessesfære og fordi NATO og USA fremstår som relativt sett stadig mer svekket i tiden etter Den kalde krigen.

Det kan ikke underslås at det amerikanske rakettskjoldinitiativet og utviklingen av vestlig stealth-teknologi har påvirket den kjernefysiske terrorbalansen i Russlands disfavør. Legitimeringen av forkjøpsangrep, først fra USAs side, deretter Frankrike og til sist Russland virker også destabiliserende. Det kan heller ikke bortforklares at NATO og EUs ekspansjon mot øst inn i de tidligere Warzhawapakt-landene, bidrar til å redusere varslingstiden og den strategiske dybden for Russlands vedkommende.

Det er også et faktum at Russland har bygd opp og modernisert sine militære styrker med stigende råvarepriser siden 2002, mens de europeiske NATO-landene uten unntak og Norge inklusive, har bygd forsvaret sterkt ned siden 1990.

Vesten har, med andre ord, søkt å styrke egen sikkerhet, samtidig som evnen til å sette makt bak denne strategien er svekket. Dette er blitt oppfattet av et russisk regime, som tenker geopolitikk, som tiltak som stadig går på bekostning av russisk sikkerhet.

Les også: Kan noe stoppe Putin nå?

Vi har rett og slett glemt det gamle romerske ordtaket ‘Hvis du vil ha fred, så forbered deg på krig!’ En folkerett som ikke er beskyttet av militærmakt, FN eller noen annens, er like absurd som en rettsstat uten domstoler og politimyndigheter som kan håndheve og sette sivil voldsmakt bak lov og orden.

Samtidig fremstår USA, som verdens ledende militærmakt og den fremste garantimakten for internasjonal rettsorden og som både NATOs og Norges sikkerhet er avhengig av, som mer politisk splittet, svekket og mer isolasjonistisk enn noensinne etter 2. verdenskrig.

Det har sammenheng med globaliseringspolitikken som er ført de siste tre ti-år etter Den kalde krigens slutt. Liberaliseringen av verdenshandelen har bidratt til økonomisk vekst, men endret det økonomiske maktforholdet til fordel for Russland, Kina og andre lavkostland på bekostning av de vestlige land.

Samtidig har liberaliseringen av eksportrestriksjonene på sensitiv vestlig teknologi som også kan anvendes til militære formål, bidratt til å redusere USAs militærteknologiske forsprang fra Den kalde krigens tid til fordel for både Russland og Kina.

Utviklingen av presisjonsstyrte hypersoniske kryssermissiler, som i løpet av minutter uhindret kan utslette ethvert strategisk mål hundrevis av kilometer unna, representerer et militærteknologisk paradigmeskifte som både påvirker balansen i konvensjonelle våpen i Europa og den kjernefysiske terrorbalansen mellom stormaktene.

Her ligger russerne allerede en hestelengde foran amerikanerne. Presisjonsstyrte kryssermissiler brukes nå i stort omfang i den innledende fasen av krigen, ikke bare for å ta ut strategisk viktige kapasiteter, men for å svekke de ukrainske styrkenes kommandolinjer og kampmoral.

Det er, med andre ord, ikke tilfeldig at angrepet på Ukraina kommer akkurat nå i disse tider. Det vil heller ikke forbause om situasjonen mellom Kina og USA i Sørkinahavet tilspisses ytterligere eller om Kina tar seg til rette overfor Taiwan.

Vestens ambisiøse klimapolitikk har dessuten drevet opp energiprisene og ført til økt avhengighet av russisk gass og olje.

Schröder-regjeringens vedtak i 1990 om å avvikle kjernekraften i Tyskland innen 2022, som UK og flere andre vesteuropeiske land entusiastisk har sluttet seg til, har gitt russerne nok et kraftig verktøy i den sikkerhetspolitiske verktøykassen. Det er fint for Russland og for norske statsfinanser, men dårlig for europeisk sikkerhet.

Det samme gjelder USA, som var selvforsynt med olje og gass, men som på nytt er blitt importavhengig ved at Biden-administrasjonen besluttet å stoppe utbyggingen av skiferfeltene samt Keystone-rørledningen til Canada. Biden-administrasjonen har nå gjenopptatt importen av olje fra Russland.

Det er viktig for enhver nasjon å forstå sin historie og sine omgivelser. For å kunne ivareta egne interesser, og for å unngå å bli gjort til objekt for stormaktenes interesser, er det særlig viktig for et lite og geopolitisk utsatt land som Norge å forstå våre allierte såvel som våre motparter.

Etter 1990 synes denne erkjennelsen å ha vært dårlig forstått i UD. Norsk utenrikspolitikk har i stedet vært drevet av hybris, den såkalte ‘engasjementspolitikken’ og ambisjonen om Norge som humanitær stormakt. Den har vært styrt av humanismens verdier, en naiv tiltro til folkeretten og en manglende forståelse for geopolitikken realiteter.

Det har også vært dårlig forstått i FD. Det sterkt reduserte forsvaret vi har endt opp med i dag er et resultat av denne virkelighetsflukten. Nedbyggingen av forsvaret har vært basert på antakelsen om at Russland etter Sovjetunionens kollaps var på vei til stabilt demokrati og at integrasjonen mellom statene i Europa var kommet så langt at vi kunne påregne fred i Europa i overskuelig fremtid.

Det forsvaret vi har endt opp med i dag er basert på ren ønsketenkning og at tiden for territoriell krigføring og okkupasjon av landområder er over, og at militære konfrontasjoner er redusert til kriser og konflikter av redusert omfang og varighet.

Som folkemordet i Bosnia i 1995 og de russiske intervensjonene i Georgia i 2008, Ukraina i 2014 og nå den russiske invasjonen i Ukraina til fulle vitner om, har det vist seg å være grunnleggende feil.

FD, FFI og våre sikkerhetspolitiske fagmiljøer kan ikke påstå at de ikke er blitt advart. Det vi nå ser utspille seg i Ukraina er det blitt advart mot siden 2004.

Det er på høy tid å våkne opp og forsere gjenoppbyggingen av den nasjonale forsvarsterskelen og oppfylle våre forpliktelser iht. artikkel 3 i NATO-traktaten, før det er for sent.