Alternativt Forum

Når vitale eller eksistensielle interesser, som statenes sikkerhet står på spill, er det makta som rår og interesser og realpolitikk som regulerer forholdet mellom statene, ikke folkeretten, demokratiske verdier og humanismens idealer.

I tidsbildet rundt forrige århundreskifte, i koloni- og imperietidens siste fase, kommer dette særlig tydelig til uttrykk i stormaktenes konkurranse om å sikre sine innflytelsessfærer og skaffe seg kontroll over sin part av den del av verden som ennå ikke var kommet på faste hender.

Vi ser fortsatt rester av dette mønsteret i europeisk utenrikspolitikk og i stormaktenes forhold til deres tradisjonelle innflytelsessfærer i den tredje verden, først og fremst i Midtøsten, men nå også igjen på Balkan. Einar Masengs uferdige manuskript fra slutten av 60-tallet, med tittel ‘Utsikt over de nordeuropeiske lands utenrikspolitikk i de siste århundrer’, beskriver epoken godt.

Omskiftelige allianser

Den gamle trekantkonstellasjonen mellom en sterk atlantisk sjømakt (tidligere UK, i dag USA), en sterk kontinental europeisk landmakt (tidligere Tyskland, før det Frankrike og i dag ambisjonene til EU) samt Russland i øst, trer nå på nytt tydeligere frem. Russland med sine enorme landområder er slik sett det faste hjørnet i denne makttrekanten.

Etter å ha vært den sterkeste landmakten på det europeiske kontinent i flere hundre år frem til 1870, var Frankrike etter århundreskiftet den svakeste av de europeiske stormakter og konstant truet av Tysklands landmakt i nord-øst. Samtidig konkurrerte de to kontinentale stormaktene om innflytelsen i Nord-Afrika og i Midtøsten. Behovet for å beskytte bakdøren og binde Tysklands krefter mot øst, var hovedårsaken til den fransk-russiske alliansen i 1892.

Tysklands tilnærming til Russland omkring århundreskiftet bidro imidlertid til at Russland kunne frigjøre sine ressurser i Europa for å realisere sine ambisjoner i det fjerne Østen, særlig i forhold til Korea. Fra Tysklands side var tilnærmingen til Russland drevet av behovet for å lette trykket av de store stående russiske styrkene mot deres egen østgrense. Det bidro også til at både Tyskland og Russland fikk sin sårbare nordflanke gjensidig bedre dekket mot eventuelle engelske flåteoperasjoner i Østersjøen.

Som den dominerende sjømakten, var det på mange måter Storbritannia som bestemte agenda og foresto dynamikken i det europeiske sikkerhetsbildet. I dag er det USA som med sine 11 hangarskipsgrupper og enorme forsvarsbudsjett har kapasitet til å drive global maktprojeksjon og som opptrer som garantimakt for EU og de Vesteuropeiske NATO-lands sikkerhet.

Det bidrar til stabilitet, men representerer også et labilt elementet om presset på Russland blir for stort eller om det svekkes gjennom amerikansk isolasjonisme.

Russlands skiftende orientering

Mens det på 1800-tallet hadde vært Storbritannias politikk å holde Russland unna Europa, ble det på begynnelsen av 1900-tallet Storbritannias mål å dra Russland tilbake til Europa og bort fra britiske interesseområder i Fjerne Østen.

Omkring 1900-1901, innledet Storbritannia alliansebestrebelser overfor Tyskland. Hensikten var å bryte alliansen mellom Tyskland og Russland for dermed å trekke Russland tilbake mot vest. Da dette mislyktes, etablerte Storbritannia alliansen med Japan i 1902.

Tilnærmingen mellom Tyskland og Russland førte til at Frankrike ga opp sine interesser i Asia til fordel for Storbritannia, for dermed å sikre seg støtte fra Storbritannia mot press fra landmakten Tyskland i Europa. Til gjengjeld ga Storbritannia sin støtte til Frankrike i Marokko hvor Storbritannia tidligere hadde støttet Tyskland.

Da krisen i øst var på sitt høyeste, utnyttet Østerrike Russlands engasjement i øst og dets frykt for å åpne en ny front på Balkan, til sin egen fordel. Kort tid før krigen mellom Russland og Japan brøt ut i Manchuria i 1904, fikk Østerrike Russland til å ta avstand fra de voksende panslaviske selvstendighetsbevegelsene som hadde vokst frem i Balkanstatene og særlig i Makedonia. Tyskland ønsket ikke noen deling av Balkan mellom Russland og Østerrike, og ville for enhver pris unngå et stort Serbia og et russisk-kontrollert Tyrkia.

De historiske linjene helt frem til konflikten på Balkan blusset opp igjen på 1990-tallet er således lange og i aller høyeste grad fortsatt levende. I nyere tid har de kulminert med folkemordet i Bosnia i 1995, de russiske intervensjonene i Georgia i 2008, det som tilnærmet var en annektering av Krim i 2014 og nå med invasjonen i Ukraina.

De lange linjene er noe de fleste glemmer når europeisk sikkerhet diskuteres. Balkan og utfarten av Svartehavet i sør-øst har lenge vært et geopolitisk brennpunkt i maktforholdet mellom stormaktene på samme måte som Østersjøen og Baltikum i nord-vest og Norge og Barentshavet under 2. verdenskrig i nord, under Den kalde krigen og fortsatt er det i dag.

Stredenes strategiske betydning

Evnen til global maktprojeksjon har nær sammenheng med adgangen til verdenshavene. Det gjelder ikke minst landmakten Russland, verdens største land. Derfor har stredene hatt og fortsatt har stor betydning for Moskva som for Washington og nå etter hvert for Kina.

”De makter som arbeidet for å holde den russiske kolossen nede, har satt inn sine maktmidler i disse avsnittene og spesielt i de trange defileer, som den russiske trafikken måtte passere gjennom,” skriver Maseng. Betydningen av de ulike stredene har imidlertid endret seg over tid.

Bosporos og utfarten fra Svartehavet var viktigst for Russland i første halvdel av 1800-tallet. Behovet for kontroll med Det japanske hav og Koreastredet var foranledningen til den russiske-japanske krigen i 1904-05. Russland har siden tidlig på 1800-tallet hatt en ambisjon om tilgang til Den persiske gulf, noe relasjonene mellom Moskva og Teheran preges av den dag i dag. Utfarten fra Østersjøen kom til å spille en større rolle mot siste halvdel av 1800-tallet og frem til 2. verdenskrig.

Det var ikke uten grunn Hitler sikret seg kontroll over Danmark og Norge i den tidlige fasen av 2. verdenskrig. Dermed sikret Tyskland seg kontroll både over innfarten til Østersjøen og den utsatte bakdøra til Berlin og krigsindustrien i Ruhrgebiet, skipningen av den svenske jernmalmen over Narvik til Tyskland samt kontroll over Nord-Atlanteren og kunne dermed, i krigens senere fase, effektivt true de allierte forsyningslinjene til Sovjet og Østfronten over den isfrie havnen i Murmansk.

Norges strategiske betydning er økt, ikke minsket

Den strategiske betydningen av Norge og norske havområders utsatte geopolitiske beliggenhet samt viktigheten av å ha kontroll med Nord-Atlanteren og GIUK-gapet mellom Grønland, Island og UK ble ikke noe mindre under Den kalde krigen. Det tvert i mot økte.

Den militærteknologiske utviklingen med atombomben i 1945 og nøytronbomben i 1954, og deretter med etableringen av terrorbalansen og stormaktenes gjensidige evne til å utslette hverandre, førte Norge midt i ‘skuddlinjen’ ved at Russland ‘naturlig nok’ plasserte Nordflåten, angrepsubåtene og den strategiske viktige 2.slagsflåten av ubåter i isfrie havner i Murmansk og på Kola-halvøya med tilgang til verdenshavene.

I tillegg har russerne plassert hovedtyngden av de landbaserte utskytningsrampene for interkontinentale atomvåpen, igjen ‘naturlig nok’, nordvest i Russland hvor de raskest kan nå sine mål i befolkningssentra på den amerikanske østkysten. De må passere Den skandinaviske halvøy og norsk luftrom noe som gjør NATO-landet Norge utsatt.

Norsk basepolitikk og de selvpålagte norske sikkerhetspolitiske restriksjonene har imidlertid bidratt til å berolige russerne som ‘naturlig nok’ er sensitive til alle initiativ som kan forrykke den skjøre kjernevåpenbalansen mellom Russland og USA.

Realiteten er imidlertid at Norges utsatte posisjon, i et av verdens geopolitiske brennpunkt,  ikke er noe mindre i dag enn under Den kalde krigen, i tiden før 2. verdenskrig eller i balansepolitikkens tidsalder før 1914.

I våre nære havområder er i tillegg anslagsvis 25 % av verdens antatte petroleumsressurser og noen av verdens største marine proteinkilder lokalisert. Disse ressursene vil det antakeligvis komme til å bli rift om i nær fremtid, noe som forsterker vår utsatte stilling ytterligere.

Stortingets ansvar

Det er derfor grunn til å hevde at Norge ligger minst like utsatt til for å bli objekt for stormaktenes interesser som Ukraina på Balkan og de baltiske landene ved Østersjøen.

Det er imidlertid dårlig forstått av dagens generasjon av norske stortingspolitikere. De har så godt som avviklet det nasjonale forsvaret under den forutsetning at Norge har mistet sin strategiske betydning etter Den kalde krigen.

Det er en gigantisk sikkerhetspolitisk feilslutning som den russiske invasjonen i Ukraina bør være en påminnelse om, og som det nåværende Stortinget er ansvarlig for å rette opp med alle midler og uten opphold snarest mulig.