Alternativt Forum

På slutten av 80-tallet kunne jeg med entusiasme rapportere hjem til UD om privatiseringen av de nasjonaliserte industriene i Storbritannia. Mye vann har rent i sjøen siden den gang. Og noen har fått med seg at det er med deregulering som med det meste annet. Det er ikke alt som egner seg like godt å privatisere.

Men mange har ikke lært noen ting på de 40 årene siden Thatcher satt i gang privatiseringsbølgen i Europa. Mantraet i vide kretser, både blant sosialøkonomene i Finansdepartementet så vel som investorene i finansmiljøet, er fortsatt at privatisering er bra, uansett. Jo mer, jo bedre. Markedet ruler. Konkurranse trumfer offentlig styring, i enhver sektor, til enhver tid og under alle omstendigheter.

Men enkelte kollektive tjenester ivaretas uomtvistelig best av det offentlige. Eksempler er Forsvaret og politiet, som er lite egnet for privatisering til tross for at det også har vært prøvd med heller tvilsomt resultat. Det gjelder også basistjenester som vann- og energitilførsel samt avfallshåndtering hvor konkurranseutsetting ofte fører til ineffektive løsninger og fragmentring av et ‘naturlig’ kollektivt monopol med tap av skalafordeler og økte kostnader som resultat. Konkurranseutsettingen av NSB er et godt eksempel.

Om det skriver Hegnar godt i Finansavisen lørdag 9.7.; «Vi lengter etter NSB… Det klumpete og litt sidrumpa NSB er på få år blitt 25 nye selskaper som visstnok har egne styrer, administrasjoner med direktører og – selvfølgelig – egne kommunikasjonsenheter… Uansett tanker og visjoner bak, skal ingen få oss til å tro at 25 direktører til erstatning for en generaldirektør, er sunt. Direkte usunt er det.»

Vi er hjertens enige. Selv ikke ‘The iron lady’ og den europeiske privatiseringsbølgens ‘mor’, var for en uhemmet privatisering. Hun var for eksempel alltid imot å privatisere British Rail, og skal ha sagt til Transportminister Nicholas Ridley, “Railway privatisation will be the Waterloo of this government. Please never mention the railways to me again.”

For det er med politiske ideologier som med økonomiske teorier, dratt ut i det ekstreme legges veien åpen for fundamentalisme og dysfunksjonelle løsninger. Det gjelder også markedsliberalismen hvor deregulering kan føre til omfordelingseffekter som innebærer økte kostnader og økt pris samt redusert velferd og redusert pålitelighet, slik tilfellet er med NSB, og slik vi nå erfarer i det deregulerte norske strømmarkedet.

Når det gjelder strømmarkedet kortslutter det imidlertid for Hegnar. Han bør kanskje ta en ny titt inn i sikringsboksen. I Finansavisen torsdag 14.7. er han åpenbart igjen hengt opp i gamle markedsliberale dogmer.

Det fremstår mer som bortforklaringer når han viser til at kraftutvekslingen med Tyskland har fungert godt, men at dersom vi nå regulerer krafteksporten og bare eksporterer overskuddskraften «må vi regne med at land som Tyskland ikke lenger vil eksportere strøm til Norge». Han skriver videre at det er ingen grunn til å betvile kraftprodusentenes samfunnsansvar når kraftprisene nå er høye, men om «Vi kutter kablene og blir en grisk og ego kraftprodusent, får vi ingen hjelp.»

Begge deler fremstår som påstander tatt ut av løse luften. For det første, synes all erfaring til nå å tilsi at kraftprodusentene ikke viser samfunnsansvar. Ikke så rart. Deres mandat er nå blitt å maksimere profitt. Samfunnsansvar vil de bare ta i den utstrekning de blir instruert eller pålagt av OED om å holde igjen på tappingen av magasinene. Til nå har de solgt unna vannkraft for harde livet. Fyllingsgraden i magasinene er på historisk lavmål til tross for at nedbøren har vært på normalkurven de siste to årene.

Og for det andre, at vi ikke skal regulere krafteksporten og bare eksportere overskuddskraften kan man jo selvsagt mene, men at land som Tyskland vil stoppe å selge deres egen overskuddskraft til Norge fordi vi også begrenser vår eksport til vår egen overskuddskraft, er det liten grunn til å tro. Frankrike har nettopp innført nasjonale restriksjoner på kraftutvekslingen med utlandet. Og 90% av kraftutvekslingen i de norske kablene har dessuten gått fra Norge til utlandet, så virkningen av en eventuell tysk boikott overfor Norge ville blitt helt marginal.

Dessuten er det ikke sånn at Norge må stå med lua i hånda overfor verken Tyskland eller noen andre land i EU. Det er en misforståelse. Norge dekker mer enn 25 prosent av Europas totale gassforbruk, og 2/3 av Norges gassreserver er ikke enda produsert. Vi er mao. både en sikker og langsiktig leverandør av en strategisk råvare Europa vil være avhengig av i mange år fremover. Bare økningen av eksporten av gass til Europa i 2022 utgjør 100 TWh, altså 2/3 av samlet norsk vannkraftproduksjon.

Har vi et overskudd av vannkraft, kan vi selvsagt eksportere den. Men det er ingen grunn til at vår egen elektrisitet skal bli priset tilsvarende den dyreste kilowatt-timen det er mulig å oppdrive et eller annet sted i Europa. Det er ingen grunn til at vi skal gi fra oss våre naturgitte komparative fortrinn. Ut i fra et norsk perspektiv som råvareprodusent og eksportør av en strategisk viktig råvare som energi, kan deltakelse i det fellesuropeiske omsetningssystemet for strøm vanskelig karakteriseres som noe annet enn ‘galskap uten grenser’.

For med den nye Energiloven i 1991 og dereguleringen av kraftmarkedet, tilslutningen til EUs indre energimarked og bygging av stadig flere utenlandskabler fikk vi en utvikling som ikke er veldig ulik privatiseringen av NSB. Det har ført til over 130 forskjellige strømselgere i det norske markedet. De er i hovedsak utenlandseide. De har, som i tilfellet med oppdelingen av NSB, også ’egne styrer, administrasjoner med direktører og selvfølgelig egne kommunikasjonsenheter.’ De er et helt unødvendig ledd i verdikjeden og en viktig grunn til prisøkningene.

En skulle tro at de 130 direktørene i strømselskapene var vel så usunt som de 25 direktørene som har erstattet den ene generaldirktøren i NSB, eller hva Hegnar?

Som om ikke det er nok har Statnett, uten Stortingets samtykke, solgt mesteparten av den tidligere norskeide kraftbørsen NordPool til Nasdaq OMX og Euronext for småpenger. Fra å ha hatt full nasjonal kontroll over en fellesressurs og strategisk råvare som vannkraften, er den lukrative fysiske og finansielle handelen med den norske kraften overlatt til utlendinger som tjener penger som gress for å megle norsk strøm.

Det driver ikke bare opp prisen på strømmen til norske forbrukere ytterligere i tillegg til den prisdrivende effekten av kabeltilknytningen til det europeiske kraftmarkedet hvor prisen settes. Det har ført til at vi har mistet den nasjonale kontrollen med handelen av en strategisk viktig råvare, noe vi ikke minst nå erfarer betydningen av i forbindelse med krigen i Ukraina og Europas avhengighet av russisk gass og olje.

Privatisering og deregulering er i de fleste sammenhenger samfunnsøkonomisk lønnsomt.  Særlig i en økonomi som den norske, med en forvokst offentlig sektor og den høyest statlig eierandelen i hele OECD-området, er deregulering nødvendig for å sikre en nogenlunde differensiert økonomi. I de fleste tilfeller tjener konsumentene på privatiseringen i form av lavere priser og økt effektivitet.

Men deregulering og privatisering er ikke bra under alle omstendigheter. Og det å privatisere en strategisk råvare og en nasjonal fellesressurs og et av de viktigste komparative fortrinnene Norge har, er et eksempel på markedsfundamentalisme og Ricardos teori om komparative fortrinn anvendt på en utenriks- og handelspolitisk virkelighet som ikke eksisterer.

‘Energi er ikke en vare som øl, poteter eller bananer,’ var det en økonom hadde fått med seg i tidlig fase da strømprisen var langt lavere enn den er nå.

Kanskje ville det hjelpe om hele Stortinget, strømlobbyen og det konforme og dogmatiske delen av mediakommentariatet fulgte anmodningen fra en frustrert leser med åpenbar utenrikspolitisk innsikt på Facebook nylig;

“Skriv 100 ganger; Strøm er nasjonal kritisk infrastruktur, ikke en vanlig vare på et marked!”