
Ifølge Wikipedia knyttes religiøs tungetale til «besettelse (religiøs transe) og profetisk henrykkelse der en guddom snakker gjennom en utvalgt person, ofte for å komme med forutsigelser og advarsler.»
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har, om ikke i «profetisk henrykkelse» så i alle fall med en standhaftighet som etter hvert mest likner «besettelse», gjennom drøyt 20 år servert oss sine forutsigelser mht. hvordan sikkerhetsbildet i våre omgivelser kommer til å utvikle seg, og om hvordan vi bør innrette det norske forsvaret.
Om Diesen betrakter seg selv som en «utvalgt person» skal være usagt. Han har hatt FFI og FD i ryggen og i liten grad vært motsagt av de etablerte sikkerhetspolitiske fagmiljøene. Noen få offiserer og fagmilitære rådgivere har turt å stå i mot, men det er stort sett først når de har nærmet seg eller nådd pensjonsalderen.
Det er i hvert fall åpenbart at han nærmest betraktes som en forsvars- og sikkerhetspolitisk guddom i norske redaksjoner hvor han uten motforestillinger og gjennom utallige kronikker, artikler og intervjuer opp gjennom årene har kunnet fremføre sine profetier så godt som uimotsagt.
Det er betenkelig, fordi disse sikkerhetspolitiske profetiene, så godt som uten unntak, har vist seg å være feil! Og det er betenkelig, fordi det har svekket norsk forsvarsevne og kostet skattebetalerne enorme beløp i feilinvesteringer, tapt kompetanse og sanering av fult brukbare baser og materiell.
Det var Diesen som mente at ethvert forsvarsbudsjett var stort nok og at det ikke var noen vits i å forsvare Nord-Norge. Det var Diesen som snakket i kaudervelske vendinger om at ‘det militærteknologiske paradigmeskiftet’ hadde erstattet behovet for landmaktstyrker og at det derfor var bare å legge ned Hæren og Heimevernet og avvikle verneplikten.
At Diesen har tatt feil og fortsatt tar feil, blir bare mer og mer åpenbart ettersom hans sikkerhetspolitiske analyser og forsvarspolitiske anbefalinger etter hvert er blitt innhentet av historiens gang.
FFI, FD og Sverre Diesen konkluderte rundt årtusenskiftet med at Russland var på vei mot stabilt demokrati, at Norges strategiske betydning var redusert og at fremtidige militære konfrontasjoner i vår del av verden var redusert til mindre episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet og at krig av noe omfang i Europa var noe vi kunne se bort ifra.
Utviklingen siden den gang har som kjent gått i stikk motsatt retning.
Russland har utviklet seg til et totalitært autokrati. Norges strategiske betydning har økt som en følge av den økte spenningen mellom stormaktene. Georgia i 2008, Krim i 2014 og invasjonen i Ukraina nå i 2022, vitner om en manglende forståelse av Russlands ambisjoner og at omfattende eksistensiell krigføring i Europa faktisk er en realitet vi ikke kan se bort ifra, men må forholde oss til.
Om Diesen nå omsider medgir det åpenbare hva angår Ukraina, hopper han lettvint bukk over det faktum at en av de viktigste forutsetningene for norsk forsvarsplanlegging de siste drøyt tjue årene samt det miniforsvaret vi nå har endt opp med, har vært fullstendig feil og bygger på den stikk motsatte antakelse.
Ikke nok med det. Diesen legger ufortrødent til, at krigen i Ukraina «har imidlertid ingen likhet med det norske forsvarsproblemet, hvor ingen seriøs trusselvurdering fra Etterretningstjenesten eller andre kompetansemiljøer kommer i nærheten av en slik beskrivelse.»
I Diesens nylig justerte univers kan eksistensiell krig nå finne i andre land i Europa, som Ukraina, men altså fortsatt ikke i Norge!? Og med orakelets profetiske selvsikkerhet forkynner han at vi i Norge «står overfor en trussel rettet ikke mot vår nasjonale eksistens, men mot vår politiske suverenitet og mulighet for å føre en politikk som ikke må ta særlige hensyn til Russlands interesser slik russerne definerer dem. Konkretiserer vi denne trusselen, fremkommer scenarioer som i hvert fall hva en bakkekrig angår bare vil berøre områder i Nord-Norge med 2–3 prosent av landets befolkning. Noe mer enn det greier vi ikke å sannsynliggjøre ut fra hverken russiske politiske og strategiske interesser eller militær kapasitet.»
Hvor i Herrens navn har han dette fra? Jo, fra «etterretningstjenesten og andre kompetansemiljøer», altså fra de samme miljøene som har tatt så ettertrykkelig feil tidligere og som han selv, som tidligere forsvarssjef og nåværende seniorrådgiver i FFI, er en del av.
Det er vanskelig å se noen grunn til fortsatt å feste lit til dette budskapet. Ikke bare fordi disse miljøene ofte har tatt feil tidligere. Ikke bare fordi kun spåkoner kan se inn i fremtiden, og fordi vi ikke kan basere landets sikkerhet på tvilsomme profetier. Ikke bare fordi en slik fantastisk eksepsjonalisme synes usannsynlig, og minner mer om religiøs tungetale enn seriøs politisk og militær analyse.
Men fordi Norge ligger plassert i et geopolitisk brennpunkt hvor supermaktenes interesser møtes. Dette innebærer at Norge faktisk er mer utsatt enn de fleste andre land i Europa.
Som en følge av Forsvarsreform 2000 og en fullstendig urealistisk sikkerhetspolitisk analyse står den norske landmakten imidlertid fullstendig ribbet tilbake. Vi har kun 1 brigade igjen av de 13 vi hadde under Den kalde krigen. Og Vernepliktinstituttet, som Sverre Diesen i sin tid ville ha fullstendig avviklet, er redusert til 1/3 av årskullene.
Til sammenlikning skal Russland i skrivende stund ha oppmarsjert 93 brigader langs Donbas-fronten mot Ukrainas 27 brigader.
Erfaringene så langt fra krigen i Ukraina viser utvetydig at eksistensiell territoriell krig på det europeiske kontinentet ikke bare er mulig, men er en realitet. At dette selvfølgelig også inkluderer Norge, behøver vi ikke lure på. Og at volum, landmaktstyrker og forsvarsvilje fortsatt er avgjørende i enhver forsvarskrig demonstrerer erfaringene fra Ukraina med all mulig tydelighet.
Til tross for hva Diesen og eventuelt «etterretningstjenesten og andre kompetansemiljøer» måtte hevde, må vi snarest og uten opphold styrke Hæren og Heimevernet ved å gjeninnføre almen verneplikt, samt gjenopprette en modernisert versjon av mobiliseringsforsvaret og det nasjonale totalforsvarskonseptet.
Samtidig må vi styrke de euroatlantiske bånd uten å svekke beroligelseselementet i basepolitikken og de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene som bidrar til avspenning.
Historien gjentar seg ikke, men vi kan høre dens ekko. Sikkerhetstjenestene og de sikkerhetspolitiske fagmiljøenes er viktige, men deres store svakhet er at de forutsetter at fienden deler vår logikk, noe han neppe gjør. Derav deres manglende evne til å forutsi hvordan enkeltpersoner, som Putin og regimer som Russland, vil opptre og handle.
Derfor blir det feil å fortsatt utelukke at Norge kan bli gjort gjenstand for et territorielt angrep, og at det i så fall vil være begrenset til Finnmark. Sannheten er jo at militær strategi følger usannsynlige og uventede utviklingsbaner, og at vi aldri sikkert vet hva en totalitær og aggressiv stat som Russland nå har blitt, vil kunne anse som nødvendig for å ivareta egne strategiske eller andre interesser.
Og det er ikke slik at det bare er Finnmark som er utsatt. Oslo med regjeringssetet, Sørlandskysten med innfarten til Østersjøen, Svalbard og innfarten til Polhavet, oljeinstallasjonene i Nordsjøen og F35-flyene på Ørland, vil alle være utsatte i tilfelle vi skulle bli involvert i en storkrig mellom supermaktene.
«Militær tungetale» er like villedende og fjernt fra virkeligheten som all annen tungetale.
Hæren og Heimevernet og den nasjonale forsvarsterskelen må gjenoppbygges, før det er for sent.
(Kronikken sto i Nordlys og Nordnorsk debatt 6.5.22)
Legg igjen en kommentar