Alternativt Forum

Først og fremst at de sikkerhetspolitiske forutsetningene som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen rundt årtusenskiftet var grunnleggende feil, noe som har ført til at det forsvaret Norge har endt opp med i dag både er for lite og feil innrettet.

Det var ikke riktig at Russland etter Sovjetunionens oppløsning var på vei til stabilt demokrati. Russland har, under Putins styre, tvert i mot utviklet seg i totalitær retning. De demokratiske rettighetene er sterkt innskrenket. Det Russland vi ser i dag kan best beskrives som et kleptokratisk elitevelde.

Det var heller ikke riktig at Norge etter Den kalde krigen hadde mistet sin strategiske betydning. Den økte spenningen mellom stormaktene, de enorme hittil uutnyttede ressursene i Polhavet og en eventuell åpning av en langt kortere ferdselsled mellom Europa og Asia langs Norskekysten og nord om Russland, har økt og ikke minsket den strategiske betydningen av Norge og norske territorialfarvann.

Og det er ikke riktig at solidariteten i NATO, som norsk sikkerhet i dag hviler på, er absolutt og udelelig og noe vi kan stole fult og helt på til enhver tid og i enhver sammenheng. NATO er avgjørende for norsk sikkerhet, men USAs evne til å garantere for norsk sikkerhet er svekket og USAs vilje til å engasjere seg i en krig i Europa vil variere med ulike administrasjoner og med innenrikspolitiske forhold i USA.

Og sist, men ikke minst, viser folkemordet i Bosnia i 1995, intervensjonen i Georgia i 2008 og Krimhalvøya i 2014 og nå den russiske fullskala invasjonen av Ukraina i 2022, med all mulig tydelighet at forutsetningen om at den økonomiske og politiske integrasjonen i Europa var kommet så langt at vi kunne påregne fred i Europa i overskuelig fremtid, var fullstendig feil.

Den russiske invasjonen i Ukraina viser med all mulig tydelighet at den sikkerhetspolitiske analysen i bl.a. St.prp. nr. 45 (2000-2001), St.prp.nr. 55 (2001-2002), St.prp.nr. 42 (2003-2004) og Forsvarsdepartementets strategiske konsept ‘Styrke og relevans’ i 2004, ikke bare var misvisende. Den var grunnleggende feil.

Dermed ble selvsagt de militærfaglige rådene i FS2000, MFU2003, FS2007, som vårt nåværende forsvar er et resultat av, også feil. Det forsvaret vi har endt opp med er inadekvat og uegnet til å forsvare Norge. Det er rett og slett for lite. Og det er feil innrettet.

Med Forsvarsreformen rundt årtusenskiftet ble mobiliseringsforsvaret avviklet og med det nesten hele landmakten samt vernepliktinstituttet. Det førte til en Hær «knapt stor nok til å forsvare en bydel i Oslo», en verneplikt redusert til under 1/3 av årskullene, noen få kapasiteter egnet til overvåking og suverenitetshevdelse samt de kostbare F35 jagerflyene som kun har mening integrert i allierte forband.

Begrunnelsen var at militære konfrontasjoner i Europa var redusert til «mindre episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet», og at eksistensielle territorielle kriger på det europeiske kontinentet kunne avskrives for all fremtid som en umulighet, samt at det hadde funnet sted et «militærteknologisk paradigmeskifte», bl.a. med utvikling av presisjonsstyrte kryssermissiler som hadde gjort landmaktstyrker overflødige.

Men er det noe den russiske invasjonen i Ukraina i skrivende stund på dag 14 av det russiske felttoget har demonstrert til fulle, så er det at tiden for territorielle kriger på det europeiske kontinentet langt fra er over. Og er det noe de ukrainske styrkene har demonstrert til fulle, så er det hva et tilstrekkelig antall motiverte soldater på bakken og en befolkning med forsvarsvilje kan utrette selv med langt underlegne våpen.

Det åpenbare vi kan lære av krigen i Ukraina, og som den nye Forsvarskommisjonen ikke behøver å bruke mye tid på å finne ut, er å snarest mulig gjenoppbygge Hæren og Heimevernet og innføre almen verneplikt samt styre fremtidige materiellinvesteringer mot kostnads- og stridseffektive kapasiteter snarere enn å bruke opp kruttet på de dyreste og mest avanserte våpensystemene.

Dernest gjelder det å innrette forsvaret generisk i mindre, mobile og kostnadseffektive enheter som ikke er så lett å slå ut og som kan samvirke effektivt. Dernest gjelder det å ikke se oss blinde på Finnmark og Grense Jakobselv. Det betyr et forsvar som ikke vil være optimalt i noen situasjon, men som kan settes inn over alt etter behov og som vil gjøre det svært kostbart for en fiende å bli stående i landet.

For er det en erfaring vi har fått gjentatt på nytt i Ukraina, så er det at militær strategi følger  uventede og usannsynlige utviklingsbaner og at militære konfrontasjoner inntreffer når og hvor vi minst venter det. Mye tyder at vi ikke bare er tilbake til den spente situasjonen mellom stormaktene under Den kalde krigen, men at vi er tilbake til den farlige balansepolitikkens tidsalder fra før første og andre verdenskrig. Den nye forsvarskommisjonen har ingen tid å miste.

Utfordringen i norsk forsvarsplanlegging er imidlertid vel så mye av innenrikspolitisk som av utenrikspolitisk karakter. Vi har lenge manglet politiske ledere som evner å tenke langsiktig og strategisk, og sette landets og befolkningens sikkerhet fremfor mer kortsiktige og velgervennlige oppgaver.

Det store spørsmålet er om den nye Forsvarskommisjonen klarer å ta et oppgjør med de grove feilene i vår forsvarsplanlegging som forgjengerne har vært ansvarlig for? Når man ser på sammensetningen av kommisjonen er det liten grunn til optimisme.

Det er imidlertid å håpe at Ukraina nå er en alvorlig vekker. Lykken har lenge vært bedre enn forstanden. Mens det tar mange år å gjenoppbygge Forsvaret, kan sikkerhetsbildet endres over natten.

Det er ingen tid å miste.