Alternativt Forum

Den politiske klasse

Vi har fått en politisk klasse, en egen yrkesgruppe som har viet seg profesjonelt til politikken. Den består av yrkespolitikere som har gjort politikken til livslang karrierevei som sammen med statens parlamentariske personell i statlig og halvstatlig sektor forvalter og fordeler våre fellesmidler.

Mens partiene tidligere utgjorde et medlemsbasert og medlemsfinansiert tillitsmannsapparat, har de ved hjelp av en lukket og udemokratisk nominasjonsordning og den statlige partistøtten utviklet seg til å bli statsfinansierte og nettverksbaserte partibyråkratier. Det er ikke uproblematisk.

Demokratiet svekkes ved at velgerne og partimedlemmenes innflytelse over politikken er blitt sterkt redusert. Oligarkitendensene er blitt stadig mer åpenbare. Det er heller ikke lenger gitt at vi får de mest erfarne og kompetente tillitsvalgte til å representere oss. Og yrkespolitikere som blir sittende for lenge har en tendens til å prioritere egne fremfor velgernes interesser.

Tendensene til at politikernes egeninteresser trumfer fellesskapets interesser og at utbredt inkompetanse får undergrave samfunnseffektive beslutninger, forsterkes ved at statens ledende parlamentariske personell rekrutteres og belønnes for «politisk tilpasningsdyktighet» heller enn for kompetanse, meritter og faglig integritet. Resultatet av et slikt sosiopolitisk system kan leses bl.a. i de høye strøm- og bensinprisene samt i de mange vanvittige budsjettoverskridelsene fra stortingsgarasjen til Fornebubanen. Vanlige folk må, som alltid, ta regninga.

Statens parlamentariske personell

Statens parlamentariske personell omfatter, foruten embetsverket og ledere i statsforvaltningen og offentlig sektor forøvrig, rådgiverkorpset og de administrativt ansatte i partiorganisasjonene, redaksjonene og kommentariatet i media, ledere ved universitet og høyskoler, i kultursektoren og i det humanitærpolitisk kompleks samt lobbyistene og konsulentkorpset i PR- og kommunikasjonsbransjen.

De har alle partiboka i orden og ofte tette bånd inn mot politikerne gjennom slektskap, ekteskap, elitesirkulasjon og sosial omgang ellers. Om partiboka er rød eller blå spiller liten rolle. De har utviklet sin standsidentitet på tvers av de partipolitiske skillelinjene. De er alle på statsbudsjettets utgiftsside. De er alle «lønnet av politikerne» over statsbudsjettet.

Det gjelder embetsverket og ledere i forvaltningen og offentlig sektor for øvrig som alle er på statens lønnsregulativ. Rådgiverkorpset i partiene er lønnet gjennom partistøtten. Ansatte i media og pressen får i stor grad sin lønn gjennom pressestøtten. Flere av de store PR- og kommunikasjonsbyråenes har staten som hovedkunde og får sine honorarer derfra. Kulturarbeiderne er lønnet av staten og den voksende skaren av «kunstnere» er så godt som alle lønnet av det offentlige gjennom ulike støtte- og tilskuddsordninger. De såkalt private interesseorganisasjonenen og NGOene i det humanitærpolitisk kompleks er i stadig mindre grad private og i stadig større grad statsfinansierte over bistandsbudsjettet.

De er ansatte i budsjettavhengige organisasjoner. Og i det ligger dysfunksjonelle bindinger og insentiver latent. De går ofte på bekostning av upartiskhet og faglig integritet. Belønning for tilpasningsdyktighet er økte overføringer, stillingsopprykk og andre goder. Mindre «tilpasningsdyktige» straffes over neste års budsjett eller bli satt på tørkeloftet karrieremessig. De tragiske personlige historiene om slike kafkaianske overtramp er mange. Enda verre er de negative samfunnsmessige konsekvensene.

Udugelighet og egeninteresser

Med yrkespolitikere som mangler yrkeserfaring og erfaring fra livet utenfor partikorridorene og et parlamentarisk personell som sanksjoneres for faglig integritet og belønnes for politisk tilpasningsdyktighet, svekkes grunnlaget for robuste beslutninger og det blir enkelt for den politiske klasse å fremme tiltak som først og fremst gagner dem selv.

Det burde være nok å nevne strømkablene hvor inkompetansen fra politikernes side og den manglende faglige integriteten fra embetsverkets side så til de grader demonstreres. Knefallet for Brussel og et bilateralt avtaleverk som fremstår som fullstendig amatørmessig er påfallende. Dette må husholdningene og den kraftkrevende industrien betale for. Kablene gir politikerne mer penger til å strø rundt seg til kulturhus og håpløse prestisjeprosjekter som gir høyt betalte styre- og komiteverv til dem selv, men astronomiske strømregninger for folk flest.

Den ekstremt liberale norske asylpolitikken bringer nye velgere til venstresiden, fargerikt fellesskap til de kulturradikale og billig arbeidskraft til næringslivet, men vil føre til omfattende demografiske endringer, samfunnsmessige konflikter samtidig som velferdsstaten og velferden til folk flest vil undergraves pga. de enorme kostnadene i et negativt innvandrerregnskap. Det er et faktum selv ikke den mest innvandringsvennlige politiker kan bortforklare.

EØS-avtalen, som den sentrale eliten trumfet gjennom til tross for at vanlige folk sa nei to ganger, har bl.a. ført til avviklingen av Norsk Medisinaldepot og at vi sto uten medisinsk beredskap da covid-pandemien rammet oss i 2020 og til avviklingen av Statens Kornforretning som innebærer at vi er uten beredskapslagre av korn nå når verden trues av kornmangel som en følge av krigen i Ukraina. Knapt noe er gjort siden for å bedre beredskapen.

Bistandsbudsjettet på over 40 milliarder er, som Riksrevisjonen har påtalt flere ganger, fullstendig ute av kontroll. Det bidrar til korrupsjon og bistandsavhengighet i mottakerlandene, et enormt, kostbart og stadig voksende bistandsbyråkrati i Norge, lukrative retrettstillinger i FN for rikspolitikerne, senest Erna Solberg som nå har karret til seg flere toppverv i FN. Det hadde hun selvsagt aldri fått dersom hun ikke hadde kunnet spre rundt seg i FN-systemet med norske skattebetaleres penger.

Med en offentlig sektor som er dobbelt så stor som øvrige land i OECD, og antakelig halvdelen så effektiv, sammen med en i overveiende grad statsfinansiert kultursektor og en statsstøttet presse, innebærer det et enormt utgifthull i statsbudsjettet som den vanlige skattebetalere i konkurranseutsatt sektor må dekke inn med sin arbeidsinnsats for å bringe balanse i statsregnskapet. Det er oljen og laksen som berger oss.

Myten om demokrati

Oljepengene dekker over det meste. De er smurning i det politiske maskineriet. Og at det har vokst frem et politisk system som er demokratisk på papiret, men som i realiteten både er grunnleggende udemokratisk og samfunnsmessig ineffektivt, skriver selvsagt ikke den statsstøttede pressen veldig mye om. Den kommenterer tid om annen symptomene på at noe er galt, som når det gjelder pendlersakene, men går sjelden inn på de strukturelle årsakene til hvorfor politikerne stjeler fra felleskassa.

Likedan har den nordiske mindretallsparlamentarismen vist seg å ha sterke destruktive trekk i demokratisammenehng. Den betyr ofte at partienes program knapt er verdt papiret det er skrevet på. Frp lovet å fjerne bomringene og Sp lovet billigere diesel. Resultatet da de kom i regjering ble det motsatte, flere veibommer og økte drivstoffpriser, for bare å nevne noen av de mange løftebruddene partiene strør rundt seg med.

Og den lukkede norske nominasjonsordningen innebærer at velgerne har liten mulighet til å påvirke hvem som blir valgt. Partiledelsen velger i realiteten seg selv og sine egne. Sammen med statens parlamentariske personell fordeler og forvalter de fellesskapets midler stort sett slik de finner det for godt, ofte ikke til fellesskapets beste.

Men noen må betale regninga. Det gjør ikke fordelsfolkene, yrkespolitikerne og statens parlamentariske personell. De befinner seg på statsbudsjettets utgiftsside, men sitter i sikre jobber på statens lønnsregulativ. Det må den vanlige velger og skattebetaler i konkurranseutsatt sektor, som står for inntektene i statsbudsjettet, men som har liten eller ingen innflytelse på hvordan skattepengene deres blir anvendt.

Gratulerer og god sommer til våre «folkevalgte» som nettopp har fått karret til seg en ny rekordhøy lønnsøkning, og som nå går på tre måneders sommerferie. Det er sikkert fortjent!