Alternativt Forum

Den relativt sett stabile situasjonen i Europa under Den kalde krigen er brakt ut av likevekt. Mange av trekkene vi kjenner fra den gamle balansepolitikkens tidsalder, fra før første verdenskrig, trer nå tydeligere fram igjen i det europeiske sikkerhetsbildet. Krigen i Ukraina, bør således ikke overraske.

I ‘Sinking globalization’ i Foreign Affairs, 2005 vol. 84, No. 2, lister Niall Ferguson fem slående paralleller mellom situasjonen i verdenspolitikken i dag og situasjonen før 1914; ”1) supermakt ‘overstretch’, 2) stormaktrivalisering, 3) ustabile allianseforhold, 4) røverstater som sponser terror og 5) fremveksten av revolusjonære terroristorganisasjoner.” Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i verden anno 2022.

USA har 11 hangarskipsgrupper, like mange som alle andre land til sammen. Men et splittet, svekket og mer isolasjonistisk USA vil slite med å holde sikkerhetssituasjonen i Europa, den spente situasjonen i Sørkinahavet og konflikten med Iran i Gulfen under kontroll samtidig. Supermakten USAs evne til global maktprojeksjon er svekket; dels av utenrikspolitiske- og dels av innenrikspolitiske grunner. USA er i ferd med å ‘overstrekke seg’ utenriks- og sikkerhetspolitisk. Det svekker den amerikanske sikkerhetsgarantien som forsvaret av Norge er basert på.

Globaliseringspolitikken har bidratt til økonomisk vekst også i Vesten, men har styrket og lagt til rette for et revisjonistisk og mer aggressivt Russland og et sterkt ekspansjonistisk Kina som nå utfordrer USAs stilling som verdenshegemon. En hybrisdrevet og fullstendig urealistisk klimapolitikk har svekket Vesten ytterligere ved å øke Vest-Europas avhengighet av russisk gass og ved at USA på nytt er gjort importavhengig av olje. Det innebærer at de norske oljeinstallasjonene i Nordsjøen er utsatte, i første omgang for cyberoperasjoner men også for sabotasje eller direkte angrep, dersom konflikten med Russland skulle eskalere og spre seg ytterligere.

De vesteuropeiske NATO-landene har rustet kraftig ned. Det og initiativet til et utvidet europeisk forsvarssamarbeid har svekket den euro-atlantiske dimensjonen i NATO. Samtidig fremstår NATO til dels som splittet i forhold til sanksjoner mot Russland mens vi globalt ser konturene av styrkede relasjoner mellom Russland, Kina og Iran. Vi er på vei tilbake til en multipolar verdensorden. De relativt stabile allianseforholdene under Den kalde krigen er i ferd med å komme i ubalanse. Det er ikke godt for et lite og geopolitisk utsatt land som Norge.

Nord-Korea har en fullstendig uforutsigbar enevoldshersker og bryr seg overhodet ikke om internasjonal folkerett. Prestestyret i Iran sponser internasjonal terrorisme ikke bare i Midtøsten, men også i Europa. Et stadig mer autokratisk og aggressivt Russland retter, sammen med et totalitært og ekspansivt Kina og mullah-regimet i Iran stadige cyberangrep mot vestlig infrastruktur. Det ser ikke ut til å bli færre røverstater. Samtidig er røverstatenes evne til å spre konflikter økt med den militærteknologiske utvikling og spredningen av kjernevåpen. Norge, inklusive Stortinget, er allerede flere ganger blitt rammet av cyberangrep fra ovennevnte til dels fiendtligsinnede stater.

Og kampen mot internasjonal terror har dårlige resultater å vise til. Amerikanerne måtte rømme hals over hode etter 21 år i Afghanistan og overlate landet til Taliban. ISIS er ikke bekjempet verken i Midtøsten eller Afrika samtidig som fundamentalistiske islamske terrorgrupper i Europa langt fra er under kontroll. Internasjonal terrorisme, er tilbake for fult i internasjonal politikk. Denne gang først og fremst fra fundamentale islamske organisasjoner. Det er noe vi antakelig vil bli rammet av i stadig større omfang.

Historien er ikke død. Europa rammes på nytt av voldsomme krigshandlinger. Det var ikke som våre militære planleggere og politiske ledere trodde, at territoriet hadde mistet sin betydning, at militære konfrontasjoner i Europa etter Den kalde krigen var redusert til mindre kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet og at landmaktstyrker hadde mistet sin relevans.

Grensene har ikke mistet sin betydning. Til tross for drøyt tre ti-år med globaliseringspolitikk er det flere land og samlet sett lengre grenser i Europa enn under Den kalde krigen. Dagens Europakart likner faktisk Europakartet fra før første verdenskrig.

Det samme gjør relasjonene mellom stormaktene i Europa med en global sjømakt (USA), et militært styrket Russland og en mer politisk integrert, men militært sett svekket landmakt (EU).

Samtidig viser Russlands invasjon i Ukraina, for dem som fortsatt måtte være i tvil, at tiden for territorielle og eksistensielle kriger ikke er over og at landmaktstyrker ikke har mistet sin relevans. Snarere tvert i mot. Det burde skremme vannet av våre forsvarsplanleggere.

Og det burde skremme vannet av våre stortingspolitikere som har avviklet den nasjonale forsvarsterskelen og bygd Hæren ned til et så lavt nivå at «den knapt kan forsvare en bydel i Oslo».

Det burde skremme, for mye kan tyde på at Europa er tilbake i balansepolitikkens farlige tidsalder.

Spørsmålet er om vi i dag har ledere som skjønner dette og som har mot og ryggrad til å gjøre det som er nødvendig for å ivareta landets og befolkningens sikkerhet?