Alternativt Forum

De lyver. De ikke bare lyver. De lyver så det renner av dem. Det fosser.

Og de løper fra ansvaret når de blir avslørt. De ikke bare løper. De piler av gårde som forskremte lemen. Og de skylder på Putin, værgudene, dårlige rådgivere og alle mulige andre. Så blir de borte en liten stund til alt er glemt før de åler seg tilbake i politikken og fortsetter videre som om ingen ting var hendt.

Vi husker alle Søviknes. Og nå Trond Giske. Og følg med på Hadia Tajik. Etter en kort tids sykemelding på skattebetalernes regning og en lengre sommerferie, er hun nå på full fart tilbake i rampelyset som om pendlersaken og skattesaken aldri hadde funnet sted. Om selvinnsikten er liten, er det lite å si på ambisjonene og snakketøyet.

Og som om det ikke er nok. Over 1/3 av stortingspolitikerne som er innkalt til Stortinget for å finne en løsning på strømpriskrisen, prioriterer i stedet å reise på komitétur til utlandet. Næringskomiteen reiser av alle steder på tur til pampasen i Argentina. De gir bengen i å møte i Stortinget i ‘ferien’ for å finne en løsning på en av de mest betente innen- og utenrikspolitiske sakene vi har stått overfor på mange år.

Snakk om kriseforståelse! Snakk om rolleforståelse! Snakk om velgerforakt! Hva pokker skal vi gjøre med slike?

Og midt oppe i det hele driver Karl Eirik Schjøtt Pedersen (Ap) i Riksrevisjonen åpenbar ‘gaslightning’ og tåkelegging. Riksrevisjonen har avgrenset sitt granskningsmandat til å se på om Statnett og NVE har bygd ut strømnettet effektivt nok. Altså, IKKE til å se på det som er saken, om Statnett og NVE har holdt tilbake informasjon og ført Stortinget og offentligheten bak lyset.

En revolusjon kunne vært passende. Kjapt og effektivt. Deretter internering. Ikke i Gulag i Sibir, men til oppbevaring på Bastøy eller et annet passe naturskjønt sted fjernt fra folkeskikken hvor de ikke kan påføre samfunnet mer skade.

Deretter Riksrett og samfunnstjeneste hvis lengde og beskaffenhet utmåles i forhold til det tap de har forvoldt fellesskapet. Så rett ut i praktisk arbeid, f.eks. toalettvask på  rasteplassene langs E6 og E18, søppelplukking i parker og på offentlige steder, vedhogst slik at gamle og trengende ikke skal fryse i hjel til vinteren, veibygging i grissgrendte strok eller maling og enkelt vedlikeholdsarbeid av svømmehaller og andre offentlige bygninger.

De har etterlatt seg et offentlig vedlikeholdsetterslep på 3200 milliarder. Det kan de rette opp med hardt fysisk arbeide. Det er mer nok av å gjøre, særlig for de som aldri har gjort et arbeids slag før.

De skal til og med få lønn og få opparbeide seg pensjon hvis de gjør en dugelig innsats. Ikke stortingslønn til over en million, men vanlig gjennomsnittslønn. Ikke fet stortingspensjon, men vanlig minstepensjon slik som folk flest. Ikke gratis pendlerboliger og skattefritak, billig stortingskantine, stadige kaffe- og wienerbrødpauser, gratisparkering i stortingsgarasjen, gratisbilletter til kulturarrangementer, endeløse sommerferier, fete styreverv, spennende komitéreiser til eksotiske steder eller kremjobber i FN og et internasjonalt liv på røde løpere.

‘Straffen’, om den kan kalles det, er rett og slett noen år med et levesett som folk flest, som gjør det mulig for dem å skaffe seg yrkes- og livserfaring sånn som vi andre har.

Og så må de skrive 100 ganger hver dag i 100 dager Erik Byes sannhetsord fra 2005 på et stykke papir som de må samle og oppbevare resten av livet i en boks under senga;

«Politikere må en gang lære, både i Norge

Og andre steder, at de er ikke våre herrer…

I demokratiet… skal de være klar over hver eneste

Dag de våkner og hver eneste kveld de

Går og legger seg… at de er våre tjenere…

De er folkets tjenere.

De skal stå i giv akt… for oss… i demokratiet!

Det er noen av dem som tror at de er blitt herrer…

Men der tar de faktisk feil. Der må de en gang

Lære at de tar feil.

Eller så er demokratiet bare DILLBALL.»

Da vil det kanskje gå opp ett lys for noen av dem. Ikke for alle, kanskje ikke en gang for halvparten, men kanskje for de som har vært kortest tid i politikken. De med potensial til å bli vanlige folk med sundt bondevett og noe annet enn yrkespolitikere og ansvarsfraskrivende lystløgnere og grossister i valgflesk.

De vil kanskje etter hver skjønne ett og annet. De vil kanskje til og med kunne bli kloke nok og erfarne nok til å kunne ta fornuftige beslutninger på våre vegne og igjen bli verdig vår tillit. De mest iherdige kunne til og med bli repatriert tilbake som folkevalgt dersom de viste anger, bot og bedring.

En voldelig revolusjon hadde vel Rødt syntes hadde vært betimelig, men for oss andre som syntes at demokrati er å foretrekke, til tross for dets mange feil og mangler, blir det der med proletariatets diktatur litt for heftig.

Jeg har noen ganger har vært fristet til å ønske meg tilbake til det opplyste enevelde. Men diktatur er diktatur enten det ledes av en despot av en enevoldskonge eller andre despoter. En spade er fortsatt en spade selv om de wokegale prøver å endevende vårt ordforråd i stadig søken etter å legitimere nye avvik fra normalen.

Demokrati er bedre, selv det skinndemokratiet lystløgnerne og snakkehodene daglig utsetter oss for. Her må det annen lut til om vi skal få skuta på rett kjøl, og om vi skal finne kursen ut av det grumsete og farlige farvannet landet vårt nå befinner seg i. Skuta er uten styrmann og kaptein. Vi må si ifra at nok er nok. Vi må vise at vi mener alvor, og at det er ting som er viktigere enn fredags-taco og billig pappvin.

Hva om vi alle sammen bare rett og slett nektet å betale strømregningen? Strømleverandørene kan ikke sende oss alle sammen til inkasso. Støre kan ikke bare slå av strømmen til norske husholdninger. Det er vår strøm. Da blir det ordentlig bråk. Da tar vi vedøksa med oss til Løvebakken. Han bør skjønne at selv om det er lenge til nyvalg så slipper han ikke unna i det uendelige med filibustertaktikk og stadig skrøner om «at vi følger situasjonen nøye» og at «saken skal utredes grundig.» Jeg tipper han ville få finger’n ut ganske fort.

Eller kanskje vi skulle gå enda lengre og nekte å betale skatt så lenge politikerne kaster de  hardt opptjente skattepengene våre bort i hytt og pine til strømstøtte til Kina, til crooked Hillary og Clinton Foundation og til korrupte regimer i Sør, og kulturhus i øst og vest til mangfoldige milliarder i hver eneste lille filleby langs E18 og E6, og til kunstnere som spruter blåmaling ut av rompa i stedet for å bruke våre surt tjente skattepenger til ordentlig mat og skikkelig stell på gamle- og sykehjemmene, til de som har bygget landet, og til skolebøker til alle på ungdomsskolen, til de som skal bygge landet? Da tenker jeg pipa ville få en annen lyd.

Politikerne trenger et skikkelig varsko! For det er ikke noen vits i å stemme på de to regjeringsbærende partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, lenger. Forskjellene mellom dem er utvisket. Med marginale nyanser mener de ett og det samme i utenriks- som i innenrikspolitikken. Det er ikke lenger noen reell opposisjon i norsk politikk. De er stort sett EU-føderalister og globalister hele bunten. Det ser vi nå under strømkrisen. Den er både Jonas og Ernas skyld med god støtte fra etterdilterne i de øvrige partiene.

De gjør akkurat som de vil. For de er yrkespolitikere med fast plass i Stortinget. Velgernes misnøye med Erna og tingenes tilstand kom Jonas til gode ved siste valg akkurat som velgernes misnøye med strøm- og bensinprisene nå kommer Erna til gode ved neste valg.

Slik roterer Ap og Høyre i svingdørene mellom Regjering og Storting. Frp og Sp følger med som nissen på lasset og ender opp som politiske evenukker som gladelig lar seg kjøpe for 30 sølvpenger, dvs. for sorte limousiner i Frp’s tilfelle og for århundrets landbruksoppgjør i Sp’s tilfelle.

Men hva om vi i protest, og for å gi dem et skikkelig skremmeskudd og ikke stemte på noen av dem, verken på H, Ap, Sp, Frp eller noen av de andre tullepartiene? Hva med å stemme f.eks. på Pensjonistpartiet, i mangel av noe bedre, og la de forstå at tilsiget av stemmer skyldes kun en ting, at de må ta tak og rydde opp i strømpriskrisen, bensinpriskrisen, bompengetøyset og det vanvittige sløseriet. Hva om Pensjonistpartiet plutselig ble det største partiet på Stortinget.

Det ville gått som et jordskjelv gjennom norsk politikk. Jonas og Erna kunne pipe så mye de ville for de ville ikke en gang komme inn gjennom sikkerhetsslusen på Stortinget. Men landet kunne kanskje komme på rett kjøl igjen og tilbake til den kursen som de som bygde landet la opp, inntil Gro gjorde statskupp i Arbeiderpartiet i 1981 og Willoch forsvant ut av politikken i 1989 og Høyre ble Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiet ble en historisk anakronisme.

Bare et forslag. Jeg har aldri stemt på Pensjonistpartiet før. Men jeg skal gjøre det, hvis dere gjør det også. For kanskje er det håp? I hvert fall kunne vi bli kvitt gjengen med snakkehoder og lurendreiere og unngå å få en statsminister ved neste valg som ikke har annen yrkeserfaring enn en sommerjobb på Akvariet i Bergen for 33 år siden.