Alternativt Forum

Det er omsider i ferd med å sive inn at krigen i Ukraina ikke kan vinnes. Men europeiske statsledere blokkerer fortsatt for reelle fredsforhandlinger. De lar krigen fortsette å eskalere, selv om forsvaret ligger nede og Europa ikke er i stand til å ivareta sin egen sikkerhet.

Trump-administrasjonen prøver å få til fred, men USA vil i minst mulig grad la seg involvere. Om krigen utvikler seg til en militær konfrontasjon mellom Russland og Vesten, vil den bli ført på vårt territorium, men på stormaktenes premisser, ikke på våre.

Stoltenberg, Støre og europeiske statsledere er i ferd med å gjenta en strategisk feil i forholdet til Russland som de tidligere gjorde på 1990-tallet. Denne gangen kan det bli fatalt. Det er på tide å våkne opp til realitetene.

Mens snøen legger seg over Kremls kupler og dronene hagler over Kyiv, står Europa på randen av en avgrunn. Fredsforhandlingene drevet av Trump-administrasjonen snubler over europeiske alliertes urokkelige krav om ukrainsk seier.

Men den hardnakkede støtten til Kyiv – ofte rammet inn som et moralsk imperativ og en profeti om at andre vestlige land står for tur om ikke Russland blir slått tilbake – ignorerer et stort paradoks og en skremmende historisk parallell tilbake til 1962 og 1997.

Fremtredende amerikanske utenrikspolitiske eksperter, inkludert den legendariske George Kennan, rådgiver for fire presidenter, advarte i 1997 i et åpent brev til president Bill Clinton mot NATOs ekspansjon mot øst og de konsekvensene vi nå høster.

Brevet synes for lengst å være glemt i de europeiske hovedstedene. EU-ledernes steile posisjoner i Ukraina-forhandlingene vitner om en farlig blanding av historisk kortsynthet, strategisk inkompetanse og fariseisk moralisme som setter kontinentets sikkerhet i spill.

Det var en tverrpolitisk gruppe på over 50 utenrikspolitiske eksperter, fra begge sider i amerikansk politikk, som sendte brevet til Clinton. De omtalte NATO-ekspansjonen mot øst som «en fatal feil som vil skape en ny kald krig» og provosere Russland til militær konfrontasjon.

Det var ikke hvem som helst som sto bak brevet: Robert McNamara, Sam Nunn, Paul Nitze, Jack Matlock, Robert Burns og mange flere.

De hevdet at en utvidelse av NATO med tidligere Warszawapakt-land ville undergrave forholdet til Moskva, destabilisere Europa og umuliggjøre en felles europeisk sikkerhetsarkitektur. Selv Clinton-administrasjonen internt innrømmet farene.

Men Clinton gjorde det likevel! Polen, Tsjekkia og Ungarn ble med i NATO i 1999, etterfulgt av de tre baltiske statene i 2004. Til sammen er 13 tidligere Sovjet-republikker og Warszawapakt-land er blitt medlemmer i NATO.

Resultatet? En stadig økende russisk mistillit til Vesten, som kulminerte i annekteringen av Krim i 2014 og invasjonen av Ukraina i 2022. I Vesten kaller vi det «russisk revansjonisme».

Kennans spøkelse kan nå le hånlig: «Vi advarte dere!» Europa, som ivrig omfavnet ekspansjonen for å redusere sine forsvarskostnader og sikre egen buffer, var klart medskyldige. Tyskland under Helmut Kohl og Frankrike under Jacques Chirac støttet prosessen, trass i advarslene.

I dag gjentas feilen. EU prioriterer idealisme fremfor realisme. Og de gjør det uten å erkjenne at Europas forsvar ligger nede, uten å kunne sette makt bak kravene, og uten å kunne påregne at USA kommer Europa til unnsetning om det skulle bli nødvendig.

Under NATO-møtet i Brussel 3. desember fordømte utenriksministrene russiske krav som «uakseptable», og insisterte på at enhver fredsavtale må inkludere full ukrainsk suverenitet over Krim og Donbas.

Som om en territoriell krig som dette noensinne tidligere har endt med en fredsavtale som avviker fra de militære realitetene langs frontlinjen!?

Haukene i den britiske Labour-regjeringen truer til og med med nye sanksjoner hvis Russland ikke trekker seg tilbake til den opprinnelige grensen. Polen og de baltiske landene krever NATO-tropper utplassert langs hele grensen. Og Ursula von der Leyen vil konfiskere fryste russiske aktiva i Belgia.

Ironisk nok hindrer de europeiske NATO-landene akkurat det USA ønsker, og det Europa desperat trenger: en rask fred som kan stabilisere energimarkedene, vitalisere utenrikshandelen og redusere flyktningstrømmene.

Resultatet er at forhandlingene er gått i stampe. Putin utnytter splittelsen mellom EU og USA til å ta stadig nye landområder, og advarer om at «Vi (Russland) planlegger ikke å gå til krig mot Europa, men dersom Europa ønsker det og starter en krig, er vi klare her og nå.»

Dét er imidlertid ikke Europa. Det vil ta minst 10 år å få forsvaret i Europa på beina igjen.

Vi må tilbake til Cuba-krisen i 1962, da verden ble brakt til randen av atomkrig, for å se tilsvarende krigsretorikk, og en tilsvarende tilspisset situasjon mellom Russland og Vesten.

Og på samme måte som den gang, var det Vesten som initierte krisen ved at amerikanerne utplasserte Jupiter-mellomdistanseraketter i Tyrkia og Italia. Faren for ytterligere eskalering og bruk av kjernevåpen er imidlertid vel så stor i dag som i 1962.

Et annet historisk paradoks som heller ikke kan benektes, er at mens USA betrakter det amerikanske kontinentet som sin egen bakgård og innflytelsessfære under Monroe-doktrinen, har alle tidligere presidenter før Trump nektet Russland liknende «stormaktrettigheter» i Øst-Europa, i Russlands bakgård.

Det er Monroe-doktrinen som ligger bak Trumps Grønlands-utspill, for på den måten å få Danmark og NATO til å ta USAs sikkerhetsbehov i nordområdene alvorlig. Det samme gjelder initiativet for å få kineserne bort fra den strategisk viktige Panama-kanalen, samt presset som er lagt på Maduro for å få kineserne, russerne og iranerne ut av Venezuela.

Forskjellen mellom Trump og tidligere amerikanske presidenter er at Trump-administrasjonen vektlegger de geopolitiske realiteter og anerkjenner at Russland som stormakt har sikkerhetsbehov i eget nærområde, på samme måte som USA har det i sitt område.

Forskjellen mellom Trump og europeiske statsledere er at Trump-administrasjonen, på samme måte som de over 50 amerikanske utenrikspolitiske ekspertene som i 1997 advarte mot utvidelsen av NATO mot øst, ikke ser russerne som noen trussel dersom de europeiske NATO-landene beskikker sitt eget bo, ruster opp og tar sin forholdsvise andel av kostnadene i NATO.

Antakelig tenker Putin og den russiske generalstaben nokså likt. De ønsker å få en slutt på krigen. De ønsker å normalisere forbindelsene til USA og Europa. Men ikke for enhver pris. Ukraina representerer en rød linje. De ønsker at russiske sikkerhetsinteresser skal respekteres.

Men det krever at ledere som Friedrich Merz, Emmanuel Macron og Keir Starmer legger 1997-brevet på bordet, leser det på nytt og spør seg om det er noe å lære av det. En fred som ignorerer Russlands sentrale sikkerhetsbehov og Europas eget behov for et adekvat forsvar, vil bare utsette neste krise.

Trump har åpenbart lært av Cuba-krisen. Han spiller nå den samme rollen som Kennedy spilte i 1962, da Kennedy demonterte Jupiter-rakettene og fikk avverget at Cuba-krisen eskalerte til atomkrig.

Og Trump står på samme side som de over 50 amerikanske utenrikspolitiske ekspertene som i 1997 advarte mot å utvide NATO raskt mot øst, med de konsekvensene vi nå ser resultatene av.

Europeiske statsledere har nedlagt eget forsvar og kan ikke forhandle ut fra styrke. De har lite å bidra med, og har derfor heller ikke noen plass ved forhandlingsbordet. Det verste som kan skje nå, er at Trump går lei og overlater Ukraina og Europa til seg selv.

Det beste Europa kan gjøre på kort sikt, er å anerkjenne Russlands sikkerhetsbehov og bidra til en forhandlet løsning, i stedet for å blokkere fredsforhandlingene og holde krigen gående med penger og våpen.

Det beste Europa kan gjøre på lang sikt, er å gjenoppbygge sitt eget forsvar så raskt som mulig, for å komme ut av det destabiliserende maktvakuumet de selv har bidratt til å skape.

Slike maktvakuum har en tendens til å bli fylt.

Øystein Steiro Sr.