Alternativt Forum

Tre, to, en.

I balansepolitikkens tidsalder rundt forrige århundreskifte, i koloni- og imperietidens siste fase, var den industrialiserte del av verden grovt sett delt i tre mellom de store europeiske kolonimaktene; med en sterk atlantisk sjømakt (Storbritannia), en sterk kontinental europeisk landmakt (vekselsvis Frankrike og Tyskland) samt Russland i øst.

I samme periode bygget USA seg gradvis opp som nasjon og økonomisk stormakt. Det ble gjort i opposisjon til, og isolert fra de europeiske stormaktenes rivalisering i Europa og i koloniene. Økonomien skjøt fart etter Borgerkrigen, og i 1871 overtok USA posisjonen fra Storbritannia som verdens fremste produsent av varer og stål.

Første og andre verdenskrig var imidlertid først og fremst et oppgjør mellom de gamle kolonimaktene. USA kom først sent med på de alliertes side i 1917 helt på slutten av første verdenskrig, og ble motstrebende med i andre verdenskrig etter at japanerne hadde angrepet Pearl Harbour. USAs deltakelse var imidlertid avgjørende for verdenskrigenes utfall og la samtidig grunnlaget for Pax Americana og USAs dominans siden.

Andre verdenskrig munnet ut i Den kalde krigen og fire decennier med en bipolar verdensorden delt i to mellom USA og NATO-landene på den ene siden og Sovjetunionen og Warszawapakt-landene på den andre. Igjen med Russland, som den ene av stormaktene.

Siden Sovjetunionens uventede kollaps i 1990, har vi opplevd tre decennier med en unipolar verdensorden. USA har vært den dominerende verdensmakt og hegemon militært, økonomisk, politisk og kulturelt i kraft av å være verdens største økonomi med flere hundre militærbaser og en stor flåte som har gjort internasjonal maktprojeksjon mulig omtrent hvor som helst i verden. Russland har vært svekket, men har gradvis bygd seg opp igjen med stigende råvarepriser siden 2002.

Globaliseringens bakside

Globaliseringspolitikken de siste tre tiårene har imidlertid ført til en overføring av verdikjeder og produksjonskapasitet fra USA og de vestlige industriland til Kina og lavkostland i Sør som India, Sør-Korea, Brasil og Mexico m.fl.

Det har ført til en vridning i verdenshandelen, betydelige omfordelingseffekter, større inntektsforskjeller, innenrikspolitisk splid og konflikt i Vesten samt gjort USA og Vesten avhengig av import av strategisk viktig råvarer og produkter. Det har gjort EU, USA og resten av OECD-området utsatt for sikkerhetspolitisk press først og fremst fra Russland og Kina.

EU er avhengig av import av russisk olje, gass og kull. Det samme gjelder faktisk Ukraina. Inntektene fra salget av olje og gass til EU samt til Ukraina, bidrar nå paradoksalt nok til å finansiere Russlands krigføring mot Ukraina. USA har på samme måte gjort seg avhengig av elektroniske komponenter samt en rekke nødvendighetsvarer og industriprodukter fra Kina.

Store deler av næringslivet, finansmiljøene og de globale fondene, universitetene og forskningsinstitusjonene samt den politiske eliten på begge sider i USA er i betydelig grad investert og tett integrert i kinesisk økonomi. Det betyr i realiteten at viktige politiske beslutninger er påvirket av innflytelsesrike nasjonale aktører som har økonomiske interesser som sammenfaller med Kina og Det kinesiske kommunistiske parti og som er i strid med langsiktige nasjonale sikkerhetsinteresser.

Sterke motkrefter

Denne avhengigheten er etter hvert blitt betydelig. Og den er høyst problematisk, fordi statenes realpolitiske og geopolitiske interesser ikke har opphørt, slik mange har blitt forledet til å tro, selv om de for en stund har vært mindre fremtredende. Globaliseringen har svekket Vesten sikkerhetspolitisk. Og motkreftene mot å rokke ved dette avhengighetsforholdet er sterke.

I EU, først og fremst fra en sterk verdidrevet klimalobby som for enhver pris søker å forhindre at bruken av kjernekraft, det eneste realistiske alternativet i overskuelig fremtid for å sikre Europa en selvstendig energiforsyning, skal erstatte importen av russisk olje og gass.

I USA, først og fremst fra finansmiljøene, de store fondene og den politiske klasse som skjønner at en exit fra Kina og deres lukrative investeringer i Kina og kinesiske virksomheter i USA vil koste dem penger og innflytelse.

Russlands invasjon i Ukraina kan imidlertid representere et skifte. Det som har vært åpenbart lenge for de fleste som bruker noe tid på å forstå hva som regulerer forholdet mellom statene i det internasjonale samfunn, men som få har advart mot fordi det går imot interessene til elitene som har tjent på globaliseringen og det narrativ de har klart å etablere i media, er nå blitt åpenbart for flere ved Russlands invasjon i Ukraina.

Globaliseringen har hatt sin pris. Ikke bare i form av redusert velferd for arbeiderklassen og den lavere delen av middelklassen i USA og store deler av Vesten, men også for samfunns- og statssikkerheten i EU, USA og også i Norge.

En ny makttrekant?

Den gamle makttrekanten fra balansepolitikkens tidsalder mellom de europeiske kolonimaktene synes i ferd med å bli erstattet av en ny makttrekant mellom de vestlige land på den ene siden, Kina og Russland på den andre siden og de nye økonomiene og tidligere koloniene i sør som det tredje og det nye hjørnet i makttrekanten.

USA, EU og resten av OECD-landene vil, om den politiske klasse kjenner sin besøkelsestid, søke å øke selvforsyningsgraden og egenproduksjon av strategisk viktige produkter. Om det skulle dra ut i tid, vil det føre til tiltakende politisk splid og konflikter. I så fall er det rimelig å anta at de etablerte globaliseringspartiene etter hvert vil bli skiftet ut med partier som i større grad ivaretar nasjonale interesser. Vi ser at det allerede er i ferd med å skje på begge sider av Atlanteren.

Alliansen mellom Russland og Kina vil trolig vokse seg sterkere, først og fremst fordi de samlet kan utfordre USA og Vesten, fordi deres økonomier i stor grad er komplementære, men også som en følge av økende handelsrestriksjoner fra USA og etter hvert fra EU og øvrige land i OECD-området presser dem til det. Polariseringen mellom Øst og Vest vil tilta. Det er ren realpolitikk.

Kina er allerede Russlands viktigste handelspartner. Begge er stormakter. Russland er verdens største land i utstrekning med enorme forekomster av strategiske råvarer. Kina har verdens største befolkning og et enormt og stadig mer kjøpekraftig marked. De har begge utviklet seg til totalitære autokratier. De to stormaktene har flere motstridende interesser. Men begge trenger økonomisk vekst for å sikre regimets stabilitet. Kina trenger Russlands råvarer. Russland trenger billige ferdigvarer fra Kina.

Det tredje hjørnet

Men legg merke til stemmegivning i FN 2. mars vedrørende russisk tilbaketrekning fra Ukraina. Flere av de nye økonomiene med demokratisk styresett i Sør, som India og Sør-Afrika samt omtrent halvparten av de asiatiske og afrikanske landene avsto fra å stemme eller stemte mot resolusjonen. Likedan har Brazil og Mexico nektet å delta i det vestlige sanksjonsregimet. Bare tre asiatisk land -Japan, Singapore og Sør-Korea- har sluttet helhjertet opp om USA og EUs sanksjonsregime.

Det er grunn til å tro at de tidligere koloniene og alliansefrie landene i stor grad vil prøve å ri begge hester samtidig. De vil stå fritt til å maksimere egne økonomisk interesser og kjøpe billige råvarer fra Russland og billige ferdigvarer fra Kina. Samtidig vil de søke å balansere økt kinesisk og russisk innflytelse med sikkerhetsgarantier fra USA.

Russland er den største eksportøren av våpen til det afrikanske kontinentet. Og Kinas enorme Belt and Road Initiative er i ferd med å sikre Kina kontroll over store deler av infrastrukturen i Afrika og Asia. Om Russland nå er i fokus, er det Kina som representerer den største trusselen for USA og Vesten på sikt.

Ingen ting kan utelukkes. Krigen i Ukraina har stort potensial for eskalering. Om de fremtidige slagene mellom Øst og Vest kommer til å stå i Nord eller Sør er det vanskelig å ha noen sikker formening om på det nåværende tidspunkt.

Det vi kan være sikre på, er at stormaktene for enhver pris vil søke å forhindre at de kommer til å foregå på eget territorium. Det er det viktig for de små nasjonene, som Norge, å forstå.