Alternativt Forum

Da vil vi se hvor gode de egentlig er.

Gjennom skattelegging finansierer staten offentlige tjenester. De fleste av disse nyter vi alle godt av slik som forsvar, politi, samferdsel, renovasjon, utdanning og helsevesen. Det kan være diskusjon om hvor mye som skal brukes på de enkelte felt, om utforming, fordeling og prioritering f.eks. av utsatte grupper. Men det er stort sett enighet om at dette er kollektive og samfunnsnyttig tjenester vi alle har behov for og må være med å betale regningen for.

Men skatte- og avgiftspolitikken brukes også i stadig større omfang til å finansiere en rekke andre tiltak og ordninger som ikke er nødvendige fellesgoder og tjenester, som enkelte grupper riktig nok synes er positivt og endog nyter godt av, men som andre ikke har noen nytte av eller endog sterkt uenige i, men like vel er tvunget til å være med å finansiere over skatteseddelen fordi pengene tas fra felleskassa.

Finansieringen av NRK, som Frp var med på å gjøre om fra en frivillig avgift for de som hadde TV-lisens til en skatt som alle nå er tvunget til å betale om de ser på NRK eller ikke, er et eksempel.

NRK var et kollektivt gode en gang i tiden da vi ikke hadde noe annet, men er for lengst overflødiggjort av et stort og variert medietilbud. Den politiske klasse ser seg imidlertid åpenbart tjent med å beholde en statskanal som får stadig større slagside og som etter hvert tar mer og mer preg av å være en propagandakringkaster for globalisering og multikulturalisme. Propaganda og indoktrinering er ikke greit i et demokrati. Det er enda mindre greit om en blir tvunget til betale for det i tillegg.

Et annet eksempel er bistanden.

Det er heller ikke noe kollektivt nødvendighetsgode, men ren filantropi. Fullstendig misforstått filantropi, vil mange hevde. Og det er ikke småbeløp det er snakk om. Med over 1% av BNP og nesten 3% av statsbudsjettet er Norge verdens ivrigste bistandsnasjon.

Bistandsbudsjettet er nå på drøyt 40 milliarder i året. Det er i liten grad underlagt kvalitetssikring, kontroll og resultatoppfølging, noe Riksrevisjonen har kritisert gjentatte ganger. Og etter 60 år med bistand viser erfaringen at den snarere skaper bistandsavhengighet enn utvikling. Store beløp går til administrasjon og til lønninger til ansatte i det humanitærpolitiske kompleks i giverlandet. Mange vil hevde at det i stor grad er penger rett ut av vinduet. Det er slettes ikke greit. Like fult er vi alle tvunget til å være med og betale for det.

Et tredje, og åpenbart det mest kostbare og kontroversielle eksempelet, er innvandringspolitikken.

Årlig innvilges det omkring 20.000 nye statsborgerskap, 19.698 i 2020, for å være presis. Det tilsvarer en hel by på Hortens eller Lillehammers størrelse med innvandrere hvert eneste år. Omtrent tre fjerdedeler, eller 72,3% i 2020, kommer fra MENA-landene. De har lav eller ingen utdanning. De mangler kompetanse vi har behov for i Norge. De er i stor grad økonomiske velferdsinnvandrere og ikke humanitære eller politiske flyktninger. Yrkesdeltakelsen i flere av disse befolkningsgruppene er særdeles lav og viser få tegn til bedring over tid. I strid med asylinstituttets intensjoner om repatriering, og til forskjell fra arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa og krigsflyktningene fra Ukraina, blir disse  værende i Norge, mange som NAV-klienter på livstid.

Det koster penger. Kostnadene er astronomiske. Det koster norske skattebetalere anslagsvis mellom 200-300 milliarder i året, og kommer til å undergrave velferdsstaten og endre det norske samfunnet fundamentalt. Noen synes åpenbart at det er greit. Mange er kritiske. Like fult tvinges vi alle til å være med å bære kostnadene enten vi vil eller ei.

Ville det ikke være bedre og oppleves mer rettferdig og legitimt, dersom de som ønsker innvandringen velkommen også betalte for den?

Det er så lett å være raus med andres penger og sløse med felleskassa, men ville det ikke vært riktigere at de som ønsker innvandringen velkommen betalte ut av egen lomme. Kanskje kunne Bondevik og Vollebækk og Egeland og Støre & Co. til og med ta inn hver sin somaliske storfamilie i kjellerleiligheten sin og vise sitt virkelige humanitære storsinn i praksis. Da vil vi i hvert fall ikke kunne beskylde dem for å være godhetsposører på fellesskapets regning?

Det vil ikke være noe problem å innrette skattemeldingen slik at de som gjerne ønsker innvandring fra MENA-landene eller de som synes bistand er greit, kan oppgi hvor mye av inntekten de vil avse for å finansiere innvandringsregnskapet eller bistandsbudsjettet. Det kunne være f.eks. 5%, eller endog 10% av årlig inntekt slik det var i bibelsk tid. De spesielt rause kunne selvsagt gi mer. Bidraget kunne, på samme måte som gaver til frivillige organisasjoner er det i dag, til og med være fradragsberettighet.

Det vil være i tråd ‘user-pay’ prinsippet’, at de som er for en ordning også er de som betaler for den. Det vil være i tråd med de overordnede prinsippene for ethvert skattesystem om at skatten skal oppleves som rettferdig og legitim og først og fremst gå til å dekke kollektive nødvendighetsgoder og felles samfunnstjenester, og ikke alle mulig andre ordninger som ulike grupper måtte finne prisverdige. Det vil være mer effektivt og vil forhindre misbruk, overforbruk og redusere sløseriet med offentlige midler.

Og ikke minst ville det klargjøre hvor stor givergleden virkelig er når det kommer til stykket og man må betale av egen lomme. Det er jo ingen mening i at de over 300 private NGOene og de mange tusen ansatte i det humanitær-politiske kompleks skal finansieres av skattebetalerne over skatteseddelen og statsbudsjettet. De bør få sin lønn og sine midler fra medlemmene og eventuelt gjennom private innsamlinger eller donasjoner fra sympatisørr som støtter deres sak, og ikke av Staten og av felleskassa.

Og ikke minst er det en verdi i seg selv at godhetsposørene, som er så høylytte og som vi har så mange av i Norge, ville få anledning til å gjøre egne ord til egen handling i stedet for la andre betale regningen for deres ‘godhet’.

Skattesystemet er overmodent for en grunnleggende overhaling.