Alternativt Forum

Russlands felttog i Ukraina må fordømmes, men enda viktigere er det å trekke de rette lærdommer av det som er skjedd.

Vi har i årevis lagt til grunn at «historien var slutt», i det minste i Europa. Og bare enda mer av alt som er riktig og bra, var det eneste vi kunne tenke oss som en fortsatt utvikling, ikke bare for oss selv, men også for resten av verden. De var på vei og skulle bli som oss.

Som ansvarlig for eksterne relasjoner i Nord-Europa og Eurasia var jeg med på å etablere Coca-Cola som det første vestlige private foretaket i tidligere Sovjetunionen tidlig på 90-tallet. Jeg ble farget av den samme euforien og fremtidsoptimismen som preget tidsånden etter Sovjetunionens kollaps.

Vi trodde russerne var på vei til noe bedre, at de skulle bli som oss. Når Coca-Cola og McDonalds nå har firt sine vimpler i Russland er det et signal om hvor feil en kan ta.

Russland er ikke en gang nesten blitt slik de nordiske land var for inntil få år tilbake. Russland minner tvert om mer og mer på en tsarstyrt mafiastat. Det er i hvert fall lenge til historien tar slutt i Russland.

Det kunne imidlertid diskuteres om den er slutt også i andre deler av Europa. Vesten plages av årtier med demografiske omveltninger, marginaliserte grupper, økende forskjeller, fremveksten av politiske eliter og politisk splittelse langs nye konfliktakser.

I 1992 vant en ung guvernør helt uventet presidentvalget i USA på slagordet, Its the economy, stupid! (Det er økonomien, din tufs!). Det ble starten på globaliseringen av økonomien med eksport av verdikjeder og arbeidsplasser til lavkostland i Asia. I Italia prøver ett av landenes mest prestisjetunge tidsskrift å forklare den uventede politiske utviklingen i Europa med slagordet, È la storia, stupido! (Det er historien, din tufs!) Historien er tilbake.

For det var ingen som egentlig forlot historien i 1990. Og uansett om endringene den gang var store og omfattende nok, brakte de bare med seg ny historie. Desto viktigere var det alt den gang å sortere ut, hva som virkelig ble endret, og hva disse endringene innebar på kort og lang sikt.

Den oppgaven var det få rent allment som klarte i Europa, og kanskje enda færre i her i Norge hvor velferdsstaten og politikerne ble ‘skjermet’ av tidligere uante oljeinntekter.

På område etter område ble mer historisk og erfaringsbaserte vurderinger og problemstillinger innen ulike politikkområder stilt i null. De ble mer eller mindre overlatt til seg selv eller til overnasjonale institusjoner som EU. Det fikk enorme konsekvenser på en rekke områder, fra industri, næringsliv og statens finanser til ikke minst utenrikspolitikk og forsvar.

I et Europa ‘utenfor historien’ var Norge uten spesiell enn si stor strategisk betydning, selv om noe som vanskelig kan karakteriseres som annet enn hybrisdrevet stormannsgalskap drev oss til å prøve å bygge internasjonalt omdømme som ‘humanitær stormakt’. Forsvaret kunne legges ned til fordel for fremveksten av et humanitær-politisk kompleks av tilsynelatende ‘frivillige’, men helt eller delvis statsfinansierte NGOer.

Det var uhistorisk og i strid med all erfaring. Det var uansvarlig og kortsiktig tenkt. Men det frigjorde midler til alle slags ‘gode’ formål og tilsynelatende moralsk høyverdige formål.

NATO ble forsøkt endret fra en kollektiv forsvarsallianse til å bli en ildrake, som statene i det posthistoriske univers skulle bruke i de deler av verden, hvor historien fortsatt holdt stand. For Norge spesielt, antok man at alle militære utfordringer et eventuelt forsvar av landet ville innebære, trygt kunne overlates til USA, uansett hva fremtiden måtte bringe.

Men var noe land virkelig ‘ute av historien’ så var det USA. Hvordan USA kunne være både ute av historien og samtidig dens vokter, med de enorme plikter og privilegia i den historiske verden det innebar, er trolig det største av alle mysteria i den postmoderne historie.

Dette mysterium fikk uansett til følge at Norge for alle praktiske formål, la ned sitt territorialforsvar og etterhvert tok bort flere av «særegenhetene» fra Den kalde krigen, som de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene. De var alle tiltak som skulle virke tillitsskapende og konfliktdempende i forhold til det som en gang hadde vært, den store trussel, Sovjetunionen.

Det russiske felttoget i Ukraina er det største, men ikke det første varsel om at vi ikke har vært gjennom en historiens endelige forløsning. Kriger på Balkan alt på 90-tallet burde fått oss til å se nøyere etter. Var ikke Balkan et særdeles viktig sted, rent historisk? Hvordan kunne vi egentlig tillate oss å avfeie Balkankrisene som en «perifer historisk arv»?

Uansett, dagens russiske felttog i Ukraina skulle med all tydelighet vise at våre analyser i dokument som St.prp. nr. 45 (2000-2001), St.prp.nr. 55 (2001-2002), St.prp.nr. 42 (2003-2004) og Forsvarsdepartementets underligste dokument noen gang, departementets strategiske konsept ‘Styrke og relevans’ i 2004, ikke bare var misvisende, men mystikkbasert og grunnleggende feil.

Det som i realiteten representerte en avvikling av landmakten og det territorielle nasjonale forsvaret, ble søkt fremstilt som en modernisering som skulle gi det norske forsvaret økt styrke og økt relevans.

Akkurat som de militærfaglige råd i FS2000, MFU2003, FS2007 fulgte de sin egen virkelighetsoppfatning og logikk, men var tøv og tant fra ende til annen. De ble alle skrevet etter krav og spesifikasjoner fra det som muligens var store mystiske begavelser, men rent faglig sett, dypt inkompetente politikere fra så vel Høyre som AP og av militærfaglige rådgivere som hadde suspendert historien, tusenårig erfaring og egen faglig integritet.

Det som ble igjen etter årtusenskiftets Forsvarsreform er en sterkt redusert landmakt med en Hær som knapt kan forsvare «en bydel i Oslo». Den har 28(!) kanoner og 24(!) for lengst utdaterte stridsvogner som fienden kan skyte tvers gjennom, til rådighet. Den har ikke noe luftvern og heller ikke tilgjengelig helikopterstøtte. Verneplikten er redusert til under 1/3 av årskullene. Soldatene manger ammunisjon og uniformer.

Dette har vi tillatt oss med den begrunnelse at militære konfrontasjoner i Europa i det posthistoriske ville reduseres til «mindre episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet». 

Store felttog og omfattende endringer i Europas geopolitiske struktur var avskrevet for all fremtid og dertil med en rent logisk helt overflødig, men likevel behagelig bekreftelse av et ‘militærteknologisk paradigmeskifte’ drevet frem av bl.a. presisjonsstyrte kryssermissiler som en gang for alle skulle gjøre landmaktstyrker overflødige.

Felttoget i Ukraina demonstrerer imidlertid at de fleste av våre håp og forventninger og logiske utledninger fra fullstendig gale premisser, ikke er oppfylt. Det er fullt ut mulig å se for seg europeiske felttog. Vi kan nå se det på TV i sanntid 24 timer i døgnet. Militærmakt er et særdeles krevende og uforutsigelig, men stadig vekk, et instrument som lar seg bruke og som vil bli brukt.

Ja visst finnes det presisjonsstyrte hypersoniske kryssermissiler, men fotsoldaten har fortsatt en påfallende høy stridsverdi. Og forsvarsviljen er fortsatt av stor strategisk betydning, og er fortsatt kanskje den største og viktigste av alle de mange ukjente størrelser i et felttogs mange likninger.

Desto mer pinlig, og minst like deprimerende, er det når FFI nettopp har utgitt en stor rapport som åpenbart bygger på de samme sikkerhetspolitiske vrangforestillingene og feilslutningene fra årtusenskiftet om at historien er død og at det er i den lavere delen av konfliktspekteret vi er dårligst forberedt.

De 13 forskerne ved FFI har arbeidet med ‘Forsvarsanalysen 2022’ i et år. De har åpenbart ikke kunnet se for seg muligheten av russernes massive invasjon i Ukraina. Rapporten ble ferdig og publisert pinlig ubeleilig den 15.3. på invasjonens 19. dag. Den vil antakelig og heldigvis diskret bli lagt nederst i en skuff. Og godt er det. Men om forskerne ved FFI noensinne skjønner at de for lengst er blitt forbi- og overkjørt av historien gjenstår fortsatt å se.

Om han har tatt feil på så godt som alle andre punkt, hadde kanskje tidligere forsvarssjef og nåværende seniorforsker i FFI og medforfatter av Forsvarsanalysen 2022, Sverre Diesen, i alle fall rett på ett?

Kanskje er det en ‘samfunnsmessig naturlov’ at politikernes evne til ansvarlig langsiktig strategisk planlegging og prioritering er underutviklet og at forsvarsplanleggingen alltid vil ligge på etterskudd, selv når det gjelder noe så viktig som landets, befolkningens og deres egen sikkerhet?

Men kanskje er det også sånn at dersom de militærfaglige rådgiverne forteller politikerne at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok», slik Diesen gjorde da han var forsvarssjef, da er man i hvert fall garantert at ethvert forsvarsbudsjett blir for lite?

Det trengs en skikkelig loftsrydding i de sikkerhets- og forsvarspolitiske fagmiljøene i Norge. De tror antakelig fortsatt at historien er død, selv etter invasjonen i Ukraina.

(Artikkelen sto i Nordlys og på Nordnorsk debatt, 25.3.22)