Gratulerer, Sverige! Er det fortsatt håp?

Jimmie Åkesson kunne slå seg løs valgnatten 11. september, da Sverigedemokraterna ble nest størst i Riksdagen. Selv om SD likevel ikke deltar i regjering, får partiet betydelig politisk gjennomslag, mener Øystein Steiro Sr. Montasje. Foto: Maja Suslin / TT / NTB

Sverigedemokratene er med 20,5 prosent av stemmene blitt det nest største partiet i Sverige, det største på borgerlig side og den store vinneren i det svenske riksdagsvalget.

Kommentariatet i norsk presse kopierer som vanlig kommentariatet i svensk presse, som åpenbart har vanskelig med å svelge velgernes dom, og som derfor fokuserer på at Sverigedemokratene er «stengt ute» fra den nye regjeringen og «bare får lov til» å være støtteparti.

Men realiteten er den at dette faktisk kan se ut til å representere et paradigmeskifte i svensk politikk, slik Jimmy Åkesson selv fremstiller det, dersom den nye regjeringens program blir gjennomført.

For her har Sverigedemokratene, som det største partiet i denne samarbeidskonstellasjonen, fått gjennomslag for mye. Det gjelder både innholdet i regjeringens program og formen for regjeringssamarbeide.

Regjeringsprogrammet representerer en betydelig innskjerping i innvandringspolitikken, klare krav til innvandrerne i integreringspolitikken og en langt strengere kriminalpolitikk for å få bukt med den galopperende innvandrerrelaterte kriminaliteten.

Det blir doble straffer for gjengkriminelle, visitasjonssoner og skjerpede straffer. Det vil bli åpnet opp for å leie fengselsplasser i andre land. Antallet kvoteflyktninger blir redusert fra 6.400 til 900 i året. Asylinstituttet opprettholdes, men innvandrere skal stimuleres til frivillig å «vende hjem» i henhold til asylinstituttets klare intensjoner om repatriering.

Ordningen med permanent oppholdstillatelse oppheves. Det vil bli lettere å utvise utenlandske borgere som begår lovbrudd. Og det innføres tiggerforbud.

Ellers vil den nye regjeringen legge vekt på å styrke helse- og omsorgssektoren, gjenoppta og bygge ut kjernekraften samt fortsette arbeidet med NATO-medlemskapet. Ettprosentmålet i bistandspolitikken forsvinner. Og skattene skal ned, spesielt for lav- og middelinntektsgruppene.

Og noe av det første den nye regjeringen gjør, er å innføre et pristak på strøm innen 1. november. Så mye for den norske regjeringens bortforklaring om at pristak på strøm er i strid med EU-regelverket! Frankrike har allerede innført pristak på strøm, og nå følger Sverige etter.

Like viktig, om ikke vel så viktig for gjennomføringen av den nye regjeringens program, er at samarbeidet mellom regjeringen og SD i Riksdagen vil bli regulert gjennom en egen samordningsgruppe med politiske tjenestemenn fra SD plassert sammen med den politiske ledelse i departementene og ved statsministerens kontor. Det gir SD nødvendig innsyn i regjeringens arbeide og kontroll med at de fire partienes koalisjonsprogram blir gjennomført som avtalt.

Til forskjell fra Frp i 2013 fremstår SD som et parti som prioriterer politikken fremfor taburettene. «Vi skal levere politisk, særlig på områder våre velgere synes er spesielt viktig», sa SD-leder Jimmy Åkesson. Det sa Siv Jensen riktig nok også, men etter hvert som Frp-statsrådene ble varme i baksetet i de sorte limousinene, ble resultatet noe ganske annet. Det ble både Marakesh-avtale, NRK-skatt, flere bomringer og fortsatt vekst i offentlig sektor, ACER-avtale og utenlandskabler som resulterte i den strømpriskrisen vi nå har fått.

Ved at SD nå stiller seg utenfor regjeringen, men med fullt innsyn og kontroll med regjeringens arbeide, er gjennomføringskraften forhåpentligvis en helt annen og risikoen for at partiledelsen blir kooptert betydelig mindre.

Opposisjonen følger vanlig brunbeisningsoppskrift, og stempler ikke uventet skiftet i svensk politikk som «autoritært, nasjonalistisk og konservativt». Det er en opposisjon som selv har ansvaret for begrepet «svenske tilstander» og det uføret Sverige er endt opp i.

Norge ligger kanskje 10 år etter Sverige på denne forfallets utviklingskurve. Danmark har i noen grad klart å bremse utviklingen. Må vi synke like dypt ned i hengemyra som Sverige før velgerne våkner?

Kan vi få stablet på bena et «Norgesdemokratene» innen stortingsvalget i 2025, og samlet de mange frustrerte velgerne som tradisjonelt har stemt på Arbeiderpartiet, Høyre og Frp, så kan globalistene, ultraliberalistene, innvandrings- og bistandslobbyen ha det så godt?

Legg igjen en kommentar