Alternativt Forum

Akademikere må få lov til å mene og synse slik som alle andre. Petter Bae Brandtzæg mener at «Resett ble verken relevante, tydelige eller gode nok». Det kan jeg være enig med ham i. Resett har ikke vært gode nok.

Men der er Resett i godt selskap. Det kan være grunn til å spørre medieviteren Bae Brandtzæg om statsstøttede VG, Dagbladet og Aftenposten m.fl., som holdes i live ved hjelp av pressestøtte og skattepengene våre, er relevante, tydelige og gode nok? Hvis de var det hadde de vel ikke hatt behov for statsstøtte?

Men det vitner om innsikt i de nye alternative medias betydning for å revitalisere demokratiet når Bae Brandtzæg skriver at «alternative media som Resett er ikke en fare for det norske ordskiftet, men viktige kanaler for å løfte fram stemmer og perspektiver som ikke blir belyst av de tradisjonelle og etablerte mediene. Å ha en tydelig opposisjon til det etablerte er sentralt for å utvide det offentlige ordskiftet.»

Men når Bae Brandtzæg skriver om Resett i imperfektum og konkluderer med at det skal «mye til at Resett klarer å gjenreise noe som helst etter den interne skittentøyoppvasken og Lurås avgang de siste ukene», har han bare delvis rett.

Det «skal mye til», slik som alltid når det gjelder pionérvirksomhet som ikke får sydd puter under armene i form av statsstøtte. Men den interne oppvasken i Resett kan også betraktes som en nødvendig renselsesprosess for at Resett nettopp skal bli bedre. Slikt skjer i de beste organisasjoner. Og det kan være verdt å se litt nærmere på Bae Brandtzægs resonnement. For premissene for hans dystre spådommer, som dømmer Resett nord og ned, er rett og slett feil.

Han mener at behovet for alternative media er blitt mindre fordi «De tradisjonelle nyhetsmediene har blitt bedre og mer kritiske de siste årene». Den som f.eks. har noe innsikt i amerikansk politikk og har fulgt etablerte medias dekning av presidentvalget i USA eller deres overflatiske dekning av krigen i Ukraina, vil trekke stikk motsatt konklusjon. Det er politisk korrekt, men et narrenes narrativ som gammelmedia presenterer. Det politisk korrekte ligger ofte helt på grensen til ren politisk propaganda. Her snakker den statsstøttede medieprofessoren åpenbart for sin egen syke og statsstøttede mor i mediabransjen.

For det andre mener han at det i liten grad er grobunn for alternative opposisjonsmedier som Resett i Norge fordi polariseringen er mindre og fordi Norge er «et lite og velfungerende land, med en relativt homogen befolkning.» Dette er en merkelig statisk fremstilling av samfunnsutviklingen i Norge og en del av den sosialdemokratiske mytedannelsen vedrørende vår forestilling av oss selv som stadig fremmes i etablerte media. Vi tror fortsatt på Gro om at «det er typisk norsk å være god».

Norge er et lite land. Men befolkningen er, som en følge av innvandringen og den demografiske utviklingen som følger i dens kjølvann, i ferd med å bli stadig mindre homogent. Det er en utvikling som går med hurtigtogsfart. Det skjønner enhver som kan litt om demografi. Det skaper nødvendigvis konflikter. Og hvor velfungerende det norske samfunnet etter hvert er blitt, kan det stilles spørsmål ved bl.a. når vi som en av verdens ledende kraft- og oljeprodusenter har klart å innrette oss slik at vi har verdens høyeste elektrisitets- og bensinpriser!?

Men Bae Brandtzæg har rett i at den redaksjonelle profilen til Resett har vært for utydelig og at Resett må styrkes redaksjonelt og journalistisk. Oppryddingen i Resett tyder på at det er nettopp det styret akter å gjøre. Det vil ta tid og det vil åpenbart kreve ressurser. Men det er ingen grunn til å dømme avisen Resett nord og ned, i alle fall ikke på bakgrunn av premisser og en analyse som åpenbart hører fortiden til.

Behovet for nye alternative media som Resett er større enn noensinne. Og det bare vokser. Folk leser ikke aviser lenger. Bortsett fra noen artikler i ny og ne om politikernes skattesnyteri og misbruk av pendlerboliger, svikter pressen totalt sin rolle som den fjerde statsmakt og maktens overvåker. Pressen går sjelden eller aldri inn på de grunnleggende strukturelle årsakene til polariseringen i samfunnet som finner sted i Norge som i resten av den vestlige verden.

Den etablerte statsstøttede pressen og de som lever av og vegeterer på dens eksistens, som flokken av statsstøttede medievitere, vil dø ut på samme måte som dinosaurene før dem. De klorer seg fast så godt de kan og det vil nok ta tid. Men det er en nødvendig utvikling om vi skal berge demokratiet. De lever på en illusjon. Og slike illusjoner har, som trollet, en tendens til å briste når de kommer i dagslys.