Alternativt Forum

Vi omgis av stadig flere og stadig større kriser og konflikter. Flere av dem truer ikke bare vår økonomiske velferd, men vår sikkerhet og i verste fall vår eksistens.

Det er igjen krig i Europa. Og stedfortrederkrigen mellom Russland og Vesten i Ukraina eskalerer stadig. Utfallet er ikke gitt. En 3. verdenskrig, eller enda verre, et kjernefysisk ragnarokk, kan ikke lenger utelukkes.  Sannsynligheten vurderes som liten, men konsekvensene er desto større.

Og i Asia står Kina og USA mot hverandre. Her også blir situasjonen stadig mer spent, fra Den koreanske halvøy på den nordlige del av landmassen, til Taiwan i Sør-Kina havet. Det kunne virke som at vi står overfor nye globale konfrontasjoner like omfattende som på 1940-tallet, om enn til dels med andre aktører og i andre allianser.

Samtidig er det vestlige demokratiet i krise, hovedsakelig som en følge av eksport av industri og arbeidsplasser til Kina og andre lavkostland og som en følge av de demografiske, økonomiske og sosiale konsekvensene som har fulgt i kjølvannet av en ukontrollert innvandring. Problemene det medfører forsterkes og fornuftige løsninger forsinkes av medias stadig mer ensidige og agendastyrte journalistikk.

Som om ikke dette er nok, er vi nå endt opp med gasskrise, bensinkrise og strømpriskrise, sterk inflasjon og begynnende stagflasjon i hele OECD-området, hovedsakelig som en følge det såkalt grønne skiftet som har ført til en hodeløs underinvestering og sanering av tradisjonell energiproduksjon uten kostnadseffektiv og tilstrekkelig alternativ energi tilgjengelig.

Det har skjedd større endring i internasjonal politikk og økonomi i løpet av de siste 5 årene enn de foregående 50. Verdenssamfunnet ser ut til å være på vei inn i en dyp krise. Dette er Norge så godt som uforberedt på både sikkerhetspolitisk og handelspolitisk.

Ansvarsløs forsvars- og sikkerhetspolitikk
Svake sikkerhetspolitiske fagmiljøer, opportunistiske militære rådgivere og ansvarsløse politikere konkluderte rundt årtusenskiftet med at Russland var på vei mot stabilt demokrati, at Norges strategiske betydning var redusert og at fremtidige militære konfrontasjoner i vår del av verden var redusert til mindre episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet og at en eksistensiell krig av noe omfang i Europa var noe vi kunne se bort ifra i overskuelig fremtid.

Det førte til Forsvarsreform 2000, sanering av mobiliseringsforsvaret og totalforsvarskonseptet og med det avviklingen av den nasjonale forsvarsterskelen.

Som en følge av Forsvarsreformen og en systematisk underbudsjettering av gjentatte regjeringer ledet av Arbeiderpartiet og Høyre, har vi endt opp med et forsvar som er alt for lite i volum, som mangler avgjørende kapasiteter og som i stor grad er uegnet til å forsvare oss mot de trusler vi i dag står overfor og som har gjort norsk statssikkerhet fullstendig avhengig av amerikanske sikkerhetsgarantier.

Vi er allerede dypt involvert i krigføringen i Ukraina både mht. våpenleveranser, opplæring av ukrainske soldater, økonomisk støtte til Ukraina, handelsboikott av Russland og ikke minst i kraft av Norges rolle som Europas gassleverandør.

Norges beliggenhet i et av verdens mest utsatte geopolitiske ‘veikrysss’ og vår nærhet til Russlands kjernefysiske andreslagsubåtflåte på Kola-halvøya, er en konstant i både det regionale som det globale sikkerhetsbildet. Det er heller ikke noe nytt at vår rolle som hovedleverandør av strategisk viktige råvarer som olje og gass til Europa gjør oss ytterligere utsatt. Og mens Russland systematisk rustet opp med stigende råvarepriser siden 2002, har Norge og de europeiske NATO-landene ensidig rustet ned.

Enhver militærfaglig rådgiver vet at mens det kan ta årtier å bygge opp adekvate kapasiteter og militære strukturer, kan sikkerhetsbildet endre seg i løpet av uker og noen ganger i løpet av dager. Det er for sent å forsikre huset når det har begynt å brenne. Politikerne er blitt advart i over to ti-år mot det scenarioet som nå utspiller seg i Europa, men har ikke villet lytte. Det må vi nå betale prisen for. Om vi slipper unna med noen milliarder i våpenhjelp til Ukraina gjenstår å se.

Krigen i Ukraina er ikke norske politikeres skyld. Men det er deres skyld at Norges forsvarsevne er så dårlig ivaretatt og at faren for at krigen også kan komme hit dermed er tilsvarende større.

Hodeløs handels- og energipolitikk
Globalisering på norsk har, foruten rekordhøy bistand og innvandring, først og fremst vært å gi avkall på selvråderett og suverenitet til fordel for sikkerhet og markedsadgang.

Det er ikke å gå for langt å påstå at mens vi i forsvars- og sikkerhetspolitikken har gjort oss fullstendig avhengig av USA, har vi i handels- og energipolitikken gjort fullstendig knefall for EU. Det har ikke vært en balansert utenrikspolitikk. Det har rett og slett gått for langt og for sterkt på bekostning av nasjonale interesser.

Det betyr at Norge geopolitisk sett, i dag er å betrakte som USAs nordflanken og fremskutte forsvarsperimeter om krigen i Ukraina skulle eskalere og det skulle komme til direkte konfrontasjon mellom Russland og USA.

Hvis så skjer vil krigen, pga. vår beliggenhet og vår rolle som Europas viktigste energileverandør, også kunne komme hit. Og den vil bli ført, ikke på våre, men på Russlands og USAs premisser. Det skyldes det enkle faktum at vi har neglisjert vårt eget forsvar og overlatt forsvaret av Norge til andre.

EU er først og fremst en tollunion mot de som står utenfor, og et frihandelsområde for de som er innenfor. Men som i alle sammenslutninger og i en konføderasjon som EU, er det de store landene som primært setter premissene, i EU først og fremst Tyskland.

Oppstår det f.eks. en energikrise, slik som nå, forvalter EU indremarked-regelverket stort sett slik det passer dem. Det ser vi med all tydelighet nå, selv om Støre gjør sitt beste for å dekke over de faktiske forhold ved å legge skylden for energikrisen på Putin og mane til solidaritet med Europa, uten å nevne at EU-landene selv i stor grad er skyld i energikrisen som en følge av det grønne skiftet og en hodeløs energipolitikk.

For saken er den at Norge allerede under EØS-forhandlingene tidlig på 90-tallet ble presset til å avvikle Gassforhandlingsutvalget som koordinerte salget av norsk gass til Europa under henvisning til at det var konkurransevridende og stred mot indremarked-regelverket. Samtidig har ulike EU-land på sin side opp gjennom årene pålagt importen av gass ulike avgifter som klart har virket konkurransevridende motsatt vei uten at det har fått noen konsekvenser.

Når nå EU har sikret seg tilgang til billig norsk strøm gjennom kablene fra Norge, igjen under henvisning til indremarked-regelverket om fri bevegelse av varer, samtidig som EU nå setter de samme frihandelsprinsipper til sides ved å forlange importrestriksjoner og et pristak på norsk gass, viser det hvordan EU forvalter indremarked-regelverket etter eget forgodtbefinnende.

Energikrisen i Europa er ikke norske politikeres skyld. Men det er deres skyld at vi har strømpriskrise i Sør-Norge.

EU ønsker fri tilgang til norske naturressurser og råvarer enten det gjelder strøm, gass eller fisk, men iverksetter proteksjonistiske og konkurransevridende tiltak når de synes gassen blir for dyr eller egne næringer er truet, slik tilfellet var f.eks. da skottene fikk EU til å iverksette et massivt dumping-regime mot eksporten av norsk laks på 90-tallet.

Ansvarsfraskrivelse som modus operandi
At våre politiske ledere hevder at utviklingen skyldes forhold de ikke har herredømme over, eller «skurker» i det internasjonale samfunn, er ikke uventet. Norske politikeres ansvarsfraskrivelse følger et velkjent mønster.

Realiteten er imidlertid at det gjentatte ganger er blitt advart om at den førte politikk kan bære galt av sted. Nå står vi der med buksene nede like uforberedt på energikrise som på krig.

Den militære beredskapen var fullstendig forsømt i 1940. Utøya viste hvor dårlig det sto til med den sivile beredskapen i 2011. Covid-pandemien har nettopp eksponert den svake medisinske beredskapen i 2019. Alle disse, om enn på ulikt vis, var varslede katastrofer, hvis skade kunne vært forhindret eller betydelig redusert dersom beredskapen hadde vært adekvat. Realiteten er imidlertid den at det ikke står vesentlig bedre til med verken den militære, sivile eller medisinske beredskapen i 2022.

At Støre mener at EU skal ha fri tilgang til det norske elektrisitetsnettet, men samtidig kunne sette markedet til side og regulere prisen på norsk gass viser at det indre marked ikke fungerer. I den grad det gjør det, så er det på de store EU-landenes premisser hvor mindre land, som Norge, blir gjort til salderingspost.

Det bekrefter bare at når det kommer til stykket, er det realpolitikken som gjelder i internasjonal politikk selv om det åpenbart ikke gjør det i norsk utenrikspolitikk. Som regjeringsbærende partier er salderingen av norske interesser og den svake beredskapen først og fremst Arbeiderpartiets og Høyres ansvar.

Det eneste fornuftige å gjøre i den situasjonen vi er i nå, er å snarest mulig gjennoppbygge den nasjonale forsvarsterskelen, slik vi er forpliktet til iht. NATO-avtalen, óg iverksette 2%-vedtaket, slik Norge forpliktet seg til under NATO-toppmøtet i Wales i 2013.

Dernest må vi ta et oppgjør med EU, si opp ACER-avtalen, beholde kablene for eksport av overskuddskraft i samarbeid med importør-landene, men sikre full nasjonal kontroll over produksjon og omsetning av vannkraften. Det samme gjelder gasseksporten og øvrige norske naturressurser.