Alternativt Forum

Det ville fortonet seg utenkelig for bare få år siden, men det pågår i dag en fullskala konvensjonell krig i Europa.

Og krigen i Ukraina eskalerer stadig. Ikke nok med det, begge parter har gjort det klart at de ikke utelukker bruk av taktiske atomvåpen. Etter å ha overtatt Russlands rolle som hovedleverandør av gass og energi til Europa er Norge særlig eksponert om krigen eskalerer ytterligere.

Russlands forsvarsdoktriner tilsier bruk av taktiske atomvåpen i forsvaret av eget territorium. Områdene øst for Dnjepr er i russiske øyne nå Russland og russerne har flere ganger varslet at de ikke vil nøle med å bruke atomvåpen for å forsvare dem. Tilsvarende har USA svart tilbake at bruk av russiske kjernevåpen vil få «katastrofale følger». USA vil neppe heller nøle med å svare med bruk av kjernevåpen.

Det representerer et alvorlig paradigmeskifte til det langt verre for europeisk og global sikkerhet. Terskelen for bruk av kjernevåpen er senket. Det kan skje ved en feiltakelse, ved at Ukraina velger å fremprovosere en slik reaksjon eller for å forhindre et regimeskifte i Kreml.

Joe Biden har varslet at USA har som mål å få Vladimir Putin avsatt som regjeringssjef og få ham anklaget og dømt for folkemord. Dette er en språkbruk mellom stormaktene og mellom statsledere vi ikke var i nærheten av selv under Cuba-krisen i 1962 da verden forrige gang sto på randen til atomkrig.

Den gang var krisen initiert av USA som utplasserte mellomdistanseraketter i Tyrkia og Italia som kunne bære atomstridshoder og nå mål i Sovjetunionen og dermed forrykke terrorbalansen i Sovjetunionens disfavør. Konflikten eskalerte da Sovjet bygget rakettsiloer på Cuba for kjernevåpen som i løpet av kort tid kunne nå de store befolkningssentraene på den amerikanske øst-kysten.

Denne gang er krigen åpenbart startet av Russland selv om det kan hevdes at den er initiert av USA og NATO som til tross for uformelle og ikke-avtalefestede forsikringer om det motsatte, ekspanderte inn i tidligere Sovjet-republikker og samtidig ekskluderte Russland fra å delta i en felles sikkerhetsløsning for hele Europa.

Jeg deler den vurderingen. Å inkludere deler av tidligere Sovjetunionen i NATO og utelate Russland fra det vestlige sikkerhetsfellesskapet var en grov strategisk feilvurdering fra USA sin side som ved Russlands alenegang og tilnærming til Kina siden har bidratt til å redusere, og ikke til å styrke, Vestens sikkerhet.

Krigen i Ukraina har klare paralleller til Cuba-krisen i 1962, men er farligere. Utviklingen av taktiske atomvåpen og terskelen for å bruke dem er lavere, samtidig som risikoen for ytterligere eskalering og bruk av strategiske atomvåpen er tilsvarende økt.

Den gang satt dessuten en ung og lovende Kennedy i Det hvite hus, mens en ukrainsk gruvearbeider, Krustsjov, var i ferd med å lede Sovjetunionen ut av Stalin-tidens skrekkregime.

I dag sitter en åpenbart sterkt svekket gammel mann i Det hvite hus med rådgivere rundt seg som trenger en krig for å vinne det kommende presidentvalget. Og legger vi vestlig etterretning til grunn, er situasjonen ikke stort bedre i Kreml hvor Vladimir Putin etter sigende skal ha et overdrevet selvbilde med tsaristiske ambisjoner og behov for en ytre fiende for å konsolidere makten internt.

Når det først er kommet så langt, er det på den ene siden viktig at USA og Vesten ikke lar Russland slipper unna ustraffet med sin aggressive intervensjonisme. Det vil kunne føre til et fullstendig sammenbrudd i den internasjonale rettsorden, og legge en farlig presedens for ytterligere intervensjonisme ikke bare fra Russlands side, men fra Kina og andre totalitære regimer som måtte ha liknende ambisjoner.

På den andre siden er terrorbalansen skjør og ikke til å spøke med. Dynamikken i en situasjon som dette er særdeles uforutsigbar. Sorte svaner er sjeldne, men de finnes. Bruken av kjernevåpen kan ikke utelukkes. Lytt til hva stormaktene sier. Det er en indikasjon på hva de kan komme til å gjøre.

Å presse Putin opp i et hjørne han ikke kan komme ut av kan fremkalle drastiske reaksjonsmønstre. Sammenlikningen halter, men om Hitler hadde hatt atombomben da ha gjorde selvmord i førerbunkeren i Berlin i 1945 fremfor å kapitulere, ville han trolig brukt den. Om taktiske atomvåpen tas i bruk i Ukraina, vil situasjonen raskt kunne eskalere og true ikke bare Europas eksistens, men hele vår sivilisasjon. Dette er ikke til å spøke med.

Det påhviler derfor både Russland, USA og NATO samt Ukraina et enormt ansvar overfor verdenssamfunnet om å snarest sette seg til forhandlingsbordet. Kissingers ‘status quo ante’ forslag og en fred basert på grensene fra 2014, synes å være den eneste realistiske løsningen.

Rett etter Cuba-krisen, i 1963, laget Stanley Kubrick filmen Dr. Strangelove. I denne starter en gal general tredje verdenskrig ved selv ri på en atombombe på vei mot Moskva. Ferden mot Armageddon ble akkompagnert av Vera Lynn: «We´ll meet again, don´t know where, don´t know when. But we shall meet again some sunny day». Pentagon heftet et budskap ved filmens avslutning før den slapp ut på marked. «Dette er film», het det, «og ren fantasi». «Noe slikt ville aldri kunne skje i virkeligheten.» Dermed kunne publikum opphisset, men beroliget forlate kinolokalene.

Dramaet som nå utspiller seg mellom USA og Vesten på den ene siden og Russland på den andre siden, og mellom Joe Biden og Vladimir Putin, er ikke film. Og det kommer ingen beroligende etterord når de er ferdige. Dette er pokerspill med befolkningers liv og nasjoners eksistens som innsats. Vi er nærmere en atomkrig nå enn noen gang tidligere. At den eventuelt ‘bare’ vil føres med «taktiske våpen», i en avgrenset hensikt og på et begrenset krigsteater i Ukraina og Russland bør ikke forlede noen til å tro at krigen ikke kan komme hit. Den er allerede her.

Gjennom våpenforsyningene til Ukraina er vi involvert i en stedfortrederkrig mot en stormakt som vi deler grense med. Gjennom handelsrestriksjonene er vi i en handelskrig med en nabo og viktig handelspartner som vi til dels har sammenfallende utenriksøkonomiske interesser med. Både i kraft av vår rolle som gasseksportør og vår strategiske beliggenhet vil vi raskt komme i krigens episenter om den skulle eskalere ytterligere. Installasjonene i Nordsjøen er utsatte. Det samme er store deler av vår nordlige landsdel.

Det påhviler derfor våre politiske ledere et enormt ansvar. De feilet land og folk i mellomkrigstiden og i opptakten til 2. verdenskrig. Krigen ble en dyrkjøpt lærepenge, og etterkrigsgenerasjonen av norske politikere skjøttet både vår sikkerhet og vår verdiskapingsevne vel frem til 90-tallet. Identitetspolitikk, politiske moteretninger og mangelen på historiekunnskap, strategisk vidsyn og vilje til å ivareta landets interesser kjennetegner dagens generasjon av politikere. Det lover ikke godt for en fremtid med mange og store utfordringer og med et Forsvar som er blitt neglisjert i en årrekke.

Vi står nå midt oppe i det, og oppgjørets time synes nærmere enn noensinne.