Er vi tilbake i 1938, eller er velgerne i Europa i ferd med å våkne?

Skal Europa kløyves på nytt? Farlige politikere og inkompetent diplomati bringer oss stadig nærmere 3WW. Vi er allerede i 12. time.

Er Putin en ny Hitler? Har han ambisjoner om å bli en ny Peter den store? Var invasjonen i Ukraina i 2022 innledningen til en ny verdenskrig, slik som invasjonen av Polen i 1939? Står de andre østblokk­landene og kanskje hele Europa for tur om Ukraina faller?

Er de som er skeptiske til denne fortellingen, og som ønsker at partene skal gå til forhandlings­bordet, putinister, feige eller like naive som Chamberlain var da han kom tilbake fra München høsten 1938 etter å ha signert pakten med Hitler og trodde på «fred i vår tid»?

Gjentar vi feilene fra 1930-tallet, da vi for sent tok Hitler alvorlig? Eller gjentar vi feilene som ble gjort allerede under freds­oppgjøret i Versailles i 1919? Var det Versailles-traktaten som reduserte stormakten Tyskland til en tredjerangs nasjon og som dermed la grunnlaget for nazismen og gjorde Hitler mulig, slik Keynes mente?

Gjorde vi de samme feilene da vi vant Den kalde krigen etter at Sovjetunionen kollapset, da USA og NATO avviste de russiske initiativene for å skape en felles sikkerhets­struktur i Europa, og i stedet ekspanderte uhemmet østover, inn i tidligere russisk interesse­sfære, slik bl.a. George Kennan, John Mearsheimer, Jack Matlock og Henry Kissinger mente?

Var ikke det å ignorere legitime russiske sikkerhets­interesser og de geopolitiske realiteter i Europa? Forstår ikke amerikanerne makt­trekanten i europeisk sikkerhets­politikk og balansen mellom en fjern sjømakt (USA, tidligere UK), en sterk landmakt (et samlet EU, tidligere Tyskland) og Russland – verdens største land, med alle ressursene og alle de strategiske råvarene Europa mangler?

Er Russland under Putin en imperialistisk stormakt som vi har drevet fra oss og rett i armene til Kina, Iran og Nord-Korea, BRICS-landene og mange av de allianse­frie landene i sør, som i stor grad har kontrære geopolitiske og handels­politiske interesser i forhold til Europa og Vesten?

Er krigen i Ukraina i ferd med å eskalere til tredje verdenskrig og til et kjernefysisk ragnarok som kan utslette oss alle pga. uansvarlige politiske ledere og svakt diplomati? I så fall er det på tide å ta et oppgjør. Og det er nettopp dét velgerne i Europa nå ser ut til å gjøre.

Det er slik fremgangen til de folkelige partiene på høyresiden i valget til Europa-parlamentet nylig må leses. De som vår egen utenriks­minister, Espen Barth Eide, og norske hoved­strøms­medier søker å brunbeise som «ytre høyre».

Dette til tross for at de er minst like demokratisk organiserte som partiet til den lille mannen kalt Barthen, Arbeiderpartiet. Det gjelder Lega og Fratelli d’Italia i Italia. Det gjelder Rassemblement National i Frankrike. Og det gjelder Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland. Store velgergrupper er nå i bevegelse over hele det kontinentale Europa, på samme måte som i USA.

Deres fremgang skyldes hovedsakelig fire ting: de sterkt negative konsekvensene av flere tiårs mislykket innvandrings­politikk, den økte sentraliseringen i et stadig mer autokratisk EU, det grønne skiftet og den selvpåførte energikrisen i Europa samt krigen i Ukraina.

Grasrota skjønner kanskje ikke hele den historiske og politiske konteksten, men de skjønner intuitivt at USA og EUs sted­fortreder­krig i Ukraina drives av tvende innenriks­politiske, handels­politiske og tvilsomme økonomiske motiver.

Stadig flere blir bekymret over at Vestens ledere stadig kaster mer bensin på bålet og at krigen eskalerer. De skjønner at hele verden kan bli satt i brann. Og de skjønner av erfaring at det er de, og ikke politikerne, som må betale prisen.

Vil en forhandlet fredsløsning med Putin ende opp like uforpliktende som den Chamberlain kom tilbake med etter møtet med Hitler i München i september 1938? Joe «tough guy» Biden synes å mene det, og uttalte nettopp i Time Magazine at:

«If we ever let Ukraine go down, mark my words: you’ll see Poland go, and you’ll see all those nations along the actual border of Russia, from the Balkans and Belarus, all those, they’re going to make their own accommodations.»

Men vi vet at Biden trenger en krig for å vinne det kommende president­valget i november. Og vi vet hva amerikanerne gjør når de blir lei. De trekker seg ut og etterlater slagmarken og landet bak seg i kaos. Det har de gjort hver eneste gang i de drøyt tyvetalls krigene de har tapt siden andre verdenskrig, senest i Afghanistan.

Og vi vet at Boris Johnson gikk imot fredsavtalen mellom Russland og Ukraina i april 2022. Han gjorde det antakelig i et forsøk på å avlede oppmerksom­heten og redde eget skinn etter alle skandalene han hadde rotet til i britisk innenriks­politikk. Nå måtte han likevel gå av noen få måneder etterpå. Men trolig hadde han Falklands­krigen i 1982, som sikret Margareth Thatcher en ny regjerings­periode i 1983, i tankene da han torpederte fredsplanen.

Jeg vet ikke svaret. Og selv om Putin har kommunisert ganske konsistent gjennom hele krisen i forholdet til Vesten, er det vanskelig å lese hans tanker og den russiske general­stabens langsiktige intensjoner. Men jeg tror Ungarns president Victor Orban kommer nærmest når han sier:

«Det er ikke logisk at Russland, som ikke en gang er i stand til å innta hele Ukraina, plutselig skulle komme og svelge hele resten av den vestlige verden i ett jafs. Å angripe et eksisterende NATO-land vil dessuten være ren galskap, siden det ville være å åpne krig mot hele NATO.»

Som velgerne i store deler av Europa og USA, er jeg er forbauset og skremt over våre politiske lederes kompromiss­løse holdning. Det gjelder særlig amerikanerne og britene, og Macron i Frankrike. Og det gjelder von der Leyen i EU, og ikke minst Jens Stoltenberg i NATO.

Stoltenberg opptrer som om han var ansatt i Pentagon, og har sammen med Joe Biden og Antony Blinken nettopp gitt klarsignal til at våpen fra NATO-landene kan brukes mot mål dypt inne i Russland. Neste stopp blir deltakelse i krigen av styrker fra NATO-landene.

Om våre ledere søker å fremstå som faste og beslutnings­dyktige i frykt for å fremstå som Chamberlain i 1938, vil historien, når den en gang skal skrives, trolig ikke være nådig med dem. Det er å håpe at grasrota i Europa og USA kan få stoppet dem før tredje verdenskrig er en realitet.

Vi er allerede i tolvte time.

Svar

  1. Olaf Berli avatar

    Vi får håpe på presidentskifte i USA til høsten. Trump er businessmann og vet at det er avgjørende å finne løsninger på problemer.

    Liker

  2. axel74df2638a3a avatar

    Mangeårig bankraner og mafialeder

    Hei, jeg mener du utelater noe essensielt som nok er helt avgjørende.

    Først, så er jeg tilhenger av at velgerne ser ut til å våkne og går mot høyre. Jeg ønsker en annen politikk innen Eu, energi, klima og immigrasjon. Og jeg er enig i mye av det du skriver og du har gode spørsmål som vi nok aldri får sikre svar på. Men det du utelater er at Putin og de styrende kreftene i Russland springer ut fra tidligere KGB. KGB ble dannet under Stalin. Før Stalin tok makten etter Lenin (som han sannsynligvis myrdet) var han mangeårig bankraner, banditt og en slags mafialeder. Han finansierte Lenin. Stalins periode som leder var preget av terror, likvidasjoner og oppbygging av et statlig mafiasystem. Tidligere bandeledere ble politikere, KGB sjefer mv. Derfor må man innse at Putin styrer en bandittstat og du kan dessverre ikke stole på dem. Det eneste språket de forstår og som de bekjenner seg til, er vold og makt, Ikke glem alle giftdrapene, fall ut av vinduer, krigen i Tsjetsjenia mv. Sporene er lange, mange og tydelige.

    Liker

    1. Alternativt forum avatar

      Ikke uenig. En stormaktsnabo har uansett stormaktsinteresser og vi kan aldri stole på dem. Det gjelder russerne, men det gjelder også vår hovedallierte, amerikanerne. Vi har selvsagt langt mer til felles med amerikanerne, men de er langt borte og når de blir lei av å krige reiser de hjem igjen. Det har de gjort i hver eneste krig siden 2WW. De eneste vi kan stole på er oss selv. Avviklingen av invasjonsforsvaret ved årtusenskiftet var et resultat av naive politikere som verken skjønte geopolitikk eller realpolitikk. Det er det vi nå betaler prisen for. Det vil ta minst 10, antakelig nærmere 20 år å gjenoppbygge Forsvaret, om det i det hele tatt blir gjort når det kommer til stykket. Værst tenkelige situasjon er når vi ikke en gang kan stole på våre egne politikere.

      Liker

Legg igjen et svar til Alternativt forum Avbryt svar