Alternativt Forum

Det er på tide å våkne.

Iht. EØS-avtalen er vi i utgangspunktet forpliktet til å godta alle EU-direktiver, forordninger og rettsakter knyttet til det indre marked og de fire friheter som EU-kommisjonen og EU-parlamentet måtte finne på.

Det er det såkalt ‘dynamiske elementet’ i avtalen. Det innebærer at Stortinget har frasagt seg store deler av ansvaret for rettsutviklingen i landet og at Stortinget dermed har svekket sin funksjon og relevans som lovgivende myndighet. Den blir i stadig større grad overlatt til de 55.000 byråkratene i EU-kommisjonen og til EU-parlamentet.

Her blir både den norske statsforvaltningen og Stortinget overkjørt så til de grader både rettslig og kapasitetsmessig av det massive byråkratiet i EU-kommisjonen. UD og de ulike fagdepartementene har rett og slett ikke noe de skulle sagt. Her er det bare å “bukke, nikke, neie snu seg i ring …” hver gang et nytt EU-direktiv kommer seilende. Og det gjør de stadig vekk. Til nå er nesten 13000 EU-direktiver og rettsakter implementert i norsk lov.

Til unnskyldning kan sies at verken forhandlerne i UD og de øvrige fagdepartementene og Stortinget i sin iver etter å bli med i det indre marked og i håpet om å bidra til varig fred i Europa og Høyesterett i sin iver å tekkes Stortinget, skjønte de langsiktige og fulle konsekvensene av denne ‘salamitaktikken’ som gradvis undergraver Grunnloven.

Jeg er ikke sikker på om Kommisjonen heller skjønte den fulle rekkevidden av det den gang forhandlingene fant sted på begynnelsen av 90-tallet. Dette er imidlertid realiteten i dag 28 år etter at EØS-avtalen ble undertegnet.

Uansett, er det på høy tid at både Stortinget og Høyesterett nå får øynene opp og skjønner at det må settes en grense et sted dersom vi ikke ønsker å overføre vår suverenitet og selvråderett fullstendig til EU. I så fall kan vi etter hvert legge ned både Stortinget og Høyesterett. Med hvert direktiv, og etter som både den lovgivende og dømmende makt overføres til Brussel, får de mindre og mindre relevans.

Strømpriskrisen og hvor hunden ligger begravd

Strømpriskrisen aktualiserer problemstillingen over og viser hvor hunden ligger begravd.

Iht. til art. 25 i EØS-avtalen kan vi innføre beskyttelsestiltak og kvantitative eksportrestriksjoner dersom «eksporten kan føre til alvorlig mangel på en vare som har avgjørende betydning for den eksporterende avtalepart.» Og det er vel ingen i EU-kommisjonen som kan motsi at tømmingen av vannmagasinene, som en følge av den økte strømeksporten til EU, ikke har en avgjørende betydning for norske husholdninger og norsk kraftkrevende industri?

Iht. til art. 112 kan slike tiltak «treffes ensidig av en part dersom alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare er i ferd med å oppstå i en sektor eller et distrikt». Tiltakene kan altså iverksettes ikke bare etter at skadevirkningene har inntruffet, men også i forkant. Men vanskelighetene man beskytter seg mot må antas å ha en karakter som gjør at de vil være av en viss varighet. Dette kriteriet er også innfridd. Strømpriskrisen vil vedvare så lenge elnettet i Sør-Norge er tilknyttet elnettet i Europa.

Artikkelen fastlegger videre at beskyttelsestiltak skal begrenses til det strengt nødvendige mht. til omfang og varighet for å rette opp situasjonen. Slike tiltak skal velges som minst mulig forstyrrer EØS-avtalens funksjon. Tiltaket må videre være rettet mot samtlige øvrige avtaleparter. Om norske myndigheter velger å innføre eksportrestriksjoner på strøm vil det ikke være i strid med noen av disse kriteriene.

Men art. 113 sier noe om hvordan tiltakene skal gjennomføres. Øvrige avtaleparter skal straks underrettes og rådslagning skal finne sted i EØS-komiteen med sikte på å finne en løsning som alle kan godta. Og nettopp her ligger hunden begravd, fordi EØS-komiteen arbeider etter enstemmighetsprinsippet. Og ettersom EØS-avtalen ikke kjenner noen «angrerett» forutsetter det at EUs representanter i EØS-komiteen godkjenner at Norge innfører eksportrestriksjoner på strøm til EU. Det er det langt fra sikkert at de gjør.

Til syvende og sist et politisk spørsmål

I en slik situasjon kan vi folkerettslig sett ikke uten videre si opp ACER-avtalen nå som Stortinget har godkjent og regjeringen har ratifisert avtalen. Men som alltid i utenrikspolitikken, er dette først og fremst et politisk og ikke et juridisk spørsmål.

Folkerettslig formalisme vil alltid komme til kort når det gjelder vitale interesser i forholdet mellom statene forutsatt at regjeringen gjør sin plikt og ivaretar nasjonale interesser i den utstrekning de er i strid med andre lands interesse eller, som i dette tilfellet, EUs interesser.

Det er et spørsmål om makt- og interessepolitikk og i hvilken grad våre politikere har vilje og mot til å sette strek og si at nok er nok og ivareta vitale nasjonale interesser. Historien viser at EU først og fremst er en tollunion og selv ikke tar fem øre for å bryte frihandelsprinsippene i det indre marked, om de ser seg tjent med det.

Eksporten av norsk laks har vært utsatt for fire ulike og åpenbart ulovlige dumpingregimer fra EUs side fra 1997 frem til 2007. Det har kostet oppdrettsnæringen og Norge tresifrede milliardbeløp i tapte eksportinntekter.

Hensikten med disse har vært å beskytte en mindre kostnadseffektiv skotsk oppdrettsenæring. EUs dumpingregime mot norsk laks opphørte først etter at de skotske oppdrettsselskapene ble kjøpt opp av norske lakseoppdrettere. Først da ble det en slutt på EUs ulovlige dumpingregime selv om det i EØS-avtalens art. 26 står svart på hvitt at det i handelen i EØS-området ikke skal anvendes antidumpingtiltak eller beskyttelsestoll. Det ga EU jevnt bengen i.

Nå bør Norge beskytte vitale norske interesser. Det er ikke proteksjonisme å beskytte naturgitte komparative fortrinn. Og det er ikke slik at Norge står uten forhandlingskort. Vi har alt det EU trenger. Vi er geopolitisk plassert på nordflanken og av avgjørende betydning for Europas sikkerhet. Vi har rikelig tilgang til strategiske resurser som EU trenger. Vi har gass. Vi har olje. Vi har tilgang til fisk og proteiner i rikelige mengder. Vi har store havområder med uutnyttede forekomster av verdifulle mineraler. Og vi har tilgang på grønn strøm. Vi behøver ikke stå med lua i handa.

Problemet er at både Jonas og Erna er EU-føderalister og globalister på sin hals. De har verken viljen eller motet som skal til for å innrømme at de har gjort noe dumt og stå opp i mot EU. Sammen med det forhold at vi i Norge ikke lenger har noen reell utenrikspolitisk opposisjon innebærer det at velgerne ikke har noe alternativ eller noe annet sted å gå. Derfor gjør Jonas og Erna som de vil.

Velgernes misnøye med Erna kom Jonas til gode ved siste valg på samme måte som velgernes misnøye med Jonas nå kommer Erna til gode ved neste valg. Hun er allerede tilbake og leder klart på meningsmålingene til tross for misnøyen tidligere.

Slik roterer Arbeiderpartiet og Høyre i svingdørene mellom Regjering og Storting og Frp og Sp følger med som nissen på lasset og ender opp som politiske evnukker som gladelig lar seg kjøpe for 30 sølvpenger eller for sorte limousiner (Frp) eller århundrets landbruksoppgjør (Sp).

Regjering og Storting burde visst bedre

Regjeringen og Stortinget burde ha skjønt hva det ville føre til å knytte seg til EUs indre energimarked. De burde tatt i bruk reservasjonsretten ved ikke å vedta Energidirektivet og latt være å ratifisere ACER-avtalen. At strømprisen ville gå amok ved å knytte seg til EUs energimarked forstår alle som kan litt elementær økonomi.

Selv om energilobbyen og fagmyndighetene, som ut i fra rene egeninteresser kjørte på med massiv lobbyvirksomhet og noe som mest har liknet en militær informasjonsoperasjon på grensen til ren desinformasjon, var advarslene mange både fra ledende økonomer og fra de juridiske fagmiljøene.

Når Nord-Norge fortsatt har Europas laveste strømpris mens Sør-Norge har Europas høyeste, skjønner alle at det er kablene fra Sør-Norge til EU som er hovedårsaken selv om politikerne og strømlobbyen og store deler av hjernedøde hovedstrømsmedia fortsetter med bortforklaringer og desinformasjon.

Er EU-lobbyen i ferd med å lure oss på nytt

Det er på tide å ta et oppgjør med EU. For det første må reservasjonsretten, dersom den skal ha noen mening, også ha tilbakevirkende kraft. Som Gro sa i 1992 er «reservasjonsretten til for å brukes». Den må også gjelde for direktiv og rettsakter som allerede er vedtatt og som i ettertid viser seg å være i strid både med Grunnlov, folkevilje og nasjonale interesser slik som Endergidirektivet og ACER-avtalen åpenbart er i dette tilfellet.

Dernest er det bare å registrere at EUs energimarked rett og slett ikke fungerer etter hensikten. Det er gått fullstendig amok, hovedsaklig som en følge av det grønne skiftet og EUs egen feilslåtte miljøpolitikk. Van der Leyen har imidlertid signalisert endringer og en strukturell reform av energimarkedet. Den vil trolig ikke være til vår fordel.

Antakelig vil den ta form av markedsregulerende tiltak og et konsolidert innkjøpssamarbeid på EU-siden for å presse prisen på bl.a. norsk gass og norsk elektrisitet ned. I så fall vil våre gassinntekter bli kraftig redusert. Og om ikke noe blir gjort med ACER slik at vi kan begrense eksporten til overskuddskraften slik det var tidligere, vil vi fortsatt ende opp med  Europas høyeste strømpriser.

Og paradoksalt nok, vil det skje som en følge av at EU selv bryter med sine egne indre markeds-prinsipper om fri bevegelse av varer. Et slikt innkjøpssamarbeid for å presse ned innkjøpsprisen på norsk gass og strøm ned er like proteksjonistisk som dumpingsregimene mot norsk laks som EU tidligere har utsatt EØS-landet Norge for.

I så fall må Norge sporenstreks følge Storbritannias eksempel og tre ut av EØS-avtalen og gå tilbake til den bilaterale handelsavtalen vi hadde med EU tidligere.

Det vil trolig tjene norske interesser bedre. EU fremstår uansett som et korthus som er i ferd med å falle sammen. Klare oppløsningstendenser kan ses langs flere akser. Misnøyen med overstyringen fra EU er tiltakende i flere av medlemslandene. Brexit er ikke noe engangstilfelle.

Om Norge presses til å selge billig gass til EU og ikke får ha kontroll med egne vannkraftressurser, er det bare å komme seg på hodet ut av EØS først som sist!