Alternativt Forum

Den politiske elitens bekreftelse av seg selv

Folkevandringen fra MENA-landene, den mest omfattende demografiske endringsprosessen i Europa og Norge noensinne, snakkes det knapt om.

Dette til tross for at innvandringen fører med seg samfunnsmessige omveltninger og utfordringer av enorme dimensjoner sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt. Den er i ferd med å endre Europa og Norge for all fremtid!

Til forskjell fra strømkrisen som over natten veltet over oss da kablene ble koplet til, og som naturlig nok opptar oss mest for tiden, skjer de enorme endringene innvandringen fører med seg over tid. Men konsekvensene vil bli av helt andre dimensjoner.

At det knapt snakkes om den største samfunnsmessige utfordringen Norge står overfor er mer enn spesielt. Arendalsuka beskriver seg selv som «en demokratisk møteplass for alle som er engasjert i samfunnet vi lever i» og «arrangementet for deg som vil være med å lytte til, debattere og løse dagens og morgendagens samfunnsutfordringer».

I de få innslagene hvor innvandringsproblematikken tas opp, er det med en implisitt kritikk av at den er for restriktiv og at integreringspolitikken er for lite generøs. Ingen stiller spørsmål ved ulempene og de samfunnsmessige kostnadene knyttet til innvandringen eller om innvandringen og de enorme omveltningene som følger i dens kjølvann i det hele tatt er ønskelige.

Programmet til Arendalsuka er en studie i hva som anses politisk korrekt å snakke om i Norge i 2022. Arendalsuka representerer den politiske elitens bekreftelse av seg selv og deres egen oppfatning av virkeligheten. De står på podiet, de sitter i salen og de klapper til hverandres ‘fortreffelige’ innlegg etter tur. De speiler seg i hverandre og i egen selvgodhet.

Den åpenbart største av «dagens og morgendagens samfunnsutfordringer», de demografiske endringene i sammensetningen av Europas og Norges befolkning, feies under teppet og forbigås i all stillhet som et ikke-eksisterende tema.

Innvandrere i flertall

I 2021 var det 997.942 innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre i Norge. De utgjorde totalt 18,5 % av befolkningen. Av disse kom drøyt en halv million, eller 589.379 fra Midtøsten, Afrika og Asia. Antallet innvandrere fra MENA-landene har mer en doblet seg de siste 10 årene og utgjør nå 59 % av innvandrerbefolkningen og 10,9 % av totalbefolkningen.

Om innvandringspolitikken opprettholdes på nåværende nivå med ca. 20.000 innvandrere i året, vil innvandrerbefolkningen være i flertall i Norge innen 2060. De er allerede i flertall i 4 av Oslos 15 bydeler.

Dette er hovedsakelig økonomiske innvandrere fra MENA-landene med lav utdanning og høye fødselsrater. De representerer allerede nå en anslått merkostnad for det norske samfunnet på mellom 200-300 milliarder i året. Dette setter velferdsstaten under økende press. Kostnadene vil øke proporsjonalt med disse innvandrergruppenes økende andel av totalbefolkningen. Men dette er det altså ikke ‘comme il faut’ å snakke om i Arendal.

Religionskritikk

Clare Ellis er ikke norsk, men er forsker med en doktorgrad fra University of New Brunswick. Hun er ikke redd for å kalle en spade for en spade og snakke om det de ikke vil snakke om i Arendal. Hun har nettopp gitt ut boken ‘Immigrasjon, islam og migrasjonsskrisen’, men vil nok aldri vil bli invitert til Arendalsuka. Boken er blitt omtalt som ikke mindre enn en ‘kraftfull beskrivelse av en sivilisasjons selvmord.’

Dr. Ellis slår fast, det flere av oss begynner å forstå, men som det gode selskap i Arendal feier under teppet, at muslimer over hele Europa er sterkt overrepresenterte når det gjelder arbeidsløshet, velferdsforbruk og kriminalitet, særlig grov kriminalitet som overfallsvoldtekter, gjengoverfall og knivstikking. Hun viser blant annet til utviklingen i Storbritannia hvor innvandrerne fra MENA-landene er blitt en enorm belastning på velferdsbudsjettet ved at de mottar langt mer i sosiale ytelser enn de bidrar med i skatt. Dette i kontrast til arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa som faktisk bidrar positivt og som stort sett reiser tilbake etter endt opphold.

Hun viser også til undersøkelser som ikke støtter forestillingen om at de fleste muslimer i Europa er harmløse, moderate og integreringsvillige. Det vises blant annet til en undersøkelse i seks land i Europa publisert i 2013 som konkluderte med at 65 % av muslimene mente at de islamske sharia-lovene er viktigere for dem enn vertslandets lover. Og mens 20 % av innfødte europeere kan karakteriseres som islamofobe, mener hele 54 % av muslimene at Vesten prøver å ødelegge islam.

Hele 74 % av britiske muslimer mener at kvinner skal dekke seg til og bruke sjal. 36 % mener at en muslim som konverterer til en annen religion skal straffes med døden. De yngste er mest ekstreme. 35 % av britiske muslimer mellom 18-29 år gir uttrykk for å støtte muslimske selvmordsbombere. I Frankrike mener hele 42 % det samme.

Under flyktningstrømmen i 2015 rapporterte media gjennom billedbruk og tekst at de fleste var flyktninger og at de hovedsakelig var kvinner og barn, mens det overveiende flertallet i realiteten var unge menn og velferdsimmigranter.

EU-kommisjonær Frans Timmermanns måtte erkjenne at flere enn 60 % av disse var illegale økonomiske migranter. En gresk statsråd traff trolig bedre og mente at det faktiske tallet var nærmere 90 %.

Og mens politikerne og det etablerte mediakommentariatet applauderte innvandringen som nødvendig for å skaffe arbeidskraft for å ta hånd om den påståtte eldrebølgen i Europa, gikk nesten en fjerdedel av EUs aktive arbeidsstyrke i alderen mellom 15-24 år, arbeidsløse.

Hva bør gjøres?

Iht. Dr. Ellis er årsakene til den muslimske radikaliseringen åpenbare: 1) de vestlige militære intervensjonene i Midtøsten, 2) forestillingen blant muslimer om islam som den eneste sanne religion og som politisk ideologi med ambisjon om verdensherredømme.

Løsningen hun foreskriver for at ikke Europa skal bli fullstendig underlagt islam, er like åpenbar: 1) å trekke vestlige styrker ut fra den muslimske verden, 2) innfør full stopp i muslimsk immigrasjon til Europa, 3) iverksett et drastisk repatrieringsprogram. Det siste vil være særlig omstridt, men fullstendig i tråd med internasjonal rett og asylinstituttets opprinnelige forutsetninger.

Det er ikke vanskelig å være enig med Dr. Ellis både når det gjelder analyse og konklusjon. Det må synes ganske innlysende for de som har øyne og kan se. Men slike ting snakkes det ikke om i det gode selskap. Det feies under teppet av feige og uansvarlige politikere i Arendal som heller snakker om seg selv til hverandre.