Alternativt Forum

‘Bare shamanen kjenner fremtiden, men han er ikke til å stole på!’– gammelt indianerordtak.

Så med fare for å ta feil, men i forvissning om å treffe bedre enn kongehusets nye nasjonalsjaman, følger noen betraktninger vedrørende makrobildet og utfordringene i investormarkedet i tiden fremover.

Globalisering i revers

Det vil ikke skje over natten, og motkreftene vil være sterke. Store fond og innflytelsesrike politikere, særlig i USA, er tungt investert i Kina og i de globale markedene. De vil tape penger på de-globaliseringen. Det gjør de med stor motvilje. Men globaliseringsbølgen vil etter hvert bli satt i revers, i ulik grad og i ulikt tempo i ulike land.

Vestlige militære strateger som har lest sin Sun Tzu, har etter hvert begynt å avkle Det kinesiske kommunistiske partis langsiktige imperialistiske mål og strategier. Arbeiderklassen og store deler av den lavere middelklassen i Vesten har lenge fått føle globaliseringen på kroppen.

Covid-pandemien og Russlands invasjon av Ukraina har ytterligere eksponert den samfunnsmessige og sikkerhetspolitiske sårbarheten som er knyttet til en internasjonal arbeidsdeling og varespesialisering som blir utnyttet av autokratiske regimer som Kina og Russland. De rekordhøye strømprisene og bensinprisene er et uttrykk for det samme. Det vil politikerne måtte ta inn over seg og omsider forstå. Grasrota i USA og Europa har forstått det for lenge siden.

Egne nasjonale verdikjeder for strategisk viktige råvarer som olje, gass, korn og viktige metaller vil bli gjenoppbygget. Og viktige varer som medisiner, medisinsk utstyr, halvledere og andre elektroniske komponenter vil i større grad måtte bli sikret i nasjonale verdikjeder.

Politikerne henger etter og sliter med å akseptere at verden ikke er blitt et fredeligere sted og at neo-liberalismen har sine åpenbare begrensninger. De-globaliseringen vil tvinge seg frem både av nasjonaløkonomisk og sikkerhetspolitiske grunner.

Hvor raskt det vil skje og i hvilket omfang, er det vanskelig å si noe presist om. Særlig så lenge identitetspolitikken, wokegalskapen og klimahysteriet råder og fortrenger realpolitikken. Men ettersom krisen vokser vil trolig realismen vende tilbake i politikken. Tidslinjen er imidlertid alltid det vanskeligste å ha noen presis formening om når det gjelder makroforløp som dette.

Trump hadde rett

Sikkert vanskelig for mange å akseptere, men Trump hadde rett da han gikk til valgkamp på ‘Make America Great Again’ og mante til kamp mot globaliseringen. Det er først og fremst derfor han er så forhatt. Han utfordret ikke bare de store fondene på Wall Street, men også store deler av Kongressen og forvaltningen. De-globaliseringen møter sterke motkrefter.

Flyttingen av produksjon og arbeidsplasser til Kina og andre lavkostland førte til billigere varer, men Trump og halve det amerikanske elektoratet hadde rett i at det også førte til tap av verdiskapning, arbeidsplasser og velferd for store deler av befolkningen i USA.

Trump hadde rett i at det å overlate teleinfrastrukturen til kinesiske Huawei var som å invitere en trojansk hest inn i stua. Og han hadde rett i at Merkel la Tyskland i hendene på Russland og at Nordstream II ville gjøre Tyskland og Europa i enda større grad til et sikkerhetspolitisk energigissel for Russland. Så kan man mene mye annet ufordelaktig om Trump.

Det er i det hele tatt uforståelig hvor kortsiktig europeiske politikere har vært de siste 2-3 ti-årene etter Den kalde krigen. Mens Russland og Kina over lengre tid har redusert sin avhengighet av utenlandsk import, har Europa gjort det motsatte og økt sin avhengighet av strategiske råvarer fra Russland og billigprodukter fra Kina.

Politikerne har levd i en post-moderne ideologisk boble med en overdreven oppfatning av globaliseringens fortreffelighet og en totalt manglende forståelse av de utenrikspolitiske omgivelser og geopolitiske ‘konstantene’ som i stor grad styrer internasjonal politikk.

De-globaliseringen vil imidlertid forsterke den inflasjonen som allerede er godt i gang samt legge en demper på veksten.

Redusert vekst i Kina, økte priser i Vesten

Liberaliseringen av verdenshandelen og den gode tilgangen på råvarer har drevet ned råvarekostnadene. Samtidig har Kina kjøpt seg markedsandeler ved å underprise kinesiske produkter. Nå er råvareprisene på full fart opp samtidig som Kina ikke lenger har kapasitet til å finansiere videre vekst med økt gjeld.

Veksten i Kina vil derfor avta. Kinesiske eksportører blir nødt til å øke prisene for å tjene penger. Følgelig vil prisen på importerte varer fra Kina og økt egenproduksjon til høyere kostnader i Vesten, drive prisene ytterligere opp i Europa og USA.

Det er grunn til å tro at presset i råvaremarkedene vil fortsette i flere år fremover. Økte råvarepriser, deglobalisering av verdenshandelen og høyere produksjonskostnader peker mot en lengre periode med sterk inflasjon. Solemerkene peker mot dyrtid og redusert vekst. Stagflasjonsspøkelset lurer ikke bare bak horisonten, men er i ferd med å bli en del av en ny hverdag i hele OECD-området.

For en råvare- og petroleumsbasert økonomi, som den norske, vil imidlertid pengene fortsette å renne inn i statskassa. Statsfinansene vil styrke seg ytterligere samtidig som prisstigningen vil svekke husholdningenes økonomi. Mens andre land tar et oppgjør med EUs energipolitikk vil servile og EU-tro norske politikere søker å kjøpe seg ut av krisen med oljepenger og fordelingspolitikk som strømstøtten og de massive overføringene til bøndene.

De enorme petroleumsinntektene skjermer for realismen. De pengene som ikke havner i Oljefondet, havner i det human-politiske kompleks og en bistand uten mål og mening, i kostbar innvandring fra MENA-landene og i lite meningsfulle investeringer i ‘det grønne skiftet’ trolig ledsaget av overføringer og en fordelingspolitikk som favoriserer utvalgte velgergrupper som bøndene, innvandrere, ansatte i offentlig sektor og lavlønnsgruppene.

Utfordrende investormarked

Det internasjonale investormarkedet vil bli utfordrende. Etter en lengre periode med vedvarende vekst og stabile relasjoner mellom stormaktene, er det en grunnleggende usikkerhet som i dag preger internasjonal økonomi og politikk.

Den massive gjeldsoppbyggingen har ført til økt volatilitet i kapitalmarkedet. Store markedssvigninger vil tvinge myndighetene til å iverksette valutareformer og reguleringer. Samtidig forfekter myndighetene i flere land, skattereformer og omlegging til en mer næringsfiendtlig politikk. Vi ser konturene av det samme i Norge.

Dessuten er USA og NATO i ferd med å tape den økonomiske krigen mot Russland. Eksporten av olje og gass til Europa fortsetter for fullt samtidig som Russland har økt eksporten av rabattert olje til Kina. Den russiske handelsbalansen og rubelen er sterkere enn noensinne. Krigen er fordelaktig for forsvarsindustrien i Vesten, men skaper usikkerhet om fremtiden i det internasjonale kapital- og valutamarkedet.

De demografiske endringene som følger med den store migrasjonen av ukvalifisert innvandring fra sør legger et stadig sterkere press på de europeiske velferdsstatene med økonomier som først og fremst trenger høyt utdannet arbeidskraft. Det vil utløse fordelingskonflikter og mer politisk uro. Og den vedvarende reduksjonen i den yrkesaktive delen av befolkningen i hele OECD-området samt i Kina, Brazil og Russland svekker vekstanslagene.

For investorene betyr det at markedsmulightene ligger i volatiliteten i markedet, i de sykliske svigningene. En passiv langsiktig investeringsstrategi, vil gi dårlig avkastning i et scenario som dette, preget av redusert vekst, inflasjon og stadig skiftende rammebetingelser. Syklene kan slå voldsomt ut i begge retninger. Vinnerne er de som forstår de underliggende driverne og som evner å velge de rette virksomhetene i de rette næringene tidlig og få timingen på entry og exit riktig, men sånn har det jo for så vidt alltid vært.

Lyst for USA, mørkt for Europa

Amerikanske banker trekker nå tilbake utenlandske lån. Tilgangen på dollar er nå er lavere enn noen gang siden andre verdenskrig. Dollaren ligger nå på rundt 10 kroner, mot omkring 5 for bare 10 år siden. Det sier noe om hvordan utenlandske investorer ser på norsk økonomi og mye om hvordan de vurderer amerikansk.

The Federal Reserve er verdens sentralbank og dollar er fortsatt verdens reservevaluta. USA er selvforsynt på det meste, er skjermet bak Atlanterhavet på den ene siden og Stillehavet på den andre siden og har verdens største forsvar. Og i usikre tider som nå med krig i Europa, utenrikspolitisk konfrontasjon mellom øst og vest og ustabile økonomier over hele linjen, trekker kapitalen mot sikkerhet.

Dessuten vil deglobaliseringen fremover virke til USAs fordel, en utvikling som vil forseres om republikanerne vinner presidentvalget i 2024, noe alle solemerker tyder på at de vil.

Det vil imidlertid ikke forbause om Federal Reserve snart gjør kuvending og slipper opp slik at vekst- og teknologiaksjene kommer tilbake, både fordi de har falt så mye og fordi de henger så tett sammen med pengetilførselen og renten. På lenger sikt, og om råvareprisen går ytterligere opp, vil imidlertid vekstaksjene ikke gi like god avkastning som de sykliske aksjene.

Det ser imidlertid mørkere ut for et EU som har overreagert på usikre prognoser når det gjelder global oppvarming og som hodeløst har sanert egen energiproduksjon lenge før det forelå realistiske og konkurransedyktige alternative energikilder.

Selv om Russlands invasjon av Ukraina har ført Europa sammen, er det åpenbart at integrasjonen i EU for lengst har nådd veggen, og at NATO er det eneste sikkerhetspolitiske alternativet i overskuelig fremtid. Et EU som dessuten jobber mot egen befolkning, som ikke ønsker et Europas Forente Stater, har ingen fremtid.

Look to Britain

Britene har sett dette og brutt ut av EU før det ble for sent. Nå trenger landet et politisk lederskap som kan løsrive seg helt fra globalismen og den totalitære World Economic Forum ideologien som preger de europeiske politiske elitene. Det samme gjelder i enda høyere grad for en råvarebasert økonomi som den norske.

For å ivareta eget verdiskapningspotensiale burde vi snarest si opp EØS-avtalen, bryte med WEF-ideologien og fremforhandle en ny bilateral handelsavtale slik vi hadde tidligere, slik som Sveits gjorde under EØS-forhandlingene i 1994 og slik som UK nå har gjort med Brexit.

Det krever et realpolitisk orientert politisk lederskap som forstår våre utenriksøkonomiske og utenrikspolitiske omgivelser og som er i stand til å ivareta våre nasjonale interesser handelspolitisk så vel som sikkerhetspolitisk. Det har vi ikke i dag. Og det vil trolig gå lang tid før vi får et kapabelt politisk mannskap til å styre den norske skuta i de urolige farvannene vi nå beveger oss inn i.