Alternativt Forum

Europeiske statsledere, inklusive våre egne, nekter å ta inn over seg de faktiske forhold. Europa er på vei mot sivilisasjonskollaps.

Kritikken fra Trump-administrasjonen er hundre prosent korrekt. USA har lagt om kursen. EU fortsetter ufortrødent mot sin egen undergang. Norge dilter servilt etter.

Støre kniper knærne sammen og viser tafatt til folkeretten, og til et EU som blir stadig mer sentralisert og autokratisk og samtidig viser klare oppløsningstendenser.

Han har neglisjert sine plikter som statsleder. Han har ikke ivaretatt landets sikkerhet. Han har ført en innvandringspolitikk som leder til befolkningsutskiftning.

Og han har gjort lite for å utvikle landets enorme velferdspotensial. Han har i stedet sløst med fellesmidlene til en destruktiv globaliseringspolitikk på skattebetalernes bekostning.

Norge er et rikt land og kunne vært Sveits på steroider. Men nordmenns levekår blir stadig dårligere. Og innvandrerbefolkningen går foran i en NAV-kø som blir stadig lengre.

Visepresident J.D. Vance sa det i klartekst under sikkerhetskonferansen i München for et knapt år siden. Talen representerer et vannskille i de euro-atlantiske relasjoner.

Han påpekte at Europa nå står overfor flere selvpåførte kriser, og kritiserte først og fremst masseinnvandringen og europeiske lederes sensur og manglende respekt for demokratiske verdier.

Han påpekte at velgerne ikke hadde blitt spurt til råds om å åpne slusene for millioner av immigranter, og at folk nå aktivt blir sensurert for å ytre kritikk mot innvandringspolitikken.

Trump gikk enda et skritt lenger i den nye nasjonale sikkerhetsstrategien i desember. Han stilte spørsmål ved om USA fortsatt kunne gjøre regning med Europa som en troverdig alliert.

Trump mener at Vesten har vært ute å kjøre, og at Europa om 20 år ikke vil være til å kjenne igjen hvis ikke kursen legges om, slik Trump nå gjør i USA. Det har han trolig rett i.

Han slo fast at flere NATO-land om få tiår vil få et ikke-vestlig befolkningsflertall om Europa ikke stenger grensene og iverksetter remigrasjon.

Med god grunn frykter han at det da vil bli et åpent spørsmål om de vil se sin plass i verden og alliansen med USA på samme måte som de som i sin tid undertegnet NATO-traktaten.

Trump-administrasjonen beskriver et Europa i eksistensiell krise. USA ønsker at Europa skal forbli europeisk, løse de selvforskyldte krisene, gjenvinne sin «sivilisatoriske selvtillit» og forbli en god alliert.

Hva er det egentlig som har skjedd?

Etter Sovjetunionens kollaps i 1991 mente man at «historien var død» og at en ny krig i Europa kunne utelukkes. Forsvaret ble avviklet. Europeisk sikkerhet ble overlatt til USA.

Og mens 68’er-generasjonen av multikulturalister og postmodernister åpnet grensene og la grunnlaget for identitetsbevegelsen, sto neo-libralistene for en kortsiktig og lite gjennomtenkt globaliseringspolitikk.

Globaliseringspolitikken førte til eksport av en betydelig del av industribasen, og med den en stor del av verdiskapningen og mange arbeidsplasser til Kina og andre lavkostland.

EU, som sto for nærmere 30 % av globalt BNP i 1990, har nå fått redusert sin andel av globalt BNP til kun 13 %. Kina og BRICS-landen har økt sin andel tilsvarende.

EU har mistet tilsvarende innflytelse i internasjonal politikk og som handels- og sikkerhetspartner for USA, som for lengst har rettet sin hovedoppmerksomhet mot Asia.

Det har medført store omstillingskostnader, tapte arbeidsplasser, økte inntektsforskjeller samt en svekket industribase med redusert selvforsyningsgrad og ytterligere svekket sikkerhet.

Klimanarrativet og avviklingen av kjernekraften har lagt grunnlaget for en storstilt høsting av statlige subsidier for noen få og en energikrise som har rammet de mange.

De åpne grensene har ført til en ikke-vestlig masseinnvandring som uomtvistelig fører til befolkningsutskiftning, økt press på velferdsstaten og en innvandringskrise med stadig stigende konfliktnivå.

Postmodernismens dekonstruksjon og relativisering av fakta har undergravd utdanningsinstitusjonene og akademias bidrag til forskning og utvikling og ført til en samfunnsmessig norm- og verdikrise.

Avstanden mellom den politiske eliten og velgerne blir stadig større. Det demokratiske underskuddet øker. Velgerne protesterer, men sensureres og hindres i å oppnå adekvat representasjon.

Dette til tross for at de nasjonale protestpartiene nå er størst i de fleste land i Europa. De etablerte partiene har imidlertid formet koalisjoner for å blokkere dem.

Dét er en farlig strategi. Det demokratiske underskuddet øker. Konfliktnivået øker. Støre kan dempe konfliktnivået med oljepenger, men flere av landene i Europa nærmer seg kanten av stupet.

Britiske sikkerhetseksperter regner med at sannsynligheten for borgerkrig i Storbritannia innen fem år er større enn 50 %. Frankrike er i ferd med å gå konk. Kineserne har parkert tysk bilindustri.

Samtidig raser krigen fortsatt i Ukraina. De baltiske landene frykter at de står for tur. Utsatte Norge er ikke noe mindre eksponert, selv om Støre & co. åpenbart ikke skjønner alvoret.

Forsvaret ligger nede. Det vil ta minst 10 år å få det på fote igjen. Amerikanerne har forlatt oss. EU er i oppløsning, og Europa nærmer seg kollaps.

Vi står ved et nytt vannskille i internasjonal politikk, på linje med det som skjedde i 1991, da Sovjetunionen kollapset. Det innebærer store utfordringer for de euro-atlantiske relasjonene.

Vi ser det nå i form av EUs svekkede betydning og USAs reorientering både handelsmessig mot Kina og Asia, og geopolitisk mot å sikre eget nærområde i den vestlige hemisfære.

Det som virkelig skremmer, er at sånne som Starmer, Macron, Merz, von der Leyen og Støre ikke skjønner, eller er villig til å erkjenne, realitetene i hva som skjer.

De skjønner åpenbart ikke at den største fienden mot Europa ikke kommer utenfra, men innenfra. Fra dem selv og fra en politisk elite som har fjernet seg fullstendig fra folket.

De er åpenbart ikke villig til å akseptere at den politikken de selv har ført, er årsaken til de mange krisene som rammer Europa. De fremstår som virkelighetsfornektende og handlingslammet.

Det avspeiler seg nå i Grønland-spørsmålet. Der er det makta som rår. Trump-administrasjonen har tatt tak. Så kan man mene hva man vil om Trumps form og aggressive fremgangsmåte.

Og man kan tro hva man vil om hvordan Grønland-spørsmålet vil finne sin endelige løsning, hva konsekvensene vil bli og om NATO kommer til å overleve.

Men realiteten er den at de euro-atlantiske relasjonene allerede er svekket. Dette er ikke først og fremst Trumps og USAs skyld. Det er vel så mye Europas egen skyld.

NATO er svekket først og fremst av et Europa som ikke har vært villig til å betale prisen for egen sikkerhet, et Europa som har neglisjert sin egen økonomi og sin befolknings velferd.

Og NATO er svekket av at Europa har latt grensene stå åpne for masseinnvandring og befolkningsutskiftning og påført seg selv en grunnleggende identitetskrise.

USA kommer ikke til å bruke militærmakt for å annektere Grønland. Det er ikke i USAs interesse å ødelegge NATO. Grønland tilhører ikke USA, men Grønland tilhører heller ikke Danmark.

Grønland tilhører grønlenderne. Danmark er en gammel kolonimakt som helt til det siste har behandlet Grønland og grønlenderne som en koloni. Danmark har ingen legitime krav.

I det øyeblikket USA skulle bruke militærmakt, er NATO historie. Dét tjener ikke USA. For USA er NATO først og fremst en fremskutt forsvarsperimeter i Europa, og fortsatt en viktig alliert, om enn en svekket sådan.

Selvstyreloven av 2009 slår fast at folket i Grønland, ved folkeavstemning, har rett til å kreve full selvstendighet fra Danmark, og at råderetten over naturressursene ligger i landet.

Ønsket om uavhengighet står sterkt blant grønlenderne. I dette spørsmålet har ikke København noe de skulle sagt. De politiske kostnadene for USA ved å annektere Grønland med makt, er store både utenriks- og innenrikspolitisk.

Dette forstår også Trump og J.D. Vance og rådgiverne i Det hvite hus. Det gjør også Marco Rubio og State Department. En slik handling vil dessuten måtte godkjennes av Kongressen. En slik eventualitet er svært lite sannsynlig.

Skulle jeg driste meg til å spå, tipper jeg at Grønland kommer til å ende opp med en COFA (Compact of Free Association) eller en liknende løs assosiasjonsavtale med USA.

USA har i dag slike avtaler med øynasjoner som Palau, Mikronesia og Marshalløyene i Stillehavet. Grønland vil i så fall beholde full uavhengighet, men USA vil håndtere Grønlands sikkerhet.

Trump vil innkassere nok en innenrikspolitisk seier uten å skyve fra seg de mange i MAGA-bevegelsen som er kritiske til hans imperiale tendenser og aggressive retorikk i utenrikspolitikken.

NATO har allerede pådratt seg flere skrammer, mens de europeiske NATO-landene har fått nok en advarsel, men de euro-atlantiske båndene vil trolig forbli intakte.

Så gjenstår det å se om EU makter å rydde opp i eget hus. Dét er enda viktigere enn hva som kommer til å skje med Grønland. Europas fremtid ser imidlertid for tiden ikke veldig lys ut.

Grønland bør gjøre som Norge gjorde da vi oppdaget oljen i Nordsjøen og hadde fremsynte embetsmenn og politikere som var opptatt av å ivareta landets interesser og sikre nasjonal kontroll over ressursene.

Gjennom nasjonalisering og statlig eierskap, et robust regime med grunnrenteskatt og et nasjonalt formuesfond, vil grønlenderne kunne sikre sin økonomiske framtid til evig tid hvis de forvalter sitt pund vel.

Å unngå å gjøre de feilene kortsynte norske politikere senere gjorde, er trolig den største utfordringen for en liten og sårbar urbefolkning.

Mens handlingsregelen satte en grense for hvor mye som årlig kan tas ut av Oljefondet (3 %), ble det ikke etablert gode regler for hva de tre prosentene skulle brukes til.

Oljepengene er stort sett blitt kastet bort på en særdeles kostbar og destruktiv innvandringspolitikk, en bistandspolitikk som ikke virker og en fullstendig uhemmet vekst i offentlige utgifter.

Oljefondet skulle vært brukt til å ivareta landets sikkerhet, vedlikeholde og utvikle den samfunnsmessige infrastrukturen, bygge opp en mer differensiert og mindre sårbar industristruktur, samt til å redusere skattepresset og øke velferden for befolkningen.

Sånn går det når politikerne blir mer opptatt av å mele sin egen kake enn å ivareta interessene til velgerne. Dét bli trolig den største utfordringen for den grønlandske urbefolkningen, slik det også har vært for Norge.

Øystein Steiro Sr.