Hvor kommer alle LGBQT+’erne fra?

Det gjør noe med politikken. Det gjør noe med samfunnet. De bestemmer den nye normalen. Men er det demokratisk at minoriteter skal bestemme hva som er normalt?

Hvor kommer de alle sammen fra – alle homsene, lesbene, transene og LGBQT+-erne? Det var ikke så mange av dem før i tiden.

For dem som er vokst opp på 1960- og 70-tallet, er det et mysterium hvordan det plutselig ble så mange homser og lesber. De kom i kjølvannet av kvinnefrigjøringen, godt ut på 1970-tallet.

Biseksuelle og transer kom først med generasjon Z, etter årtusenskiftet. Nå ser de ut til å ha blitt veldig mange. De dominerer det offentlige rom. Og stadig vekk dukker det opp nye pluss-varianter.

Tallene taler for seg selv. På 1970-tallet anslo Kinsey-rapportene at homofile utgjorde 2–4 % av befolkningen i vestlige land, og at lesber utgjorde 1–2 %. Biseksuelle og transpersoner var så sjeldne at de knapt ble registrert. Totalt var det altså ca. 4,5 % som avvek fra hetero-normen.

I dag viser undersøkelser fra Gallup og Pew at LGBQT+-andelen i USA i løpet av de siste 50 år har mer enn doblet seg, til 9,3 % av totalbefolkningen. Og det er enda flere i land som Nederland, Sverige og Norge, hvor estimatet ligger på rundt 10–14 %.

Enda mer oppsiktsvekkende er det at det blant unge under 30 år, dvs. den såkalte Z-generasjonen, som er født omkring årtusenskiftet, identifiserer hele 17–23 % seg innenfor LGBQT+-spekteret. Det vil si at så mange som én av fem, hele 20 % av de unge, avviker fra hetero-normen.

Noe skyldes åpenbart bedre statistikk og at mange først nå har turt å komme ut av skapet som en følge av økt aksept og redusert stigma. Tallet virker likevel unormalt høyt.

Same sex-atferd i dyreriket, hos pattedyr og fugler, er riktig nok ikke uvanlig. Men ikke i det omfanget som nå brer om seg blant mennesker i den vestlige verden.

Firedoblingen av LGBQT+-befolkningen kan ikke bare være genetisk eller biologisk betinget, eller tilskrives økt aksept, redusert stigma og forbedret statistikk.

Det har lenge vært akseptabelt å være homse eller lesbe. I store miljøer, i privat som i offentlig sektor, er det til og med blitt en fordel – ja, sågar den nye normalen. Og her ligger trolig noe av forklaringen.

Identifikasjonsspredning gjennom sosiale medier, vennskaps- og referansegrupper og på skolene, særlig blant ungdommen, er åpenbart en medvirkende årsak. Man betraktes som «kul» hvis man avviker fra normalen.

Politisk og kulturelt press drevet fram av woke-ideologier og 68-generasjonens «progressive» og illiberale utdannings- og identitetspolitikk er en god sosiologisk forankret forklaring, selv om det typisk nok ikke finnes noe forskning som belegger dette.

Det som finnes av forskning på seksuell identitet og seksuell atferd, er stort sett drevet av postmoderne forskningsmiljøer på universitetene og av DEI- og LGBQT+-bevegelsen selv. Den forskningen er derfor trolig av begrenset verdi.

Men i tillegg til den ideologiske feminiseringen av samfunnet som fulgte med kvinnefrigjøringen, samt økt aksept for skeive og identifikasjonsspredning gjennom Pride-bevegelsen og de øvrige LGBQT+-miljøene, er det trolig også andre miljømessige makroforhold som virker inn.

Det er en kjensgjerning at hormonbalansen i store deler av befolkningen i den vestlige verden har endret seg markant i samme periode. Det har trolig ikke bare bidratt til å påvirke fertiliteten i befolkningen, men også forhold knyttet til seksuell identitet.

Testosteronnivået i den mannlige delen av befolkningen har sunket dramatisk siden 1970-tallet. En mannlig amerikansk 35-åring har i dag bare halvdelen av det testosteronnivået en amerikansk 35-åring hadde i 1970.

Samtidig er østrogennivået i drikkevannet økt som en følge av den omfattende bruken av P-piller fra begynnelsen av 1970-tallet og utover. Begge deler, reduserte testosteronnivåer og økte østrogennivåer, innebærer forstyrrelser i hormonbalansen.

I tillegg kan andre miljømessige forhold ha påvirket hormonbalansen. Det gjelder blant annet den omfattende bruken av sprøytemidler og miljøgifter i landbruket.

Det enorme forbruket av plast og mikroplast i matemballasje og klær, samt flammehemmere i kjøkkenredskaper som inneholder giftige ftalater, påvirker også hormonbalansen.

Det samme gjelder den økte bruken av tilsetningsstoffer, konserveringsmidler og smaksfremmere i prosessert mat, samt den omfattende bruken av parabener i kosmetikk.

Og det gjelder fedmen, som har spredd seg som en epidemi over hele den industrialiserte verden som en følge av det økte forbruket av sukker og høyprosessert mat.

75 % av alle amerikanere er overvektige. 50 % av alle i Norge. Økt fedme innebærer reduserte testosteronnivåer, diabetes og økt utsatthet for hjertelidelser, kreft, autoimmune sykdommer og en rekke andre sykdommer. Alt dette har sammenheng med endringer i hormonbalansen.

Nå er det forskjell på korrelasjon og regresjon, samvariasjon og årsakssammenheng. Men at disse utviklingstrekkene, som alle sammenfaller i tid med den sterke veksten i LGBQT+-befolkningen, og som alle er hormonrelaterte, kan ikke være tilfeldige. Det behøver en ikke være kjønnsforsker for å forstå.

Til tross for disse åpenbare sammenhengene, og til tross for de negative konsekvensene det har for folkehelse, fertilitet og kjønnsidentitet, forskes det knapt på det.

En presset landbruksnæring ønsker ikke fokus på det store forbruket av kjemiske sprøytemidler.

Matvareindustrien ønsker ikke fokus på bruken av kostnadsbesparende tilsetningsstoffer og konserveringsmidler.

Farmasøytisk industri, som lever av å lindre symptomene, har ingen interesse av å drive forskning på å finne de miljømessige årsakene og dermed fjerne sitt eget marked.

Og alternative forklaringer «stemmer» ikke med den politisk korrekte forklaringen til LGBQT+-bevegelsen om at kjønnsmangfold og LGBQT+ egentlig er helt naturlig, at det egentlig alltid har vært sånn.

Her trengs det åpenbart mer forskning, altså forskning som ikke er opptatt av å være politisk korrekt, men av å finne de virkelige årsakssammenhengene – enten de er biologiske, samfunnsmessig betinget eller påvirket av endringer i miljøforhold.

Uansett er vi alle interessert i å finne ut av hvordan dette henger sammen. For veksten i LGBQT+-befolkningen og de store endringene i hormonbalansen i befolkningen generelt, har åpenbart store samfunnsmessige, demografiske, helsemessige og politiske konsekvenser.

Med fare for å bli angitt, ønskes alle gutter og jenter, alle fedre og mødre og alle bestefedre og bestemødre en Riktig God Jul og et Godt Nytt År hvor fakta og fornuft forhåpentligvis kan komme til heder og verdighet igjen!

Øystein Steiro Sr. 

Legg igjen en kommentar