Alternativt Forum

Det å finne en fengende tittel som vekker interesse, er ikke alltid så lett.

Tittelen ‘Hund bet mann’ er fullstendig dødfødt. Ingen gidder å lese om det. ‘Mann bet hund’ derimot, vekker interesse. At du er kommet så langt i denne artikkelen bekrefter det.

At jeg selv skulle bli ‘mann som bet hund’ og det i en kamp på liv og død, kunne jeg ikke forestille meg inntil for en uke siden.

Jeg bet faktisk en hund, et svært svin av en sinna schæfer. Jeg bet av alle krefter og så hardt jeg kunne. Jeg gjorde det i rent selvforsvar. Dette er en historie fra virkeligheten.

Det hadde seg slik at mine tre engelsk settere sto bundet på plenen utenfor leiligheten da en dame kom forbi med det nevnte utysket.

Hauk, varsleren i trekløveret, syntes den så skummel ut, slet tauet, løp bort til shäferen og bjeffet på fem meters avstand «Varsko her, det kommer en stor, stygg og sinna schæfer».

Det skulle han ikke ha gjort. Schæferen rev damen over ende, slet seg ut av halsbåndet og kastet seg over Hauk, som liten og rask, fintet ut schæferen og stakk av med halen mellom beina.

Da sprang schæferen i stedet bort til Falk og Winston, som fortsatt sto bundet og ikke hadde mulighet til å komme seg unna, og kastet seg over dem i stedet.

Det ble bjeffing og hyling og spetakkel. Skrekkslagne naboer kom ut på terrassene for å bivåne det selsomme åsynet. Hunder og glefsende kjefter i alle retninger.

Damen som eide schæferen lå fortsatt på plenen 50 meter unna. Det viste seg etterpå at hun hadde brukket armen da schæferen rev henne overende.

Jeg ilte til, gjorde meg stor, brølte og prøvde å dominere schæferen for å få den unna, men til liten nytte. Den bakket ikke unna som en normal hund ville ha gjort, men glefset vilt etter meg.

Da shäferen fikk Winston i bakken og begynte å tygge på nakken hans, hylte Winston i dødsangst. Han er bare et år gammel, en dyr jakthund, men en del av flokken. Så jeg måtte kaste meg inn i bataljen.

Jeg fikk grepet tak i begge flankene på schæferen og rev den av Winston, men fikk da min svare hyre med å holde den glefsende kjeften til schæferen unna meg så jeg turte ikke å slippe taket.

Jeg måtte bruke min fulle kroppstyngde (95 kg) og la meg oppå schæferen for å presse den i bakken og få kontroll på den måten.

Den vred seg som en ål og glefset vilt etter ansiktet og halsen min. Det ble faktisk den eller meg.  Jeg vurderte i et sekund å slippe grepet med høyrehånden og få den rundt nakken og kverke bikkja på den måten. Men turte ikke slippe taket i frykt fra få hånda i gapet på bikkja. Det var da jeg bet den. Rent av instinkt.

Jeg bet den i nakken og så hardt jeg kunne. Ikke for at jeg trodde det skulle ha noen virkning. Pelsen var tykk og skinnet var seigt. Men for å få kontroll med den glefsende kjeften.

Jeg fikk munnen full av pels og ikke riktig tak i noe, men klarte på den måten å presse hodet dens ned og forhindre at den nådde tak i hendene og halsen min med kjeften som stadig glefset vilt til begge sider.

Det må ha vært litt av et syn for skrekkslagne naboer. Voksen mann oppå. Svær, sinna schæfer glefsende under. De tre setterne bjeffende og hylende ringside. Eieren 50 meter unna på bakken med brukket arm.

Kunne jo ikke ligge der med en sprellende schæfer under meg hele dagen så det endte med at jeg fikk reist meg opp og kastet schæferen fra meg. Da bakket den omsider heldigvis unna.

Først da oppdaget jeg at det rant blod fra ansiktet og fra et dypt kutt i hånden. Schæferen hadde stanget bakhodet i nesa så jeg blødde neseblod. Verre var det med hånden som var revet opp.

Oppskakede naboer kom til og ville hjelpe. Fikk pakket hånden inn i et håndkle, setterne inn i bilen og kjørte så til legevakten.

Der kom jeg ut først klokka to på natta mange timer etterpå med bandasje på hånda, stivkrampesprøyte i skuldra og resept på penicillin.

Jeg er litt usikker på moralen i historien. Dere kan kanskje hjelpe? For det kunne gått skikkelig galt. Det føltes som det hele var over på 20-30 sekunder, men naboene fortalte etterpå at slosskampen med schäferen holdt på i nærmere 10 minutter.

Er moralen, slik en god venn av meg mener? Gå aldri mellom hunder som sloss. En hunds liv, selv en av flokken din, er mindre verdt enn et menneske.

Eller som en annen venn av meg mener, og som jeg heller mot selv, gå aldri på en stor, mannvond schæfer uten å ha et balltre med deg.

Problemet er bare det at et balltre sjelden er for hånden når en trenger det.

Det hører med til historien at flere av naboene har følt seg truet av schæferen og at eieren skal ha sagt at den «ikke var god med andre hunder». Det var kanskje derfor hun var ute og luftet den så sent på kvelden.

Det er som alltid minst to sider av en sak. Hunden min, som slet seg, løp bort til schæferen og provoserte den. Eieren av schæferen hadde åpenbart ikke kontroll over sin egen hund. Den bakket ikke tilbake, men angrep både hundene mine og meg da jeg intervenerte.

Det endte med en brukket arm for eieren og et dypt kutt i hånda for meg og sykemelding for oss begge.

Jeg har hatt hund i over 60 år og sett litt av hvert. Det var en provosert situasjon. Og jeg er part i saken. Jeg er ‘mann som bet hund’, om enn i selvforsvar.

Men en slik hund bør etter min mening avlives. Den kan være hyggelig og grei i kjente omgivelser i dagliglivet, men er åpenbart i visse situasjoner ukontrollerbar og en potensiell fare for omgivelsene. Og slike situasjoner oppstår stadig.

Eller hva mener dere?