Alternativt Forum

Fare for atomkrig.

Krigen i Ukraina har åpenbart eskaleringspotensial. Enhver krig skaper sin egen uforutsigbare dynamikk.

Mens Ukraina vil ha interesse av å direkte involvere de vestlig allierte NATO-landene militært og mest mulig, har verken Russland eller NATO noen interesse av å utvide slagfeltene til egne territoria. Til forskjell fra Ukraina, har både Russland og NATO en egeninteresse av at kamphandlingene innkapsles.

Men jo flere og jo tyngre våpen NATO-landene tilfører Ukraina, jo mer omfattende og jo mer effektive de økonomiske sanksjonene blir og jo lengre kamphandlingene vedvarer og eventuelt svekker Putins autokratiske regime, jo større vil faren for militær eskalering og drastiske tiltak fra Putins side være. Det er en fare for bruk av taktiske og i verste fall strategiske kjernevåpen.

Faren må imidlertid anses som liten, men særdeles skremmende pga. de potensielt store konsekvensene. Usikkerheten er først og fremst knyttet til at Putin fremstår som stadig mer uberegnelig. Faren blirr større jo mer presset han blir. Russland har 6300 kjernefysiske stridshoder og har kapasitet i overmål. Intensjonen om å bruke kjernevåpen er det imidlertid vanskelig å ha noen sikker formening om. Trusselen ligger først og fremst i denne usikkerheten.

Samtidig vil det være slik at jo tyngre USA involverer seg i krigen i Ukraina, jo større er faren for at totalitære regimer som Kina, Iran og Nord-Korea utnytter situasjonen for å forfølge egne ekspansjonistiske interesser i andre deler av verden i hhv. Sørkinahavet, Japanhavet og i Gulfen. Da kan det fort utvikle seg til et tredjeverdenskrigsliknende scenario. Det er heller ingen lystelig tanke.

Samtidig har nabolandene og verdenssamfunnet et moralsk ansvar for å bidra til å begrense og stoppe krigen i Ukraina.

Krig er populært

Men andre krefter drar i motsatt retning. USA og NATO har en ikke eksplisitt uttrykt interesse av at krigen blir så langvarig som mulig for dermed å svekke Russland militært, og økonomisk samt for å underminere Russlands allmenne stilling i internasjonalt diplomati så mye som mulig.

USA sender nå tyngre våpen til Ukraina som bl.a. 16 Mi-17 helikoptre, et parti med 155mm howitzere, 200 pansrede personellkjøretøy, 100 Humwee’er samt avanserte radarsystemer. Det vil bidra til å forlenge krigen, men vil ikke være tilstrekkelig til å kaste russerne ut av Ukraina.

Et EU, som i lengre tid har vist klare tegn til oppløsning, har i krigen i Ukraina funnet en sak å enes om. Krigen styrker samholdet i EU og bidrar til å bringe de mest oppviglerske østeuropeiske landene, som Polen og Ungarn, inn i folden igjen. Heri ligger en ikke uttrykt interesse fra EUs side til å holde krigen i gang.

Og på samme måte som krigføringen i Ukraina åpenbart har styrket Putins popularitet i den russiske befolkningen, søker vestlige statsledere som Joe Biden og Boris Johnson, som begge sliter tungt på meningsmålingene, å trekke innenrikspolitiske veksler på krigen. Erna Solberg, som i en årrekke har forsømt det norske forsvaret ved å unnlate å oppfylle våre forpliktelser i NATO, gjør det samme. Det gir uttelling på meningsmålingene

Det eskaleringspotensiale som ligger i dynamikken mellom innenriks- og utenrikspolitikken i ulike i land, bør ikke undervurderes. Falklandskrigen i 1982 er et godt eksempel. Ved å gå til krig mot Argentina i 1982 over noen små forblåste øyer i Sør-Atlanteren, klarte Margareth Thatcher så å si over natten å snu katastrofale meningsmålinger til en klar valgseier i 1983.

Økt avskrekking, redusert avspenning

Gitt en videre eskalering kan også Norge bli eksponert både militært, handelspolitisk og finansielt.

Eksporten av laks til Russland og Kina vil bli rammet. Det samme vil Oljefondets investeringer. Presset mot å øke norsk energieksport til EU, særlig gass og elektrisitet, vil tilta for å avlaste EUs energiavhengighet til Russland. Det er ikke bare positivt, f.eks. når det gjelder raseringen av norsk natur som ytterligere utbygging av landbasert vindkraft vil føre med seg.

Militært sett er det klart at svensk og finsk NATO-medlemskap har åpenbare geopolitiske konsekvenser. Det vil styrke forsvaret av den skandinaviske halvøy mot et eventuelt angrep fra Russland. Men det vil samtidig øke faren for å bli militært involvert i krigshandlinger, først og fremst pga. Finnlands utsatte stilling og de gjensidige sikkerhetsgarantiene som følger med NATO-medlemskapet.

Opphevelsen av Sveriges nøytralitet og Finlands alliansefrihet ved en tilslutning til NATO sammen med den senere tids svekkelse av de tillitsskapende norske sikkerhetspolitiske restriksjonene, flytter i realiteten amerikanske styrker enda tettere inn på Russlands dørterskel.

Det øker avskrekningen og forsvarsevnen, men bidrar samtidig til økt spenning og fare for konfrontasjoner mellom stormaktene på vårt eget territorium.

Brennpunkt Svalbard

For Norges vedkommende kan misnøye med endringene i det nordiske sikkerhetsbildet få russerne til å reise Svalbard-spørsmålet på ny. Russerne vil kunne påpeke, at Svalbardtraktaten ble utarbeidet uten deres deltagelse, selv om den ble ratifisert av Sovjetunionen etter sterke norske ønsker. Siden har mye endret seg. Sovjetunionen er borte. Og Polhavet blir stadig av større betydning geostrategisk og geoøkonomisk.

Arktis er en av verdens største ressursbaser for strategisk viktige råvarer som olje, gass, mineraler og proteiner (fisk). Kineserne er allerede tungt inne og er den nasjonen som har størst investeringer i petroleumsaktiviteten på russisk side. Den som kontrollerer porten til Polhavet, kontrollerer dessuten samtidig en ferdselsrute som antas å bli stadig viktigere. Svalbard er viktig i den sammenhengen.

Russerne vil hevde at den norsk-russiske grensen, fra Treriksrøysa i Pasvikdalen til nord for Sjuøyane i Svalbard-arkipelet, egentlig er en amerikansk-russisk grense og de vil oppføre seg deretter. Dette aksentueres med økt amerikansk tilstedeværelse. Vi må være klar over at dette geopolitisk sett, i realiteten er en grense mellom rivaliserende stormakter, ikke en grense som angir et århundrelangt fredelig naboskap mellom Norge og Russland.

Vi må også være klar over at en krise knyttet til Svalbard fort kan skape komplikasjoner mht. spørsmålet om Norges eksklusive økonomiske sone ved øygruppen og mht. kontinentalsokkelen. Her er det ikke bare russerne som vil kunne utfordre norsk suverenitet. Flere av våre allierte er interessert i tilgang til ressursene i Nordområdene og vil stille spørsmål ved den norske suvereniteten over Svalbard og sokkelen utenfor.

Det er således grunn til å være på vakt fra norsk side, for Ukraina-krigen skaper dynamikk i sikkerhetsbildet også i Nordområdene.