Er det «perverst» å bruke bistandsbudsjettet på ukrainske flyktninger?

Og er vi å sammenlikne med narkotikalangere fordi vi selger oljen, gassen, strømmen og fisken vår til andre land?

Maja Sojtaric, kommentator i Nordlys, mener åpenbart det. Hun er indignert over at regjeringen skal finansiere mottak av ukrainske flyktninger i Norge over bistandsbudsjettet.

Hun skjønner ikke hvordan det er mulig, for Norge er et «avsindig rikt land. Vi er ‘dealere i energi», og dopet vårt er Europa så hektet på, at de er villige å betale i dyre dommer. Etter forsiktige anslag vil Norge tjene 960 milliarder kroner på olje- og gasseksport alene.» «På toppen av det hele så selger vi strøm så det lukter svidd», skriver hun.

«Enn så perverst det høres ut, så blir Norge den største mottakeren av norske bistandspenger hvis revidert nasjonalbudsjett blir godkjent av Stortinget». «Ikke en krone av bistandsbudsjettet skulle i utgangspunktet brukes innenlands», mener hun i likhet med Dagfinn Høybråten i Kirkens Nødhjelp og Jan Egeland i Flyktninghjelpen.

Vi er altså perverse fordi vi vil hjelpe ukrainerne over bistandsbudsjettet. Hun mener å konstatere at Norge dermed blir det største mottakerlandet av norsk bistand. Det kan man jo selvsagt mene.

Men Sojtarics nesten naive mangel på motforestillinger når det gjelder vestlig bistand generelt og den massive statlige finansieringen av norsk bistand spesielt, avkrever en kommentar om ikke annet så for å ivareta et snev av kontradiksjon.

Det samme gjør hennes moralisering over at vi har vært flinke til å utnytte våre naturressurser, som om vi skulle skjemmes for det og derfor må betale avlat i form av massive pengeoverføringer til andre land?

Det er vanskelig å se logikken i denne hemningsløse moralismen som er helt uten motforestillinger.

For det er jo ikke Norge som mottar de fire milliardene som regjeringen har avsatt til de ukrainske flyktningene. Det er de ukrainske flyktningene som mottar disse midlene!?

Og Sojtaric nevner ikke med et eneste pip at Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder bistand. Det har vi gjort hvert eneste år i flere ti-år. Bistandsbudsjettet er nå på over 40 milliarder. Med over 1% av BNP per capita er det få land som er i nærheten av Norges bidrag.

Vi gir f.eks. mer enn dobbelt så mye per capita sammenliknet med land som Finland, Belgia, Frankrike, Sveits og UK og nær fire ganger så mye som snittet i OECD. Det er for lengst langt over FNs offisielle mål på 0,7%.

Bare i perioden fra 2013 til 2020, ble det bevilget 280 milliarder til bistand. For en familie på fire utgjør det nær 210.000 kroner. Det er ganske mye penger hver og en av oss bidrar med!

Og Sojtaric nevner ikke med et eneste pip kritikken mot bistandspolitikken, at veldig mye av bistanden forsvinner i lønn og administrative kostnader til et stadig voksende antall ansatte i de såkalte frivillige organisasjonene og NGOene i Norge, som i realiteten i overveiende grad er statsfinansierte, samt i korrupsjon og bistandsavhengighet i mottakerlandene.

Hun nevner heller ikke at de enorme beløpene bare i begrenset grad er underlagt kontroll, evaluering og oppfølging, noe UD gjentatte ganger er blitt kritisert for av Riksrevisjonen.

Og hun nevner ikke med et ord at det er noen som må betale for bistanden, og at det ikke er kommentariatet i norsk presse som gjennom pressestøtten er lønnet av staten og som befinner seg på utgiftssiden i statsbudsjettet.

Det er fiskere i utsatte arbeidsplasser i den havgående fiskeflåten i Barentshavet, eller jentene langs kalde slakte- og fileteringslinjer på land, eller gjengen ved smelteovnene hos Elkem i Mo i Rana som bidrar til eksportinntekter og inntektssiden i statsbudsjettet, og som gjør det mulig å i det hele tatt kunne gi bort de enorme beløpene i bistand.

Kanskje er det sånn at vi heller burde diskutere bistandsnivået og redusere det ned til FN-målet på 0,7% i disse ulvetider når innvandring, inflasjon, strøm- og bensinpriser fører til trangere kår for mange? Hvorfor skal vi gi 3-4 ganger mer enn resten av OECD-landene og langt mer enn det som er FN-målet? Har vi grunn til å ha noe dårligere samvittighet enn andre land?

Har gutta på trålerne i Barentshavet, jentene på sløyelinja og gjengen ved smelteovnene på Mo grunn til å føle noe som helst form for skam for at de bringer eksportinntekter til landet, slik at vi kan drive med bistand, finansiere innvandringen og ta imot flyktningene fra Ukraina?

Det er i alle fall helt sikkert sånn at vi burde sette tydelige krav til bruken av bistandsmidlene og til bedre kontroll og oppfølging av at pengene går til det de er tiltenkt og ikke til administrative kostnader i Norge og korrupsjon i mottakerlandene?

Kanskje burde bistanden til og med holdes utenfor statsbudsjettet og i større grad bli finansiert av de frivillige organisasjonene selv, slik som tilfellet var tidligere, og ikke i form av en tvungen skatt over skatteseddelen som alle er nødt til å betale uansett om de er kritiske til en bistand som i stor grad forsvinner i administrasjon og korrupsjon?

Eller kanskje burde det være en boks på skattemeldingen hvor hver enkelt av oss kan angi hvor mye bistand vi vil bidra med? Så kan alle de som synes vi gir for lite, som Jan Egeland og Dagfinn Høybråten, som alle er lønnet av staten over bistandsbudsjettet, bidra med så mye de vil.

Det vil være mer demokratisk, mer effektivt og det vil forhindre misbruk og overforbruk og redusere sløseriet med offentlige midler. Og ikke minst ville det klargjøre hvor stor givergleden virkelig er når det kommer til stykket og man må betale ut av egen lomme.

Det er så lett å være raus på fellesskapets regning og fortelle andre hva de skal gjøre og hva de skal skamme seg for. Det er mer krevende å gjøre ord til handling og gå foran med et eksempel selv. Og ikke minst, er det mer krevende å tenke gjennom hva bistandspengene egentlig går til og hvem som egentlig betaler for det hele.

(Artikkelen sto på sidene i Nordnorsk debatt 16.5.2022)